Dere som har større barn, hvilken alder har vært den fineste?

O

Ollebollene!

Glad i forumet
Nyfødttida, småbarnstida, førskolebarn, skolebarn etc etc. Hvilken tid føler du har vært den "beste", morsomste, lærerike og alt det derre der.:P
Før jeg fikk barn så tenkte jeg mye på om jeg ville synes det var kjedelig når de begynte å bli store og selvstendige, at de ikke ville ønske å kose, prate eller tøyse med meg mer - men syns egentlig at for hvert år, og for hver mnd som går med barna så blir det mer og mer moro. Helt fantastisk å følge med på alt de lærer, alt de plutselig kan, som om de alltid har kunnet det. Sukk, det er fantastisk å være mamma - selv om jeg tviler på at det alltid føles like fantastisk å være foreldre til tenåringer f.eks?
 
mine barn er 16mnd, 3 år, (snart) 11 år og 12 år. 

Den aller, aller ALLER fineste tiden er helt klart de første to månedene. Den enorme lykken av den nyføde lille babyen.. den uendelige kjærligheten.. sukk..  ( jeg har vært kjempeheldig og aldri merket noen ting til depresjoner av noe slag. Jeg har virkelig svevd på en rosa sky. I tillegg har ammingen gått som en lek med alle 4)
Etter den syns jeg den alderen minste er i nå, alderen 1-2 er kjempe morsom og fantastisk. Å se alt de lærer seg, hvor moro det er når de hermer etter alt man gjør, og de første ordene kommer, og man begynner virkelig kjenne barnet sitt, og får se hvilken person det er <3 

Så er jo 5/6 års alderen fin. Første skoleår. hvor stolt man blir hver gang de lærer nye ting, lese, skrive, regne osv. 

neste år begynner eldste på ungdomsskolen. Trur det og blir en fin, spennende og utfordrende tid :)
 
Jeg savner noen ganger det å ha nyfødt baby. Lukten av en liten bylt som ligger og knirker på magen min <3! Men nå som guttene begynner å bli store,  5 og 8 år, er det både morsomt, spennende og utfordrende å følge utviklingen. Så hver alder har sin sjarm!
 
Min er 5,5 og hver alder har sin sjarm og sin "usjarm"... Nå begynner vi å komme oss ut av 2 år med uønsket adferd og mye problemer og jeg nyter hver eneste dag. Han sier så mye rart, han spør om så mange ting og jeg ser at han vokser og blir større for hver eneste dag...
Bare nyt hver eneste dag... plutselig er de store og flytter hjemmefra... :S
 
Tja.. det er et vanskelig spørsmål, men storebror går i 1 klasse og er akuratt blitt 7 år. Og denne tiden er kjempeflott. Han har vokst VELDIG mentalt de siste månedene og det er er kjempegøy. Og ikke minst så mye som de lærer.
Samtidig er det til tider ekstremt mye humørsvinginger noe som ikke alltid er gøy. Mamma har alltid sagt at det å ha 6 åringer er værre enn tennårene, og noen ganger må jeg si meg veldig enig i det... (har ikke prøvd å ha tennåring, men dette er ihvertfall en prøvelse)

Men når jeg tenker tilbake på når de var baby vil jeg si at tiden 3-5 mnd var den beste babytiden... da begynte det å gå greit med amming (har ikke fullammet de 2 første mnd og det har vært ekstremt slitsomt) og før man begynner med mat og før ungen begynner å mestre masse. Den tiden er BARE kos...
 
som så mange andre så syntes jeg de første 6-8 ukene var helt fantastiske..

Synes hver alder har sin sjarm..men er faktisk litt overrasket over hvor godt jeg trives som tenåringsmamma(snart 17år) og hvor sterkt det båndet mellom meg og eldste har blitt di siste 2-3 årene.
Trodde dette skulle være en tid med laaangt flere konflikter og grensebrytninger..men..er jo bare kos jo :)
 
Nå har ikke jeg store jenta da.. bare 4,5 år.. men svarer for det;)

For jeg husker at når hun feks var 9 mnd.. så ville jeg ikke at hun skulle bli eldre;) Når hun ble 2 år ville jeg ikke at hun skulle bli eldre..

nå er hun 4,5 år.. og nå vil jeg gjerne ha henne her hvor hun er nå;) hehe

Jeg tror alle aldre har sin sjarm;) Nå kunne jeg ikke tenke at hun var hverken 9 mnd eller 2 år;)
 
Har likt best babytida og fram til ca 1,5 år med begge to. De var så lettvindte å ha med å gjøre fram til da, etter 1,5 år så ble alt mer slitsomt. :P Storebror er et lite troll uten like nå, everyday I struggle og jeg er utslitt etter bare en ettermiddag sammen med ham. :/ Han er sykelig sjalu og ekstremt krevende. Lillebror har begynt å ta etter storebrorens oppførsel og jeg liker det ikke. :/
 
Har en på 3 og en på 8 så hver alder har sin sjarm.han på 3 er i en skikkelig nei periode og han eldste blir bare flinkere og flinkere på skolen... men er ikke fult så moro når han minste hermer etter broren hehe 
 
Synes hver eneste "etappe" er like fantastisk på sin måte.. Babytiden er jo ganske kjedelig, ungen ligger jo bare der, ingen respons. Så kommer det første smilet, så kommer latteren, gurglingen, krabbingen, de første ordene, tennene og så blir det bare bedre og bedre, morsommere og morsommere etterhvert som tiden går.

Nå er jenta mi 4 år og 2 mnd. Jeg synes det er helt fantastisk at vi kan sitte rundt middagsbordet å ha en samtale, hun kan fortelle meg om dagen sin, hun har humor og spøker som bare hun kan.
Nå som vi venter nummer to så gruer jeg faktisk for den første babytiden. Håper det går fort frem til barnet blir ca 4 mnd og litt mer "unge" og ikke bare baby.
 
Nyfødt <3
Men nå har jeg jo  bare en på 10mnd og snart 3 :P
 
Nå er min eldste bare 4, men jeg må helt ærlig si at jeg syns det er mer fantastisk jo eldre han blir :) Mye mer man kan gjøre sammen, snakke om, finne på, pluss han er såpass selvstendig at ting er mye lettere.
Samtidig så har jeg en som er 2,5 nå, og det er jo også en herlig alder. Fortsatt "liten", men også stor på mange ting.
Så har jeg ei som er 1,5.. der har hver mnd vært like fin. Hun er veldig spesiell.. haha, vet ikke hvordan jeg skal si det. Veslevoksen :P
Og nyfødttiden er jo nydelig.

Men aller øverst står 4år :P Og jeg håper det blir enda finere oppover :)
 
Med begge barna har det vært sånn at jeg har tenkt "NÅ må være den beste alderen" hele tida, så foreløpig så blir det bare bedre og bedre for meg jo eldre de blir. Blir spennende å se når det snur.

Men dere som elsket spedbarnstida....er dere gale???? Det er jo den desidert verste tida. Ungen ligger jo bare der, og man kjenner den ikke enda, og man er sliten og hodet er et kaos.... Ikke misforstå, jeg har vært blant de heldige som har fått morsfølelse og morskjærlighet med en gang. Men å elske noen betyr likevel ikke at det er spesielt festlig eller givende.

Spesielt ikke i forhold til alt det morsomme, koselige og deilige som kommer etterpå.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp