Det å ta 'det' valget

[Igloo]

Det er stor sannsynlighet for at jeg havner her inne om litt over en uke. På OUL på fredag fant vi ut at lillebror har alvorlige problemer med nyrene og urinveiene. Vi ble sendt til Trondheim i går og mesteparten av det håpet vi hadde har egentlig forsvunnet. Har fått diagnosen LUTO (urethra klaffer som har blokkert urinveiene, og både nyrer, urinveier og blære er skadet).

Hvis han overlever frem til fødsel kommer han uansett til å være alvorlig syk. Hvis han går tom for fostervann (siden han ikke tisser) før uke 24 kommer også lungene hans til å bli underutviklede. Vi valgte å se an fostervannsmengden frem til mandag, men alt jeg leser om dette gjør meg mer pessimistisk.

Veksler mellom et bittelite håp og bunnløs sorg. Det er helt for jævlig å kjenne de stadig sterkere sparkene hans og samtidig vite at det kanskje nærmer seg slutten.

Det er et umenneskelig valg å ta. Vi kan i teorien se det an i noen få uker, men samtidig er jeg redd vi bare utsetter det uunngåelige og gjør det verre for oss selv. Skulle egentlig ønske noen andre kunne ha tatt valget for oss.

Og jeg er livredd for å føde et dødt barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle denne sorgen.

Er det andre her som har valgt å avslutte med noe av den samme problematikken?

 

[snippsnappsnuppa]

Så trist å høre om skadene til den lille gutten deres. Jeg har ingen råd å komme med når det kommer til å ta et valg, men har vært gjennom fødsel av et dødt barn, og det er forferdelig trist-men ikke skummelt. Var også livredd da jeg måtte gjennom det, men folka på sykehuset er støttende og fine. Håper dere slipper dette og at gutten deres kan klare seg! Mange klemmer sendes din vei.

 

[Vbt]

Stor klem
Det er en umenneskelig prosess dere går igjennom akkurat nå.
Jeg skjønner godt at dere ønsker å se det an for å være sikre på at dere har så mye informasjon som mulig før man tar en slik beslutning.
Sender dere styrkeklem, og håper dere har sterke mennesker rundt dere nå i en tøff tid. Uansett hva valget og utfallet blir så trenger dere det fremover

 

[Igloo]

Takk.

Har heldigvis mye støtte i folk rundt meg. Håper jeg kan få noen mer konkrete råd eller anbefalinger på mandag. Men er redd at det er en del usikkerhet rundt prognosen... Det vil i så fall gjøre det mye verre. Akkurat nå veksler vi mellom å være optimistiske og å nesten være fast bestemt på å avslutte.

 

[Sylvanas]

Jeg har tatt valget, men vi fikk ikke noe håp om at babyen skulle overleve. Det var dermed "lettere" enn ditt valg, men ikke mindre umenneskelig.
Det gjaldt ikke samme problemet som hos dere, men likevel. Jeg tok abort da jeg var 15 uker på vei. På en måte supert at jeg kunne gjøre det så tidlig, jo tidligere jo bedre når det kommer til smerter og hvor sterkt knyttet man blir til babyen. Men samtidig så ser helsevesenet på babyen vår som en abort, mens vi foreldrene ser på henne som vår førstefødte. Det er litt vanskelig å takle.

Det blir vanskelig for dere å ta valget, og dere vil kanskje føle at det er feil uansett. Hvilken livskvalitet vil barnet få? Vil du takle en abort? Vil dere klare å gi barnet det det trenger?

 

[Eskimonika]

Det må være utrolig tøft for dere.
Har ikke vært i liknende situasjon, men vil vel bare anbefale å få den informasjonen dere kan få, evt høre med foreldregrupper eller interesseorganisasjoner i tillegg til helsevesenet om evt forløp og erfaring derfra. Hva vil det ha å si for lillebror fra fødsel av, hva vil han måtte gjennom, hva slags liv kan han få...

Lykke til!

 

[Moderator Irene]

Sender deg en god klem ♥ Håper dere har mange rundt dere nå..

 

[Igloo]

Vi har heldigvis god støtte rundt oss, og desverre noen som har opplevd noe av det samme. Samtidig har jeg litt problemer med å snakke om det. Jeg er ikke så god på å vise følelser og vil helst gjemme de helt vekk, og akkurat det er ganske vanskelig nå. Det går fint så lenge jeg bare snakker om det praktiske, men med en gang jeg innser hva alt dette innebærer så brister det.

Samtidig er jeg så forbanna! Uansett hva vi velger så blir det så vondt, og akkurat nå føles det blodig urettferdig.

