Derfor elsker jeg barnet mitt!

Heidi Elin

Heidi Elin

Flørter med forumet
Som en del av den store forumskonkurransen, har vi valgt å lage noen kategorier:

I denne tråden ønsker vi at dere forteller litt om barnet og hva som får dere til å få den herlige følelsen inni dere. Hva er det de gjør og sier? Hva er det med personligheten deres som får deg til å smelte?

Dere må gjerne legge inn bilde også - men det er ikke et krav - de som vil være anonyme, skal få lov til det.

Nå venter vi spent på mange herlige svar:)


Forslag til innlegg som bør være med i konkurransen kan komme fra redaksjonen, forumsjef/moderatorer - og leserne/forumsbrukerne selv. Forslag kan sendes priti@babyverden.no.


Hilsen Babyverdenredaksjonen
 
det er ikke noe "derfor" i hvorfor jeg elsker barna mine! jeg elsker barna mine ubetinget, ikke på grunn av noe, men bare fordi de er barna mine <3

 
Jeg og barnet mitt fikk en tøff start, hvor jeg fikk en sterk depresjon og store vanskeligheter med å føle noe som helst for mitt barn.. Det har vært grusomt, og vart lenge, derfor var det så nydelig å kjenne den første herlige følelsen (som dere refererer til) den gangen emil hang over skuldra til sin farmor, og smilte opp som en sol da han så meg. Følte så inderlig at det var meg han var glad i å meg han ville være hos! Tok han i armene mine å han lå på skuldra mi med ansiktet godt inni halsen min, og koste lenge. Det kom noen tårer da ja.. Er jo ikke derfor jeg elsker barnet mitt, misforstå meg rett, men det er en av de tingene som gjorde at jeg følte meg betydningsfull i hans liv. At nettop han trengte nettop meg i sitt liv:)
 
Hun er det kuleste mennesket i universet. Aldri vært borti noe så sinnsykt stilig som Nora. Alt ved henne er vakkert :)

Så skal jeg heller skrive noe ordentlig her en dag jeg er i modus til det.. akkurat nå fikk jeg bare sånn intens trang til å fortelle det akkurat sånn her :)
 
Emilie elsker jeg på grunn av, og litt på tross av den hun er.. Det sier det så greit.

Jeg klarer ikke forklare hva jeg føler for henne, eller hvorfor, eller når. Men jeg kjenner det.
Hele tiden. Dypt inne i meg selv.
Jeg kjenner det ved at jeg ønsker å dele yndlingsfrukten min med henne, uten at hun i det heletatt spør. Den som mannen allerede har spurt om å få en bit av, og som jeg har sagt nei til, den deler jeg opp og tilbyr henne.

Jeg kjenner det ved at når jeg er så sliten, at jeg bare vil legge meg, og ikke ha noe med noen å gjøre, så får jeg lyst til å leke med henne, ta henne opp og spørre hvordan dagen hennes har vært, når hun og pappa kommer hjem fra barnehagen.

Jeg kjenner det ved at jeg gjør så mye mer enn jeg trodde sinnet mitt og kroppen min var villig til, bare fordi hun er der. Selvom hun ikke spør.
Det er verdens største glede og se henne glad, jeg elsker å gi henne gaver, overraske henne, lage middagen hun elsker og rett og slett se henne lyse opp.

Jeg bruker bonusen min på å kjøpe lekehus og sklie i hagen, selvom jeg trenger en ny bukse og en hårklipp. For jeg vet hvor mye glede hun vil få av det, og jeg gledet meg til å se henne lyse opp.

Og grunnen til at jeg vet at jeg elsker henne, er fordi jeg gjør alt dette fordi det er det jeg har mest lyst til. Det er det som brenner i meg at jeg vil gjøre. Og det hadde jeg aldri i livet trodd skulle gjelde meg.
Jeg som generellt gjør alt for alle, og som deler alt med alle.. Men noen særheter har jeg, men de forsvinner når hun er i nærheten.
Jeg som aldri deler frukten jeg har brukt lønnen min på å kose meg med
Jeg som alltid kryper til køys og ikke gidder gjøre en skit for noen når jeg er trett, sliten og har vond noe sted.
Gjør plutselig alt dette, for det er det jeg kjenner gjør meg glad. Det er ikke et lite offer engang, det er det jeg må gjøre for å fylle alle rom i kroppen med glede.


