Dere som har opplevd SA

[Starflower]

Var på ultralyd i dag og der så jordmor et hjerte som ikke banket så fort som det burde. Hun sa at det mest sannsynlig var på vei til å ende i en SA. Er 7+0 i dag og crl stemte overens med ukene, men hjerte slo bare veldig sakte.
Det går egentlig veldig fint, men jeg går nå rundt å gruer meg litt til det skal skje. Jeg har ikke peiling på når, men håper bare ikke det skjer på julaften

Dere som har gått igjennom en SA
Hvordan arter den seg?
Hva starter det med?
Hvor lenge varer det?
Er man låst til et toalett?
Gjør det helt sinnsykt vondt?

Etter anbefaling fra jordmor så har jeg gått til innkjøp av ibux og nattbind. Hun nevnte også naproxen, men det hadde de ikke der jeg var. Er naproxen bedre enn ibux? Jeg pleier å ha ganske kraftige mensensmerter fra de gangene jeg kan huske (har ikke hatt mensen på sånn 10 år, har gått fra p-piller til svangerskap og så gravid igjen på første syklus). Blir det verre enn det? Jeg kan bare tenke meg det gjør like vondt som å få satt inn spiral og det var skikkelig ille, lå med helt syke smerter i 2 dager.

Så hvis dere har lyst å dele deres opplevelser hvis ikke det er for tungt så hadde jeg satt pris på det.

Jeg har fått en ny time om 12 dager hvis ikke ting skjer av seg selv, for å se om jeg trenger hjelp eller om ting gikk bra til tross for det hun så nå.

 

[Brevdua]

Min første SA var i uke 9 (2019). Var ikke forberedt mentalt og hørte fra fastlegen at det ville komme ut som vanlig mens. Det var ikke tilfellet! Jeg blødde ikke ut nattbind, men jeg hadde sinnsyke smerter. Natten da selve plommesekken kom ut hadde jeg rier. Selv trodde jeg ikke at det var mulig. Jeg lå og vrei meg i smerter da riene kom og gikk på do når de avtok. Heldigvis hadde jeg et toalett i nærheten, for jeg blødde ut klumper og mye rent blod. Riene var kraftigst første natten. Fikk dem tilbake etter to døgn, men da var de mye mildere. Endte med å spotte måneder etterpå og måtte settes på p-pille for å stabilisere hormonene.

SA nr 2 (som pågår nå). Her startet blødningene i 6+1. Hadde murringer i magen og korsrygg som var litt sterkere enn de vanlige mensmurrigene. Blødde ut plommesekken og klumper første dagen, andre dag kom det klumper i varierte størrelser. Hadde ikke så mye smerter. Er veldig takknemlig for hjemmekontor.

Poenget mitt er at det er vanskelig å forutse hvordan en SA vil utarte seg - mengde, smerte etc. Jeg anbefaler at du holder deg mest mulig hjemme og evt ha din(e) nærmeste til stede. En SA kan sette igang følelsesmessige reaksjoner man ikke forventer å få, uansett hvor forberedt man er. Min fastlege har tilbudt meg sykemeldinger begge gangene. Takket nei denne gangen fordi jeg har hjemmekontor.

 

[Blåbærfrø]

Så trist at du hadde en slik opplevelse... Sender deg en klem
Jeg hadde to SA, en i uke 6, den andre i uke 10. Den i uke 6 var lettest fysisk, som en kraftig mens. Ikke særlid vondt, men jeg pleier å ha nesten smertefri mens og har ganske høy smerteterskel (hadde en spiral og det gjorde ikke så mye vondt å sette den inn, men jeg har født før).
Den i uke 10 var mye mer smertefullt, jeg ville sammenligne hele opplevelsen med rier Begynte med litt brun utflod i kveld, neste dagen startet blødning. Mye blod med koagler. Jeg brukte paracet og gikk med nattbind de to første dagene, ble ikke låst til toalettet. Blødde i ca 10 dager.

 

[Minibo]

Eg hadde SA i veke 8 utan at kroppen "registrerte" det. Ingen smerter og kun litt spotting. Var difor overbevist om at eg var gravid heilt fram til OUL i veke 19...

Hugser det kom ein klump då eg var på toalettet og tenkte "hmmm det var jo litt rart", men hadde ikkje høyrt om at det var mulig med SA heilt uten smerter og knapt noko blod så det falt meg ikkje inn at det kunne være det som foregikk.

 

[Kalinnea]

Sender deg en klem, det er vonde nyheter å få

Jeg har hatt to SA. En såkalt kjemisk som da bare føltes som vanlig mensen, med blødninger som startet 5+0 og varte i 3-4 dager.

Men noen måneder før det hadde jeg en MA. Det startet med blødninger i uke 6, hvor jeg blødde litt hver gang jeg var på do. I uke 8 var jeg på UL og de fant ikke noe bankende hjerte, og så et foster som var for lite til at jeg kunne være så langt på vei. Så fosteret hadde nok dødd da jeg begynte å blø.
Det gikk enda en uke med noen småblødninger da jeg var på do, men så plutselig en kveld kom smertene.
De bygde seg sakte opp i løpet av kvelden, fra svake murringer til kramper og tak. De ble som milde rier under fødsel. Dette foregikk i 6-7 timer før smertene ga seg, og blødningen satt i gang for alvor.

Dette blir litt grafisk:

Jeg satt i sofaen hjemme med en bleie på (jeg fikk ikke tak i store nok bind, brukte bleier som innlegg), hver gang jeg reiste meg opp kjente jeg at det skled noe ut av meg, og jeg gikk på do og skrapte ut det de kaller abortprodukter. Jeg kunne også sitte på do og presse ut slike klumper. Men jeg var ikke låst til doen.
På dette tidspunktet hadde jeg ikke smerter lenger, men jeg gikk ca 10t hvor kroppen støtte ut klumper og vev. De ble mindre og kom sjeldrene etterhvert som timene gikk. Så blødde jeg osm vanlig mens i en ukes tid etter dette.

 

[Druesaft]

Hadde ufullstendig SA, og måtte ta tabletter for å få den gjennomført. Var da 10+2 mener jeg. Blødde en hel del, men det gikk bedre enn jeg hadde sett for meg. Tok paralgin forte og Paracet og muligens naproxen også (?) da, fikk det på sykehuset da jeg hentet tablettene. Var ikke så vondt. Jeg la med i senga med vann, godteri og så på three weddings and a funeral.. var vondt i det klumpene skulle ut, men det var veldig kortvarig. Satt meg på toalettet da jeg skiftet bind. Kjente jo når jeg hadde blødd mye, så måtte jeg bytte. Fikk ganske heftig blodtrykksfall en gang etter jeg hadde vært på toalettet. Da ble jeg kvalm og holdt på å besvime. Men det gikk over. Følte meg ikke redd, og det var alt i alt en mindre ille opplevelse enn jeg hadde sett for meg. Har også hatt ekstreme menssmerter noen ganger da jeg var yngre, mellom 18-20 år. Vil ikke beskrive det så ille som det, for når SA skjer har man jo mer kontroll, og det går over på noen timer. Vil på ingen måte sammenligne det med rier. Jeg har født to ganger uten smertestillende, det er ikke i nærheten av smertene man får ved fødsel. Men se om du kan få tak i paralgin forte eller noe lignende. Hvis du skal i gjennom en abort er det ingen grunn til å ha vondere enn nødvendig.

 

[Starflower]

Takk for mange fine svar

Jeg trengte litt tid på å fordøye nyheten i går, helt først så gikk det veldig fint og jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg har jo ikke fått sjansen til å knytte meg så voldsomt til det. Etter litt tid så begynte det å synke inn og jeg ble veldig lei meg. Selv jeg vet at det er vanlig, så føler jeg jo at det er min feil, at det er noe galt med meg, at det er noe jeg kunne ha gjort annerledes.
Nå overanalyserer jeg hvert eneste stikk og krampe, er det SAen som har satt i gang eller bare vanlige kramper. Går på do hele tiden for å sjekke om jeg har begynt å blø.

Jeg har googlet meg ihjel for å prøve å finne et svar på noe som ikke har et svar. Jordmor var ganske tydelig på at det i de aller fleste tilfeller ikke går bra, mens artikler jeg finner sier at det kan være 30% sjanse for at det går bra. Jeg håper så inderlig mye at jeg skal være en av unntakene, samtidig er det ikke bra for skuffelsen blir så utrolig mye større når det da ikke går bra

Jeg har ikke begynt å blø noe enda. Har kjent litt mye stikninger i sidene, men vet ikke om det er lysken eller noe annet. Det er helt forferdelig å gå rundt å vente på at noe skal skje.

 

[Starflower]

Fikk dere kramper eller blødning først?

 

[Blåbærfrø]

Fikk dere kramper eller blødning først?

Jeg fikk blødning først... Kramper kom etter noen timer.

 

[Brevdua]

Jeg spottet i 1,5 uke først. Dagen før de kraftige blødningene hadde jeg murringer i rygg og mage.

 

[Hageblomsten]

Her begynte jeg å blø tidlig i uke 8, noe som varte i to uker. Behøvde kun truseinnlegg, så var ikke noe voldsom blødning. Ikke gjorde det vondt heller. Slutten av uke 8 fikk jeg time hos gyn og fikk se et friskt foster, men fikk beskjed om å holde meg i ro. I uke 10 måtte vi ha en liten leteaksjon etter dattera vår, som plutselig hadde forsvunnet til det som viste seg å være en ukjent nabojente. Jeg satt ikke mye i ro da, for å si det sånn. Plutselig kjente jeg at det begynte å blø masse. Ingen smerter. På kvelden gikk jeg på do, og i buksa lå fostersekken med spira som var like lang som lillefingerneglen min. Fysisk var det ikke noe vondt, men må innrømme at det var en psykisk påkjenning. Også satt jeg med en enorm skyldfølelse i etterkant og tenker fremdeles at det kanskje kunne vært unngått, hadde jeg bare sittet i ro den dagen.
Krysser fingrene for at det ordner seg for deg, og at kontrollen viser noe annet enn første ultralyd

 

[Krepsen89]

Det kan ta flere dager før hjertet slutter å slå hvis det er det som skal skje. Jeg begynte å spotte i et svangerskap, men hadde hjertelyd på ultralyd 1 uke senere og det tok ytterligere to uker før det hadde stoppet og jeg fikk da piller for å sette igang aborten.

Det verste var ventetiden, egentlig . Ta vare på deg selv.

 

[Starflower]

Det kan ta flere dager før hjertet slutter å slå hvis det er det som skal skje. Jeg begynte å spotte i et svangerskap, men hadde hjertelyd på ultralyd 1 uke senere og det tok ytterligere to uker før det hadde stoppet og jeg fikk da piller for å sette igang aborten.

Det verste var ventetiden, egentlig . Ta vare på deg selv.

Ja det er det som er værst! Å gå å lure på hva som skal skje. Jordmor sa alt i fra et par timer til noen dager. Fikk egentlig ny kontroll 28.12, men spurte om å fremskynde den til før jul siden det er så vanskelig å gå rundt å vente, så fikk time 22.12 istedenfor. Jeg håper så inderlig at det henter seg inn og vokser! For hver dag som går hvor jeg ikke blør så får jeg jo nytt håp, så jeg kommer til å bli så enormt skuffa når det skjer eller om ultralyden viser ingen bedring eller at det har dødd.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle en så sterk frykt for å miste og sorg for en liten ert som jeg ikke har fått tid til å knytte meg til enda. Jeg sa til meg selv at det er bare å tenke at den er død så blir det ikke like inne når det faktisk skjer, men jeg klarer ikke gi slipp på håpet og ønske om at det skal gå bra, at den lille erten er en fighter som vil leve.

 

[GladPus]

Takk for mange fine svar

Jeg trengte litt tid på å fordøye nyheten i går, helt først så gikk det veldig fint og jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg har jo ikke fått sjansen til å knytte meg så voldsomt til det. Etter litt tid så begynte det å synke inn og jeg ble veldig lei meg. Selv jeg vet at det er vanlig, så føler jeg jo at det er min feil, at det er noe galt med meg, at det er noe jeg kunne ha gjort annerledes.
Nå overanalyserer jeg hvert eneste stikk og krampe, er det SAen som har satt i gang eller bare vanlige kramper. Går på do hele tiden for å sjekke om jeg har begynt å blø.

Jeg har googlet meg ihjel for å prøve å finne et svar på noe som ikke har et svar. Jordmor var ganske tydelig på at det i de aller fleste tilfeller ikke går bra, mens artikler jeg finner sier at det kan være 30% sjanse for at det går bra. Jeg håper så inderlig mye at jeg skal være en av unntakene, samtidig er det ikke bra for skuffelsen blir så utrolig mye større når det da ikke går bra

Jeg har ikke begynt å blø noe enda. Har kjent litt mye stikninger i sidene, men vet ikke om det er lysken eller noe annet. Det er helt forferdelig å gå rundt å vente på at noe skal skje.

Jeg har vært gjennom akkurat det samme, og det er så dritt! Særlig det å holde på håpet til det siste, selv om man egentlig vet at det ikke går.