 

[Discotjukken]

Så trist å lese

 

[Lille Lykke]

Kjære deg [emoji177] Så utrolig trist å høre. Jeg var gjennom noe av det samme som deg i fjor, selv om det skyldtes noe annet (alvorlig hjertefeil). Vi oppdaget dette på oul uke 19, og ble sendt til Trondheim som dere allerede dagen etter. Vi måtte ta et valg, basert på det legene kunne si. Det var mye likt som hos dere - de kunne ikke si med sikkerhet om hun ville overleve svangerskapet, og om hun gjorde det ville hun trolig - men ikke 100% sikkert- dø innen to år... [emoji174] Grusomt rett og slett, men vi valgte å avslutte kontrollert som en senabort er, heller enn å vente på noe som trolig var uunngåelig.... Det vsr enormt tøft å ta det valget! For oss bikket det dit fordi vi visste at hun pr da enda ikke hadde store smerter og plager, og at vi ille skåne henne for et kort og hardt liv - og samtidig skåne oss selv for å oppleve det og alt det innebærer.

Vi bestemte oss for å gjennomføre senaborten i Trondheim heller enn der vi sogner til, fordi vi ønsket ikke å knytte opplevelsen til hjemsykehuset da vi var sikker på at vi ønsket å bli gravide igjen, og ville holde dette til Trondheim. De var kjempeflinke der, og fødselen var trist men likevel veldig vakker. Vi fikk sett på henne, holdt henne og fikk ei lita bok hvor hennes hender og fotavtrykk var... Og bilder av henne, samt et dikt. Dette ordnet jordmora som var med på fødselen. [emoji173] Dersom dere velger å avbryte, så kan jeg i allefall so at de i Trondheim var veldig flinke og ivaretakende.

Får veldig vondt av det du og dere må gjennom. Vet hvor tøft det er....

Nå sitter jeg her med en frisk sønn på 3 mnd [emoji173] Lykken smiler igjen, men det tok sin tid. Nå ser vi tilbake på graviditeten med Eva som vi mistet som et godt minne. Sparkene hennes var dyrebare.

God klem til dere! Bare spør om det er noe.

 

[Lille Lykke]

Jeg vil også bare si at barnet allerede er vakkert å se på i uke 19/20. Først var det litt rart å se henne - hun var jo så lita og tynn. Ikke sånn rund og god som en fullgått baby. Og så var hun ganske rød i huden. Men hun var ellers fullkommen og vi kunne se hvem hun ligna på. Vi fikk en kunstner til å tegne to bilder av henne, og se har vi hengende på veggen. [emoji173]

 

[MammaTilTreSnartFire]

Det er stor sannsynlighet for at jeg havner her inne om litt over en uke. På OUL på fredag fant vi ut at lillebror har alvorlige problemer med nyrene og urinveiene. Vi ble sendt til Trondheim i går og mesteparten av det håpet vi hadde har egentlig forsvunnet. Har fått diagnosen LUTO (urethra klaffer som har blokkert urinveiene, og både nyrer, urinveier og blære er skadet).

Hvis han overlever frem til fødsel kommer han uansett til å være alvorlig syk. Hvis han går tom for fostervann (siden han ikke tisser) før uke 24 kommer også lungene hans til å bli underutviklede. Vi valgte å se an fostervannsmengden frem til mandag, men alt jeg leser om dette gjør meg mer pessimistisk.

Veksler mellom et bittelite håp og bunnløs sorg. Det er helt for jævlig å kjenne de stadig sterkere sparkene hans og samtidig vite at det kanskje nærmer seg slutten.

Det er et umenneskelig valg å ta. Vi kan i teorien se det an i noen få uker, men samtidig er jeg redd vi bare utsetter det uunngåelige og gjør det verre for oss selv. Skulle egentlig ønske noen andre kunne ha tatt valget for oss.

Og jeg er livredd for å føde et dødt barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle denne sorgen.

Er det andre her som har valgt å avslutte med noe av den samme problematikken?

Hei utrolig trist det dere går gjennom nå<3
Håper det ordner seg og at lille klarer seg<3
Jeg fikk akkurat samme beskjed selv på ul på tirsdag. Var alvorlig avvik på nyrene som ikke er forenlig med liv så vi må avslutte svangerskapet!
Men jeg ville bare si at jeg har en frisk å rask sønn på 7 år som er født med urethraklaff og nyresvikt, så viss du lurer på noe eller hva som helst så må du gjerne sende meg ei melding så skal jeg svare deg så godt jeg kan<3

 

[Igloo]

Hei utrolig trist det dere går gjennom nå<3
Håper det ordner seg og at lille klarer seg<3
Jeg fikk akkurat samme beskjed selv på ul på tirsdag. Var alvorlig avvik på nyrene som ikke er forenlig med liv så vi må avslutte svangerskapet!
Men jeg ville bare si at jeg har en frisk å rask sønn på 7 år som er født med urethraklaff og nyresvikt, så viss du lurer på noe eller hva som helst så må du gjerne sende meg ei melding så skal jeg svare deg så godt jeg kan<3

Så trist. LUTO hos dere også? Har sendt deg en melding

 

[Fonda]

