Kan dere fortelle litt om hverdagen deres? Hvor gammelt er barnet? Når fikk dere diagnosen? Hva gjorde at barnet ble utredet? Erfaringer med BUP?
Takk for svar
Takk for svar
Dere som har barn med enten Adhd eller Aspergers
- Trådstarter Mammalykke
- Opprettet
Mortilprins
Elsker forumet
Jeg har en lillebror med adhd og tourettes, så med han har det ikke vært lett. Verken for foreldrene mine, oss søsken og andre nær familie siden han kan være litt vanskelig. Han er 12 år nå, men ble utredet for det ganske tidlig husker jeg. Mamma skrev en status på fb om det etter en veldig stygg episode i hjembygda der en voksen mann hadde drægd han etter ørene vekk fra fotballbanen og sagt at neste gang skyter han lillebror hvis han var der igjen. DA ble vi alle veldig sjokkerte, sinte og oppgitt! Men så er ikke alle med adhd og/eller andre diagnoser helt like heller Kan dele innlegget her så kan du få lese fra hennes synspunkt som mor.
Kan dele innlegget her så kan du få lese fra hennes synspunkt som mor.
Last edited:
Mortilprins
Elsker forumet
«Det e så tungt å ha et barn med spesielle behov! IKKE PGA BARNET, men pga SAMFUNNET rundt oss! Man skal forsvare seg og BARNET døgnet rundt for uoverveide kommentarer, baksnakking og utfrysing! Rare blikk overalt man kommer, peking, hvisking og tisking bak ryggen på oss.. Drittslenging, og redsel for om ungen blir banka av større unger med en gang man snur ryggen til...! Å stadig få høre at det må være noe galt med mora siden barnet oppfører seg sånn.. "Manglende grensesetting" er et ord jeg har lært meg å hate! Hva i f vet du som sier det OM det???!! Tror du ikke jeg prøver, dag etter dag, time etter time, minutt for minutt, sekund for sekund! Mitt barn er faktisk IKKE uoppdragent! Jeg har sett verre, "normale" unger, som mobber og terger ungen min, banker og slår han.. Helt til han får nok og sier ifra/slår tilbake! Og lurer VELDIG på hvorfor de andre ungene oppfører seg sånn, for " sånt er ikke lov å gjøre"....!!! Å høre ungen min si "jeg har ikke venner, ingen liker meg, hvorfor må JEG ha Tourettes og ADHD -det er så urettferdig" osv.osv. Det er så hjerteskjærende, så unødvendig, ALT det der! En skulle tro at i et samfunn i 2012 at mennesker har blitt klokere og mer opplyst enn på 70-tallet...! Men NEI! INGENTING har forandra seg de siste 30-40 årene! Hver natt når vi legger oss og ber aftenbønn, så ber jeg til Gud om at han imorra ihvertfall skal få en fin dag, uten stygge blikk og kommentarer som "Ånei, der kommer ****!" Er det så vanskelig å legge fra seg fordømmelsen og SE hvem vi egentlig er, bli kjent med oss!?? For da ser du at det barnet som er så "slemt/uoppdragent" , egentlig er verdens snilleste unge! Men at han har diagnoser som gjør at hjernen hans ikke klarer å hindre ham i å si og gjøre ting som ikke er så bra! Han har omtanke for andre! Han angrer hver gang han snakker stygt eller slår til noen, men han klarer ikke å stoppe det før det er forseint! Fagfolket og legene hjelper han/oss med å kjøre i han medisiner som Ritalin osv, og hvis det ikke funker, så er det fordi "dosen er for liten, han må ha mer"..! Lille gutten min har hatt et hardt liv sålangt, og verre blir det.. for uansett hvor mye man prøver å opplyse folk, lære dem om diagnoser og dem som er annerledes, så blir ingenting forandra! FOLK ER SÅ OPPTATT AV SEG SELV OG HVA SOM E BEST FOR DEM SELV, AT DEM GIR FAEN I Å VISE MEDMENNESKELIGHET FOR DEM SOM ER ANNERLEDES! Er det så vanskelig å gjøre livet litt lettere for en LITEN gutt som strever hver dag for å bli akseptert??? Han valgte ikke diagnosene sine, han valgte IKKE å være annerledes! Men husk, neste gang kan det være DU... eller din datter/sønn/bror/søster/mamma som får et annerledes/spesielt barn....! Kanskje du da får opp øynene.. og blir like frustrert som jeg er nå når jeg skriver det her...! Noen vil kalle det her for sosialpornografi, andre vil godte seg eller hylflire når dem leser det her..! Men hvis jeg treffer bare EN av dokker i hjertet.. Hvis DU har lært noe av å lese det her.. Så har det ikke vært forgjeves. Selvom vår hverdag kommer til å være akkurat det samme, "slåss" for å overleve, hver dag.. Takk for oppmerksomheten, og føl deg fri til å like statusen min hvis du støtter oss og kampen vår.»
Min sønn fikk diagnosen i 2010. Var en lærer på barneskolen som mente han var veldig urolig, ukonsentrert, humørsvingninger og hadde veldig "store" følelser. Enten _veldig_ sint eller _veldig_ trist. Nå er han 14 og hver eneste dag er en evig påminnelse om hva han skal gjøre selv om det er akkurat samme rutiner hver eneste dag /uke. (huske medisin, huske og spise etter skolen , dusje mandag,onsdag, fredag, rydde rommet onsdag, huske å sette på vekkerklokka osv)
Blir han ikke påmint det, glemmer han det. (Har prøvd flere typer huskeordninger men ingen hjelper).
Har god erfaring med bup. Både før, under og etter utredning. Vi er ikke lenger tilknyttet bup nå, er fastlegen som følger han opp.
Skolen har vært vanskelig for han. Både fordi han ikke klarer følge med i timene og fordi han ikke har noen venner og de andre plager og mobber han. Men fra høsten begynner han på en spesialskole med kun 10 elever så vi håper det blir bedre.
Han sliter med å få og holde på venner. Han forsår ikke helt de soaiale kodene og trives nok best med voksne. Men også der blir det litt problemer for han har absolutt ingen filter og sier det han tenker rett ut og ikke alltid det passer seg. Han er sluttet nå, men han var ganske stor før han sluttet klatre på fanget til "ukjente" (f.eks venner av besteforeldrene) pille på dem i øynene, ta av de briller, putte fingrene i munnen osv på de. Og spørre hvorfor de har hår i nesen f.eks.
Men han er en rolig gutt. Han har et hjerte av gull og vil alle godt. Han har aldri gjort noen noe vondt og er til å stole på. Og han et ekstremt hjelpsom. Det er noe som alle som møter han sier. Han stiller alltid opp og han deler alltid det han har med andre, selv om han har lite.
Blir han ikke påmint det, glemmer han det. (Har prøvd flere typer huskeordninger men ingen hjelper).
Har god erfaring med bup. Både før, under og etter utredning. Vi er ikke lenger tilknyttet bup nå, er fastlegen som følger han opp.
Skolen har vært vanskelig for han. Både fordi han ikke klarer følge med i timene og fordi han ikke har noen venner og de andre plager og mobber han. Men fra høsten begynner han på en spesialskole med kun 10 elever så vi håper det blir bedre.
Han sliter med å få og holde på venner. Han forsår ikke helt de soaiale kodene og trives nok best med voksne. Men også der blir det litt problemer for han har absolutt ingen filter og sier det han tenker rett ut og ikke alltid det passer seg. Han er sluttet nå, men han var ganske stor før han sluttet klatre på fanget til "ukjente" (f.eks venner av besteforeldrene) pille på dem i øynene, ta av de briller, putte fingrene i munnen osv på de. Og spørre hvorfor de har hår i nesen f.eks.
Men han er en rolig gutt. Han har et hjerte av gull og vil alle godt. Han har aldri gjort noen noe vondt og er til å stole på. Og han et ekstremt hjelpsom. Det er noe som alle som møter han sier. Han stiller alltid opp og han deler alltid det han har med andre, selv om han har lite.
Tusen takk for svar!
Noen flere?
Noen flere?
Min er 8.
Fikk diagnosen ADHD i første klasse men har holdt på med utredning lenger.
Han går på den svakeste dosen. Å da kun når han er på skolen.
Han har veldig store følelser. Er kjempe trist, sint eller glad.
Han sliter å med konsentrasjonen.
Slet mye med impuls før, det har blitt mye bedre nå etter intens jobbing fra vår side.
Han fungerer veldig fint hjemme med oss, å på skolen ( så lenge det er de faste voksne)
Han har sine regler å sin dagsrytme. Blir det kluss med den så ser jeg det på hele ungen .
Han må å forberedes. Kan liksom ikke komme til han mens han holder på med noe å si nå kjører vi. Han blir mega stressa. Så jeg gir alltid besjed ca 15 min minumum før vi skal noe
Han er å verdens beste elsker å hjelpe oss å hele ungen stråler når han får vært med å at han klarer
Ang Bup så likte jeg det ikke, men det pga behandleren å den behandlingen hun gav oss. Det var helt horribelt.
Nyttet ikke hva jeg sa.
Han liker ikke å snakke om ting som for han er unødvendige. Å da svarer han jeg vill ikke snakke om det.
Det kan han svare på spm om feks middagen.
Dette hadde han da svart på spm om skolen.. Å dermed så hadde han det Jo så fælt...
Når både jeg å læreren sa i fra så ga hun seg endelig men var skikkelig på meg å trodde ikke meg på mitt ord alene..
Nå er det heldigvis legen som følger han opp
Fikk diagnosen ADHD i første klasse men har holdt på med utredning lenger.
Han går på den svakeste dosen. Å da kun når han er på skolen.
Han har veldig store følelser. Er kjempe trist, sint eller glad.
Han sliter å med konsentrasjonen.
Slet mye med impuls før, det har blitt mye bedre nå etter intens jobbing fra vår side.
Han fungerer veldig fint hjemme med oss, å på skolen ( så lenge det er de faste voksne)
Han har sine regler å sin dagsrytme. Blir det kluss med den så ser jeg det på hele ungen .
Han må å forberedes. Kan liksom ikke komme til han mens han holder på med noe å si nå kjører vi. Han blir mega stressa. Så jeg gir alltid besjed ca 15 min minumum før vi skal noe
Han er å verdens beste
elsker å hjelpe oss å hele ungen stråler når han får vært med å at han klarer Ang Bup så likte jeg det ikke, men det pga behandleren å den behandlingen hun gav oss. Det var helt horribelt.
Nyttet ikke hva jeg sa.
Han liker ikke å snakke om ting som for han er unødvendige. Å da svarer han jeg vill ikke snakke om det.
Det kan han svare på spm om feks middagen.
Dette hadde han da svart på spm om skolen.. Å dermed så hadde han det Jo så fælt...
Når både jeg å læreren sa i fra så ga hun seg endelig men var skikkelig på meg å trodde ikke meg på mitt ord alene..
Nå er det heldigvis legen som følger han opp