Jeg var inne på UL på en mandag, legen sa ganske tidlig «dette ser ikke bra ut, for lav hjerterytme, den kommer til å dø og komme ut innen 2 uker. Hvis den ikke gjør det må du ringe». Lettere sjokka og sendt hjem. Bortsett fra hjerterytmen så det bra ut, men jeg blødde litt (ikke derfor jeg var der).
Det startet torsdag, først med at det tok seg opp å blø, deretter kramper på kvelden. av alle ting var jeg på toget, men det verste kom heldigvis ikke før jeg var fremme. Måtte likevel fly på do mange ganger på toget, langtur.
Anbefaler å ta ibux (og gjerne paracet samtidig) i tide. Jeg gjorde ikke det, og det var utrolig vondt! Fikk også regelmessige sammentrekninger som rier. Har skikkelig ille menssmerter til vanlig, har aldri holdt ut en eneste syklus uten smertestillende, og de gangene jeg har fått tak i for sent eller hatt feil type har vært jævlig. Av typen ligge og vri meg på gulvet. og det var minst så ille... Satt mye på do, for det rant og kom klumper. Lå på badegulvet mellom doturene. Blødde en del i flere uker etterpå. Men heldigvis kom alt ut, var på sjekk.15 år siden nå.

Har hatt to runder til de senere årene, en med cytotec og en uten. Det har gått mye bedre! har tatt bra med smertestillende og nesten ikke kjent noe vondt! Bare blødd mye i noen timer, så jeg syns det er best å holde meg på do. Takler dårlig koagler som kommer ut i bindet. Syns ofte det renner over før jeg kommer meg på do. Ville i hvert fall ikke reist bort den dagen det skjer.

Har også født et barn uten smertestillende, og jeg syns fortsatt den første SA er det vondeste og kjipeste. Tenker det var mye pga det mentale, blanding av frykt og håp og skuffelse, og smerter til ingen nytte. Lettere når man vet hva man går til. Og tar nok smertestillende..

Håper du ikke må vente for lenge, ventinga på en avklaring tar virkelig på Og at det går relativt greit og smertefritt om det starter.

 

[Starflower]

Jeg har vært gjennom akkurat det samme, og det er så dritt! Særlig det å holde på håpet til det siste, selv om man egentlig vet at det ikke går.

Jeg var inne på UL på en mandag, legen sa ganske tidlig «dette ser ikke bra ut, for lav hjerterytme, den kommer til å dø og komme ut innen 2 uker. Hvis den ikke gjør det må du ringe». Lettere sjokka og sendt hjem. Bortsett fra hjerterytmen så det bra ut, men jeg blødde litt (ikke derfor jeg var der).
Det startet torsdag, først med at det tok seg opp å blø, deretter kramper på kvelden. av alle ting var jeg på toget, men det verste kom heldigvis ikke før jeg var fremme. Måtte likevel fly på do mange ganger på toget, langtur.
Anbefaler å ta ibux (og gjerne paracet samtidig) i tide. Jeg gjorde ikke det, og det var utrolig vondt! Fikk også regelmessige sammentrekninger som rier. Har skikkelig ille menssmerter til vanlig, har aldri holdt ut en eneste syklus uten smertestillende, og de gangene jeg har fått tak i for sent eller hatt feil type har vært jævlig. Av typen ligge og vri meg på gulvet. og det var minst så ille... Satt mye på do, for det rant og kom klumper. Lå på badegulvet mellom doturene. Blødde en del i flere uker etterpå. Men heldigvis kom alt ut, var på sjekk.15 år siden nå.

Har hatt to runder til de senere årene, en med cytotec og en uten. Det har gått mye bedre! har tatt bra med smertestillende og nesten ikke kjent noe vondt! Bare blødd mye i noen timer, så jeg syns det er best å holde meg på do. Takler dårlig koagler som kommer ut i bindet. Syns ofte det renner over før jeg kommer meg på do. Ville i hvert fall ikke reist bort den dagen det skjer.

Har også født et barn uten smertestillende, og jeg syns fortsatt den første SA er det vondeste og kjipeste. Tenker det var mye pga det mentale, blanding av frykt og håp og skuffelse, og smerter til ingen nytte. Lettere når man vet hva man går til. Og tar nok smertestillende..

Håper du ikke må vente for lenge, ventinga på en avklaring tar virkelig på Og at det går relativt greit og smertefritt om det starter.

Tusen takk for ganske grundig svar! De riene jeg fikk med første var så ille jeg skulle ønske noen kunne slå meg i hodet og ende lidelsen Endte i akutt keisersnitt så måtte ikke igjennom så mye mer enn 2 timer med skikkelig ille rier (da snakker vi sånn max 1 min pause mellom hver). Det var ikke noe likt mensensmerter egentlig, så håper virkelig ikke det blir slik.