Selvfølgelig, det er deilig å ha barnevakt i ny og ne, få tid til seg selv, og koste på seg med digg til meg. Og det gjør jeg også, men absolutt ikke ofte, og jeg får en drift som bare driver meg til å gjøre alt for henne. Og jeg ANER ikke hvor den kommer fra.

hun varmer når hun ler, smiler og spreller.
Hun vekker et stor omsorgsønske når hun gråter og er lei seg
Og hun vekker et sinne fylt med kjærlighet (jeg ante ikke at det fantes) når hun trasser, er vanskelig og umulig.
Hun er mitt alt, rett og slett.
 
Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg elsker barnet mitt.
Hun er det mest verdigfulle jeg har i livet mitt, og klarer ikke å tenke tanken på å være uten henne!
Hun lyser opp hverdagen min! 
Om hun skal bort på besøk til besteforeldre, så savner jeg henne før hun har rukket å gå ut døra.
Jeg elsker jenta mi over alt på denne jord, og jeg kommer alltid til å elske henne <3 

Hun er rett og slett livet mitt!
 
Jeg elsker Nadde fordi, vel hvem kan la være å digge denne lille klumpen med ablegøyer og sjarm? Han er sinnsykt kul, stilig, vakker, snill, omtenksom, rampete og nydelig! Jeg har hatt øyeblikk noen ganger, helt siden han var nurk, hvor jeg har sett på han og tenkt "Den perfekte lille klumpen der har jeg lagd! Han har vært leieboer hos meg i 8 mndr og verdens hærligste er MIN!" jeg har 1000 grunner til å elske han og jeg elsker hver brøkdel av han så intenst. -jeg elsker det store smilet jeg får når han våkner om morningen. -jeg elsker alle koser og nusser jeg får hver eneste dag. -jeg elsker å se på hvordan han, med et system bare han vet om, sorterer lekene sine. -jeg elsker det stolte smilet han sender meg når han oppnår noe nytt "så/hørte du det mamma?" -jeg elsker måten han sjarmerer pensjonister på beachwalken på, smiler og slenger susser. -jeg elsker hvordan jeg kan servere han en skive med ost og han likevel mmmmm'er og oer som det skulle vært et gourmet måltid. -jeg elsker utrykket han får når han observerer og forstår en ny lyd etter han har fått høreapparat. -jeg elsker når han vinker natta til meg på kvelden. -jeg elsker når han kroer seg på fanget mitt mens vi ser i bok eller ser på Elmo. Jeg elsker ganske enkelt hele dette lille mennesket ubetinget og så uendelig høyt. Han kan irritere vettet av meg noen ganger, i ca 2 minutter, men det finnes ikke den ting jeg ikke ville gjort for han og det finnes ikke en rampestrek han kan utføre
 
Jeg rett og slett elsker det perfekte lille mennesket og kan ikke tro at han er laget av meg og min kjære. Han er verdens søteste, beste, morsomste og herligste lille skapning.
 
Jeg elsker sønnen min fordi han er sønnen min. Fordi når jeg ser han inn i øynene, så ser jeg en bit av meg selv i han. Fordi at når han sover så snorker han på akkurat samme måte som pappan sin. Jeg elsker sønnen min fordi hjertet mitt blir varmt når han gir meg våte og klissete barnekyss. Jeg elsker han fordi han har satt ting i perspektiv for meg og lært meg å prioritere hva som er viktig og hva som ikke er viktig. Jeg elsker han fordi vi har delt blod, delt bevegelser, delt lyder, lenge før noen andre delte noe med han. Jeg elsker han fordi han er verdens hærligste gutt, uansett! Min kjærlighet til sønnen min er betingelsesløs, og det gjør den ulik all verdens annen kjærlighet jeg noen gang vil føle...
 
