dere med fødselsdepresjon

[mamma*88]

dette er et tema som ligger nært mitt hjerte.
jeg er sykepleierstudent og skal skrive bachlor oppgave.
jeg vet jeg vil skrive om fødselsdepresjon.

er det noen av dere som har hatt det eller har det, som har noe tenker rundt hva spesifikt jeg skal gå inn på?
har ikke skrevet problemstilling enda.

etterhvert kunne jeg gjerne tenkt meg å snakke med noen som har eller har hatt fødselsdepresjon over telefon eller møte.
 
dette er en oppgave over to år, så jeg har god tid.
jeg skal jobbe med dette videre og håper på at denne oppgaven er en start på et arbeid som kan forebygge og hjelpe mor, barn og hele familien som opplever dette.

 

[trolltjora]

jeg skrev en oppgave (ikke bachelor - 2500 ord tror jeg det var) om å oppdage fødselsdepresjon.
jeg vinklet spesielt inn på hjemmebesøket til helsesøster 14 dager etter fødsel.

 

[Anis]

Tja..jeg har hatt det, og det første som slår meg er manglen på info og åpenhet om emnet.
Jm nevnte det ikke da jeg var gravid, hs spurte ikke om noenting da hun var på hjemmebesøk.
Behandlingsmetoder snakkes det heller ikke så mye om. Det vanlig er en pakke antidepressiv og en samtale og to med psykolog om man er heldig.
Selv ble jeg innlagt og fikk ect-behandling. Snakker gjerne om det, for jeg ønsker større åpenhet om emnet.
Stiller gjerne jeg om du har spm[:)]

 

[Håper<3]

Jeg fikk kraftig fødselsdepresjon...
Kunne ikke le/smile av noe
Klarte ikke kose meg med sønnen min
Grua meg for ALT!
Bekymra meg for ALT!
Spiste ingenting... Drakk KUN vann![&:] Var redd for at Oliver skulle reagere på ting jeg spiste og drakk mens jeg amma...
 
Viste jo om depresjon og sånt... MEN
Hadde en tøff fødsel som varte LENGE! og det var ingen som snakka med meg etterpå, totalt overlatt til meg selv![&:] 
Sitter nok litt i enda, men MYE bedre! Eneste hjelpa jeg fikk var ekstra oppfølging på helsestasjon... og snakke med helsesøster...

 

[Hanna C]

Jeg hadde fødselsdepresjon, som utviklet seg til panikkangst og dødsangst, både for sønnen min og meg selv. Jeg sov nesten ikke på tre døgn etter fødselen. jeg torde ikke prate med noen om det. Det jeg syntes var værst var mangel på informasjon, og at jeg følte meg udugelig, klarte ikke være alene med sønnen min på flere måneder, var redd for at han skulle slutte å puste osv. Den tredje natta hjemme fra sykehuset, fikk jeg et panikkanfall, jeg var helt sikker på at jeg skulle dø, mistet følelsen i armene og bena. Jeg ringte legevakten i oslo, snakket med en sykepleier på tlf i to(!) timer. Ut i fra symptomene jeg beskrev, skjønte hun at det var fødselsdepresjon, og hun fikk roet meg ned. Jeg dro allike vel ned på legevakta. De sa det samme som hun på telefonen, og jeg fikk beskjed om å dra hjem å legge meg. Jeg var helt utslitt og ufattelig trist. Gråt og gråt. Nå fire år etterpå får jeg fortsatt "apatiske" perioder, men jeg har lært meg til å takle dem, og de varer toppen 2 dager.
 
Jeg fikk ingen hjelp på helsestasjonen, bare en bitteliten brosjyre med generelle tips om fødselsdepresjon. Jeg hadde det aldri sånn  at jeg ville skade barnet mitt, jeg var redd for at det skulle dø mens det sov. På det verste sjekket jeg han rundt 30 ganger pr natt. Jeg distanserte meg i perioder fra sønnen min, fordi jeg mente det ville gjøre det enklere for meg hvis noe skulle skje med han..

 

[~~11.01.2013~~]

Jeg har også hatt deprisjoner med begge ungene mine. og i tillegg hadde jeg svangerdeprisjoner med første. du må gjerne spørre meg om det er noe. Jeg snakker veldig åpent om alt. Vet mangen er blir overrasket om hvor åpent jeg kan snakke om det. men jeg lærte at det var bedre å snakke enn å holde det for meg selv.

 

[en_til_på_vei?]

jeg hadde også fødselsdepresjoner.. å det utvikla seg med magen andre problemer her også[:(]

brudd i mellom bf som prøvde å øddlegge meg å alt.. etter alt han hadde stilt i stand kunne jeg ikke engang be om hjelp...[:(]

turte ikke for han var kun ute etter for å ta oss... ikke for noe annet.... så det viste jeg.. viste at da hadde vi det bedre slikt..

så snakket masse med moren min.. eller masse å masse, men om det jeg klarte da skjønte hun jeg hadde depresjoner å ting som også hadde gått over til angst..

jeg må ærlig si jeg sliter litt en dag i dag også, men ikke så ille.. har en mann jeg føler meg trygg på til at den har holdt seg mer borte.. men har vel ikke 100%fortalt han det at det er det jeg har.. har bare sakt i fra om jeg ikke har det bra.. å ikke veit hvorfor. selvom jeg veit innerst inne, men veit ikke hvordan jeg skal fortelle han det....[:(]

men som sakt har jeg aldri vilt skade barnet vårt.. elsker det over alt på jord, men alltid passa helt ekstremt på barnet vårt å meg selv.. vært veldig redd for oss.. i hvertfall barnet vårt...[:)]

 

hei.
jeg hadde det med min første fødte. men jeg er også kansje mere disponibel siden jeg også har en psykisk sykdom fra før.
kort fortalt:
jeg fikk det av at min datter hadde kokikk og jeg fikk ikke til å amme og melken forsvant. mye press fra sykehus om dette med aming....
jenta gråt i 2 mnd....
til slutt årket jeg nesten ikke ha ho[:(]
men takk og lov for god hjelp av mine svigers som vi bodde i samme hus.
svigemor tok min skjønne datter om natten så jeg fikk søvn og da klarte jeg å ha ho på dagtid.
etter disse to mnd , med mye gråt, og jeg fikk sove og forståelse gikk det over[:)]
så jeg var utrolig heldig som fikk så god hjelp av familie[:D]
med neste barn fikk jeg det helt motsatte, super energi og klarte så vit å la andre få låne han[;)]
så snakk om avstan mellom opplevelse.
syns det er trist i dag at jeg ikke klarte å kose meg min nydelige datter på samme måte som med nr2.
dem 2 første mnd etter fødsel.
men elsker mine barn like høyt[:D]

har akkurat mistet[:(] men håper på nr 3 uten fødseldepresjon.

 

[Ninen D]

Hei.

Jeg har fått påvist moderate depresjoner nå. et ikke helt hvordan du burde vinkle oppgaven, men trenger du noen å intervjue eller prate med, stiller jeg gjerne opp!

Jeg syns det er SÅ viktig at dette SLUTTER å bli et tabu-emne!

Så ta gjerne kontakt, om du vil det.. Går til samtaler hos bup nå, og det er godt at noen tok meg på alvor.

Sender deg info på PM :)

 

[Hopplahei]

Jeg sliter også med depresjon, men i motsetning til flere andre, så har jeg fått hjelp. Mye hjelp og oppbakking av hs, samt jeg har vært hos psykolog og går i terapigruppe. Nå er det snart ett år siden fødselen, og først nå begynner jeg å komme ovenpå igjen. Jeg var så langt nede, at jeg ikke turde være alene med jenta mi, for jeg var redd jeg skulle skade henne.
Send gjerne pm, dersom du ønsker å vite mer.

 

[irisak]

Jeg hadde fødselsdepresjon etter fødsel i 2006, og fikk ikke hjelp før det hadde gått over ett år. Veien tilbake var LANG.. Er høygravid med nr. to nå, og har vært sykmeldt hele svangerskapet pga. posttraumatisklignende angst etter å ha gått så lenge ubehandlet etter forrige fødsel.

Mine tips til tema/vinkling er
- helsestasjonens ansvar for å "finne" deprimerte mødre. Hvorfor spør ikke helsesøster far om hvordan det går hjemme? Hva med å bruke spørreskjema? Informasjonsmateriell(totalt fraværende på min helsestasjon)? Hvorfor er det så vanskelig for deprimerte mødre å fortelle dette og å be om hjelp?
- konsekvenser. For barnet, for familielivet, for parforholdet, for mor i framtiden(særlig mtp. på nye svangerskap).
- behandling. Mulighetene er omtrent ubegrenset, så hvorfor når ikke all denne tilgjengelige hjelpen fram til de mødrene som trenger det?

Send gjerne en PM til meg også.