Jeg har kjøpt ibux 400mg, jordmor sa at det går fint å ta to om det blir skikkelig ille. Jeg tror at jeg begynner på ibux med en gang jeg kjenner kramper. Har til nå ikke opplevd verken kramper eller blødning, merker kun at kvalmen har tatt seg opp litt, noe som er irriterende med tanken på at jeg vet at ikke alt er som det skal inni der Er virkelig ikke gøy å føle seg så gravid når man vet at det går den veien det går.

 

[GladPus]

Tusen takk for ganske grundig svar! De riene jeg fikk med første var så ille jeg skulle ønske noen kunne slå meg i hodet og ende lidelsen Endte i akutt keisersnitt så måtte ikke igjennom så mye mer enn 2 timer med skikkelig ille rier (da snakker vi sånn max 1 min pause mellom hver). Det var ikke noe likt mensensmerter egentlig, så håper virkelig ikke det blir slik.

Jeg har kjøpt ibux 400mg, jordmor sa at det går fint å ta to om det blir skikkelig ille. Jeg tror at jeg begynner på ibux med en gang jeg kjenner kramper. Har til nå ikke opplevd verken kramper eller blødning, merker kun at kvalmen har tatt seg opp litt, noe som er irriterende med tanken på at jeg vet at ikke alt er som det skal inni der Er virkelig ikke gøy å føle seg så gravid når man vet at det går den veien det går.

Det var noe helt annet enn jeg opplevde med riene ved fødsel altså, mer som kraftige menskramper som kom takvis. Vondere på en annen måte, vanskelig å forklare. Syns jeg var heldig med fødselsriene, det var kun vondt i symfysen, ikke i magen og livmor på samme måte.
Lurt å ta ibux tidlig ja, så slipper du at det blir for ille før den virker. Som sagt merket jeg knapt noe smerte de to gangene jeg tok bra med ibux.

 

[Bygdejenta]

Jeg opplevde SA i uke 6. Jeg har hatt en fødsel før den SA og en fødsel etterpå. Det startet med blødning for min del - typisk mensblødning. Ingen smerter. Litt magevondt, men veldig, veldig lite. Smertene kom 1-2 uker etter blødningen. Da var det magesmerter som kom i ny og ne, og som holdt på slik i noen uker. Minner litt om kraftige kynnere for min del.

Jeg syns det var veldig tungt å oppleve en SA og det ble mye tårer underveis da jeg følte at det var min feil at det endte i SA ettersom det er min kropp og jeg som skal passe på barnet frem til termin. Selv om det kanskje er vanskelig, er det viktig å dele følelsene og tankene med noen slik at man ikke sitter med alt selv

 

[Starflower]

Takk for alle fine svar Nå blir det ny ultralyd i morgen ettermiddag. Jeg håper så inderlig at alt er fint og at det bare var midlertidig, men forbereder meg på at det ikke er liv eller om det er det at det har sluttet å vokse og at det vil ende i en sa uansett. Kjenner jeg gruer meg noe helt sinnsykt og syntes det er litt dumt at timen min ikke er før kl.16:00.

 

[:)Solsikke:)]

Sa kan utarte seg svært ulikt ifra kvinne til kvinne, jeg hadde ingen smerter i det hele tatt reagerte på blødning som kom uventa, blødde ikke mye eller lenge og alt kom ut, ble sendt til kontroll pga lite blødning. Så hadde ikke brukt hverken nattbind eller smertestillende men for all del forventer du sa hadde jeg kjøpt det inn, her kom det som Lyn ifra klar himmel

 

[LaLuna0]

Jeg trengte paralgin forte alle tre gangene, selv om det var kjemisk, så varierer nok mye fra person til person. Jeg blødde så å si kun når jeg satt på do, så trengte ikke nattbind, men det er veldig greit å ha just in case. Ta det med ro, bruk varmeflaske, gråt og snakk om det med noen. Jeg er veldig glad jeg fikk snakket det "ihjel" med venner istedenfor å bære på det alene. Det er lov å være sint, trist, bitter og fortvilt ,og det er lov til sørge selv om SA vanligvis skyldes at det er noe galt med fosteret. Det er også lov til å ikke sørge hvis du ikke har behov for det.

Håper virkelig det ordner seg for deg! Lykke til på ultralyd! Og hvis det ikke går bra denne gangen krysser jeg fingrene for at det går neste gang! Her gikk det på fjerde forsøk, og nå tenker jeg ikke så mye over at jeg mistet, selv om det var forferdelig mens det stod på. Det hjelper kanskje ikke å høre nå, men jeg sier det i tilfelle det kan være en trøst. Krysser fingrene for deg.