Jeg kan ikke beskrive hvorfor jeg elsker barnet mitt.
Jeg elsker han fordi han gir meg å utrolig mye glede i livet - glede jeg trodde det ikke gikk ann å oppleve!
Jeg elsker han når han smiler, når han gråter, når han er sint og sur, og når han gjør ting han ikke får lov til. Jeg elsker han når han med et skøyeraktig blikk løper fra meg for å gjemme seg.
Jeg elsker hver dag med han, jeg elsker han fra det øyeblikket jeg åpner øynene om morgenen, og til jeg lukker de om kvelden. Ingen dag er lik, men min kjærlighet til han blir bare større og større for hver dag som går.

Jeg elsker sønnen min på en måte jeg ikke trodde var mulig å elske noen.
Ingen kjærlighet er større enn den kjærligheten en mor har til sitt barn..
Ubeskrivelig.


 
Min sønn Robin var veldig etterlengtet etter en spontan abort.
Da jeg fant ut at jeg var gravid på ny ble jeg varm inni meg og tenkte denne gangen skal det gå bra og det gjorde det.Magen vokste og jeg ble kjent med den lille gutten i magen min, da jeg så han på Ul første gangen var han det vakreste som jeg hadde sett <3
Når jeg fikk han på brystet mitt var det som om han alltid hadde vært der.Jeg elsker han kjempe høyt, etter som tiden har godt og han vokser å vokser smiler jeg mer og mer ettersom dagene går.Jeg er så stolt av den lille gutten min, han har det peneste fjeset, peneste smilet.Og han er nydelig når han ser meg på morgenkvisten etter natten <3 Han er så glad!
Jeg elsker måten han ser på meg på, måten han klasker meg i fjeset på,hans latter og væremåte :)ELSKER HAN KJEMPE HØYT! <3
 
LilleLavendel skrev:
det er ikke noe "derfor" i hvorfor jeg elsker barnet mitt! jeg elsker barnet mitt ubetinget, ikke på grunn av noe, men bare fordi det er barnet mitt <3

sign!

medfødt instinkt - ingenting jeg har kontroll over.



 
fordi han er min?
Jeg har laget han, jeg har båret han fram og født han..
 
Det er ikke noen grunn til at jeg elsker datteren min høgere enn noen ting i verden!
Hun er datteren min, så enkelt er det! Hun er min bedre halvdel, hun har fått meg lei og frustrert men også så uendelig glad!:) 
 
Jeg elsker min lille David fordi han er akkurat den han er. Og ingenting kan endre på det. Uansett hvor trassig og grinete han kan være, eller hvor mye ugang han gjør.
Jeg elsker det rampete smilet hans, måten han går på og hvordan  han legger hodet forsiktig inntil mitt og gir meg en god klem.
Jeg elsker måten han sier "eeehm, eh....." på når han har veltet vannskåla til bikkja og satt seg på rompa i vannet, og jeg spør han om det der var lov.
Jeg elsker å se på han når han sover og det eneste jeg vil er å dra han opp av senga og ta han med meg i min seng, så vi kan sove sammen.
Jeg elsker når han sier "mele" (mere) hver gang jeg gir han en kos og hvordan han hyler av fryd og roper "Pappaaaaaa!!" hver dag når pappan hans kommer hjem fra jobb<3

Men mest av alt elsker jeg han ubetinget. Han er det beste som har skjedd i mitt liv!
 
Tja, fordi de er mine barn <3 Jeg har båret dem frem og elsker dem ubetinget! 

Elsker dem like mye om de er trassige og "sure", som når de er gode og smilende blid <3
 
Jeg elsker barna mine fordi de alle 3 har lært meg noe.  De har gitt meg noe, hver på sin måte. De har endret meg, gjordt at jeg har utviklet meg, de har fått meg til å se på meg selv på en ny måte.

Å bli mamma ble en lang prosess..  7,5 år med 9 hormonkurer, 5 av de var prøverør. men til slutt.. endelig..  vokste det to små i magen min.