Hei, veldig trist å høre om det dere går gjennom. Jeg gjennomgikk samme prosess som deg i september (mitt første svangerskap). Å «velge» et svangerskapsavbrudd er det vanskeligste jeg har gjort, men det var det eneste rette for lille jenten min og for meg (og samboer). Diagnosen var for diffus og prognosene for dårlig. Men det er grusomt urettferdig og fryktelig trist! Jeg håper du får de svarene du trenger på neste kontroll. Send meg gjerne en PM hvis det er noe du lurer på. Tenker på deg

 

[Moderator Eve]

Kan ikke sette meg inn i hvordan det er å få en slik beskjed For et valg å måtte ta.. Beundrer dere virkelig ikke dette Gode klemmer deres veg

 

[:)Solsikke:)]

Sender en klem og håper dere klarer å komme dere videre uansett hva dere velger

 

[jente 92]

Det er ett grusomt valg å måtte ta! hvordan går det med dere?<3

 

[Igloo]

Vet ikke helt hvordan det går egentlig... Noen dager går greit, mens andre er fryktelig vonde.

Vi fikk heldigvis en form for bekreftelse på at vi tok det rette valget på oppfølgingstimen på sykehuset. Obduksjonen hadde vist skader på alle deler av urinveissystemet, og legen mente at vi ville ha mistet fostervannet innen to uker. Med så store skader så tidlig i svangerskapet og for lite fostervann hadde han med all sannsynlighet ikke overlevd.

Likevel har jeg fremdeles dager der jeg bare sitter og googler alt som har med nyrefeil og nyresvikt hos fostere og spedbarn, og jeg vet ikke helt hva jeg leter etter. Jeg kan jo ikke gå tilbake i tid hvis jeg finner solskinnshistorier. Det er uansett nesten umulig å finne tilfeller som har vært helt lik som vårt. Det ser ut som om de fleste oppdages før det er skader på urinledere og nyrer slik at det er mulig å sette inn dren.

Så jeg vet at vi tok det rette valget, men jeg har ikke klart å forsone meg med det ennå... Og jeg savner den lille gutten min noe voldsomt.

 

[Sylvanas]

Vet ikke helt hvordan det går egentlig... Noen dager går greit, mens andre er fryktelig vonde.

Vi fikk heldigvis en form for bekreftelse på at vi tok det rette valget på oppfølgingstimen på sykehuset. Obduksjonen hadde vist skader på alle deler av urinveissystemet, og legen mente at vi ville ha mistet fostervannet innen to uker. Med så store skader så tidlig i svangerskapet og for lite fostervann hadde han med all sannsynlighet ikke overlevd.

Likevel har jeg fremdeles dager der jeg bare sitter og googler alt som har med nyrefeil og nyresvikt hos fostere og spedbarn, og jeg vet ikke helt hva jeg leter etter. Jeg kan jo ikke gå tilbake i tid hvis jeg finner solskinnshistorier. Det er uansett nesten umulig å finne tilfeller som har vært helt lik som vårt. Det ser ut som om de fleste oppdages før det er skader på urinledere og nyrer slik at det er mulig å sette inn dren.

Så jeg vet at vi tok det rette valget, men jeg har ikke klart å forsone meg med det ennå... Og jeg savner den lille gutten min noe voldsomt.

Det kan ta tid å få fred i hjertet <3

Min engel hadde turner syndrom. Jeg kunne ikke finne annen informasjon om det enn om de som lever med det. Og det er stort sprik på å leve fint med det og å dø av det. Jeg fikk ikke fred før jeg på ultralyd med yngste nå fikk høre av jm at det er tilleggssykdommene som dreper. Da forsto jeg hvorfor min lille ikke fikk leve.
Ditt tilfelle er annerledes, men det behovet for å vite 100% sikkert er der. Jeg håper du får fred etter hvert, og lærer deg å leve med ditt tap <3

 

[Vbt]

Vet ikke helt hvordan det går egentlig... Noen dager går greit, mens andre er fryktelig vonde.

Vi fikk heldigvis en form for bekreftelse på at vi tok det rette valget på oppfølgingstimen på sykehuset. Obduksjonen hadde vist skader på alle deler av urinveissystemet, og legen mente at vi ville ha mistet fostervannet innen to uker. Med så store skader så tidlig i svangerskapet og for lite fostervann hadde han med all sannsynlighet ikke overlevd.

Likevel har jeg fremdeles dager der jeg bare sitter og googler alt som har med nyrefeil og nyresvikt hos fostere og spedbarn, og jeg vet ikke helt hva jeg leter etter. Jeg kan jo ikke gå tilbake i tid hvis jeg finner solskinnshistorier. Det er uansett nesten umulig å finne tilfeller som har vært helt lik som vårt. Det ser ut som om de fleste oppdages før det er skader på urinledere og nyrer slik at det er mulig å sette inn dren.

Så jeg vet at vi tok det rette valget, men jeg har ikke klart å forsone meg med det ennå... Og jeg savner den lille gutten min noe voldsomt.

Stor klem, det tar nok tid, men jeg håper du med tiden forsoner deg med det.