Mitt første barn ble født så altfor tidlig. I uke 21 kom han stille til verden.  Han var allerede elsket, men vi var nervøse for hvordan han så ut, han var jo så tidlig født.. Ut kom et vakkert lite menneske, fullstendig perfekt, bare liten..  Nydelige lille gutten vår..
Iver snudde opp ned på vår verden..  sorg, bekymringer, vondt, tårer, depresjon..   Det er klisje, men han lærte oss meningen i det å glede seg over de små ting.   Han lærte meg at det er lov å vise følelser, det er lov å gråte. Han har lært meg at følelser kan ikke skyves vekk..  de blir ikke borte.. Han har hjulpet meg til å ta kontakt med andre menensker, til å tøre å prate blandt ukjente. 
Han har lært meg noe som jeg ikke klarer å beskrive med ord..  noe stort.. noe herlig.. noe dypt.
Det har vært mange år med tårer, men jeg ville aldri byttet de bort.
Jeg er takknemmelig for at jeg fikk oppleve Iver. Oppleve å ha han i magen min i 21 uker. Oppleve å få bli litt kjent med han. Oppleve å få være sammen med han etetr at han ble født.
Jeg er takknemmelig for at jeg ble mammaen til Iver.   Englegutten min Iver..

Mitt andre barn, Adele Sofie, er tvillingsøsteren til Iver.  Hun ble født i uke 28+5.
Det første hun lærte meg var det å kjempe for det jeg tror på.  For det ble en kamp mellom legene, døden og livet.  Hun ble ikke født når Iver ble født, og i dagene etterpå ville legene sette  igang hennes fødsel også.. Vi foreldre sa nei. Dette barnet skulle få sjansen!  Legene fortsatte i 4-5 uker å fortelle oss hvor dårlig dette kom til å gå..  Jeg lærte meg å tro på intuisjonen min. Stole på at jeg kan kjempe!   Og vi klarte det vi! Hun holdt seg inne lenge nok til at livet vant.
Livet med Adele Sofie har vært fullt av utfordringer og gleder.  Utfordringer i henne selv, og utfordringer i det å være mamma når man også er deprimert.
Hun er mitt solskinn. Hun er mitt mirakel. Hun er den som oppfyllte min 7,5 år lange drøm om å få bli mamma. Jeg ble mamma til Iver først, men det var Adele Sofie jeg kunne være utøvende mamma til.
Hun var den som først sa de vakre ordene "mamma"  til MEG! 
Hun har også lært meg at ting blir ikke alltid sånn som man ønsker og håper på..  Og da må man gjøre det beste ut av den situasjonen man er i.
Hun har lært meg mange ting om min egen barndom. Hun har åpnet opp sår i meg som jeg ikke visste var sår. Hun har så tydelig fått frem i meg hva slags mamma jeg trenger å være for henne.
Jeg er så takknemmelig for å få oppleve Adele Sofie. At vi vant kampen.  Jeg og mitt Solskinn.

Mitt tredje barn fyller nå straks 1 år.  Det tok tid før vi var klare for å sette igang med prøveposessen.. Men hun var meget ønsket og ventet på. Og da vi klarte å ha troen på at vi skulle lykkes, så satt hun der på første prøverør's-forsøk gitt! Så utrolig! Så ufattelig lett!
Hun lærte meg at troen er sterk!
Og mens hun var i magen min, lærte hun meg at jeg HAR lov til å være glad i livet mitt!  Depresjonen min hadde tatt over så mye av livet mitt at å tøre å kjenne på den ekte gleden var blitt skummelt.  Vilde Anie lærte meg at jeg fortjener glede. Jeg fortjener lykke.
Hun fikk kosenavnet Lille Glede.  Fordi hun er den som dro med seg gleden tilbake i livet vårt. Sammen med Vilde Anie kom gleden.
Hun minnet meg også på at kjærligheten har ingen begrensninger. Det var skummelt å tøre å elske henne når hun lå i magen min. Tenk om hun også døde..  Men hva er livet verdt da, hvis man aldri tør å elske?   Det er da mye bedre å ha følt på den herlige følelsen det å elske noen, enn å aldri våge..  Å miste noen blir ikke mindre vond om man aldri elsker..
Med Vilde Anie fikk jeg for første gang oppleve å få barnet opp på brystet etter at det ble født. Det hadde ikke vært mulig de andre gangene... Jeg og Vilde Anie fikk være sammen fra første stund.. tett-tett-tett inntill hverandre fikk vi lov til å bli kjent uten forstyrrende elementer rundt henne og meg.
Jeg er så takknemmelig for Vilde Anie. Med henne får jeg oppleve igjen vidunderet det er når et barn lærer seg nye ting. Sammen med henne får jeg oppleve enda en gang gleden i å ha et barn. Hun  har lært meg hvordan det er å få være mamma til 2 levende barn. Hun har oppfyllt min drøm om å ha et barn på hvert kne.  Min Vilde Anie, min Glede!

Jeg  er så utrolig stolt og glad i alle mine 3 barn.
Så vidunderlige, så flotte, så fantastiske de er på hver sin måte.
Så utrolig mye de har lært meg på hvert sitt vis.
Så ufattelig heldig jeg er som har fått oppleve å bli mammaen til Iver, Adele Sofie og Vilde Anie!


 
Før jeg fikk barn hørte jeg alltid foreldre som fortalte hvor fantastiske barna deres var og pratet om dem hele tiden, og jeg som ikke hadde barn tenkte jo mitt.... Men alle sa; "Bare vent til du får barn selv!" Jeg trodde vel egentlig bare sånn halvveis på de, men jammen må jeg si at de hadde rett.

Da jeg fikk vesla var alt ganske uvirkelig, som det nok er for de fleste, man har liksom plutselig et barn. Som mann skal ta seg av 24t i døgnet, som man skal fikse alt for og elske ubetingelsesløst, og jeg var nok blant den typen som mange aldri hadde forestilt seg som mor, ihvertfall ikke umiddelbart. Hjelp(!) var det første jeg tenkte..... Men siden vesla ble født har kjærligheten vokst og vokst, man tror hele tiden at man kan vel uvirkelig elske noen mer nå, men så stiger og stiger det fortsatt. Sånn at man får helt vondt inni seg. Selvsagt har hun stunder der både jeg og pappaen blir frustrert over hvor sta (og ja, vi kjenner oss begge igjen.....) og til tider sytete hun kan være. Men det betyr ingenting, for så snart hun sier "Unnskyld mamma" for noe galt hun har gjort (er 2 1/2 år) så er alt glemt. Når hun kikker på oss og smiler så smelter hjertet fullstendig. Og hva er vel mer fantastisk enn når hun legger armene rundt halsen din og sier "Elsker deg mamma":-)

Det er virkelig de små tingene som betyr noe. Og som man sier "Det finnes bare et vakreste barn i verden, og enhver mor har det"! Kan man si det bedre enn det? Jenta mi er det nydeligste som fins i hele verden for meg, og jeg har alltid lovet meg selv at hver eneste dag (ingen unntak) så skal jeg fortelle henne at jeg elsker henne over alt i hele verden (trolig mest fordi jeg har en mor som aldri har sagt det til meg, kan telle på en hand hvor mange ganger hun har sagt at hun er glad i meg og har derfor lovet meg selv at det ikke skal være tilfelle her) og det løftet har jeg holdt så langt, og akter å holde resten av livet mitt.

Det som nok er det mest spesielle med datteren min for vår del er at hun er så veldig empatisk. Hvis hun ser at jeg ikke er helt i form kommer hun bort til meg og sier mens hun legger hodet på skrå: "Går det bra med deg mamma? Er du syk?". Den vesle engelen min:-)
Og når jeg eller pappaen skal kjøre noe sted: "Kjør forsiktig, og ikke reis så langt!"
Og så er hun en skikkelig sangfugl også:-) Hele dagen går hun og synger, helst julesanger vel og merke. Har ingenting å si hvor hun er, om det er hjemme, i barnehagen, ute i sandkassen eller på butikken. Har ikke tall på alle de gangene folk har glist til oss eller kommet med kommentarer til vesla når hun synger for full hals rundt butikkhyllene, he he. Priceless!

Kunne skrevet opp og ned i mente om alt hun gjør, og om hvor mye vi elsker henne! Men stopper her. Med en ny liten på vei så kommer jo tanken i hodet på ny: "Kan vi virkelig elske et barn til like mye som vi elsker jenta vår?" Selvsagt kan vi det! Det skjer av seg selv, og jeg skal nyte å få se de to vokse opp sammen på godt og vondt:-D
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp