Deprimerte barn

Maliya!

Elsker forumet
Noen som har opplevd at barna er deprimerte? Hva gjør dere med det da?
 
Kan du utdype det? Hvem gjelder det? Hva dreier situasjonen seg om? Vanskelig å avgjøre om barnet er deprimert av biologiske årsaker eller grunnet omgivelsene. Er det omgivelsene må jo noe helt annet gjøres enn hvis årsaken er biologisk / intern / eksistensiell.
 
man må jo prøve finne årsaken til det og gjøre noe med årsaken hvis det går. og selvfølgelig få behandling for depresjonen i tillegg.
 
oppsøke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig, gå via fastlegen for så å bli henvist til barne og ungdomspsykiatri
 
ORIGINAL: gira

oppsøke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig, gå via fastlegen for så å bli henvist til barne og ungdomspsykiatri


Og hva hvis det er pga. skilsmisse, eller evt. mye krangling mellom mor/far hjemme da? Skal barnet gå til psykriati hvis det er omgivelsene som må gjøres noe med?
 
ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: gira

oppsøke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig, gå via fastlegen for så å bli henvist til barne og ungdomspsykiatri


Og hva hvis det er pga. skilsmisse, eller evt. mye krangling mellom mor/far hjemme da? Skal barnet gå til psykriati hvis det er omgivelsene som må gjøres noe med?


Det kan likevel være nødvendig for barnet med hjelp fra psykiatrien. Om mor og far skilles, er det ikke alltid barnet vet hvordan det skal reagere og hva det kan forvente. Da kan det være veldig greit å snakke med noen som kan hjelpe med å finne ut av tanker og følelser.
Mange slike møter er jo både mor og far med på, for at de skal få vite hva dem kan gjøre med f.ex. omgivelsene for å hjelpe barnet best mulig.
 
ORIGINAL: Kattekvinnen

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: gira

oppsøke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig, gå via fastlegen for så å bli henvist til barne og ungdomspsykiatri


Og hva hvis det er pga. skilsmisse, eller evt. mye krangling mellom mor/far hjemme da? Skal barnet gå til psykriati hvis det er omgivelsene som må gjøres noe med?


Det kan likevel være nødvendig for barnet med hjelp fra psykiatrien. Om mor og far skilles, er det ikke alltid barnet vet hvordan det skal reagere og hva det kan forvente. Da kan det være veldig greit å snakke med noen som kan hjelpe med å finne ut av tanker og følelser.
Mange slike møter er jo både mor og far med på, for at de skal få vite hva dem kan gjøre med f.ex. omgivelsene for å hjelpe barnet best mulig.


Joda, jeg er både enig og uenig. Dvs. hvis vi snakker om en 3.5 åring her (fra signaturen til trådstarter), og det er evt. krangling/samlivsbrudd inn i bildet, da ville jeg neppe sendt barnet i psykriati, det ville i mine øyne gjort vondt værre ved å presse for mye fokus på det, noe en 3.5 åring ikke har godt av. Samtidig kan terapi av barnet ofte bli en "hvilepute" for foreldrene som da gjør det istedetfor å ordne opp i sine liv/omgivelsene de skaper, når terapi skal jo være et supplement til det å jobbe med saken selv også (f.eks omgivelsene til barnet) og ikke en erstatning.

Hvis det dreier seg derimot om et eldre barn, langvarige humørsvingninger, uavhengig av krangling/samlivsbrudd så vil nok terapi være bra, men da ville jeg heller satset på familieterapi. Det er utrolig mange foreldres om sender barna i terapi uten å innse at de selv er en stor del av problemet ofte.
 
ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Kattekvinnen

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: gira

oppsøke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig, gå via fastlegen for så å bli henvist til barne og ungdomspsykiatri


Og hva hvis det er pga. skilsmisse, eller evt. mye krangling mellom mor/far hjemme da? Skal barnet gå til psykriati hvis det er omgivelsene som må gjøres noe med?


Det kan likevel være nødvendig for barnet med hjelp fra psykiatrien. Om mor og far skilles, er det ikke alltid barnet vet hvordan det skal reagere og hva det kan forvente. Da kan det være veldig greit å snakke med noen som kan hjelpe med å finne ut av tanker og følelser.
Mange slike møter er jo både mor og far med på, for at de skal få vite hva dem kan gjøre med f.ex. omgivelsene for å hjelpe barnet best mulig.


Joda, jeg er både enig og uenig. Dvs. hvis vi snakker om en 3.5 åring her (fra signaturen til trådstarter), og det er evt. krangling/samlivsbrudd inn i bildet, da ville jeg neppe sendt barnet i psykriati, det ville i mine øyne gjort vondt værre ved å presse for mye fokus på det, noe en 3.5 åring ikke har godt av. Samtidig kan terapi av barnet ofte bli en "hvilepute" for foreldrene som da gjør det istedetfor å ordne opp i sine liv/omgivelsene de skaper, når terapi skal jo være et supplement til det å jobbe med saken selv også (f.eks omgivelsene til barnet) og ikke en erstatning.

Hvis det dreier seg derimot om et eldre barn, langvarige humørsvingninger, uavhengig av krangling/samlivsbrudd så vil nok terapi være bra, men da ville jeg heller satset på familieterapi. Det er utrolig mange foreldres om sender barna i terapi uten å innse at de selv er en stor del av problemet ofte.


jeg ser den Kal-el og var kanskje litt for rask til å svare.

Her i kommunene har vi ett familiesenter som skal fange opp problemer innad i familien..............MEN man må heller ikke glemme barnet som individ som kattekvinnen påpeker.
Det er tross alt noe med å hjelpe barnet til å få utløp\sette ord på  følelser\tanker og eller traumatiske hendelser.......der er BUP flotte, men de er også et team som jobber med barnet OG med foreldre på tvers an andre instanser[:)]
 
ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Kattekvinnen

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: gira

oppsøke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig, gå via fastlegen for så å bli henvist til barne og ungdomspsykiatri


Og hva hvis det er pga. skilsmisse, eller evt. mye krangling mellom mor/far hjemme da? Skal barnet gå til psykriati hvis det er omgivelsene som må gjøres noe med?


Det kan likevel være nødvendig for barnet med hjelp fra psykiatrien. Om mor og far skilles, er det ikke alltid barnet vet hvordan det skal reagere og hva det kan forvente. Da kan det være veldig greit å snakke med noen som kan hjelpe med å finne ut av tanker og følelser.
Mange slike møter er jo både mor og far med på, for at de skal få vite hva dem kan gjøre med f.ex. omgivelsene for å hjelpe barnet best mulig.


Joda, jeg er både enig og uenig. Dvs. hvis vi snakker om en 3.5 åring her (fra signaturen til trådstarter), og det er evt. krangling/samlivsbrudd inn i bildet, da ville jeg neppe sendt barnet i psykriati, det ville i mine øyne gjort vondt værre ved å presse for mye fokus på det, noe en 3.5 åring ikke har godt av. Samtidig kan terapi av barnet ofte bli en "hvilepute" for foreldrene som da gjør det istedetfor å ordne opp i sine liv/omgivelsene de skaper, når terapi skal jo være et supplement til det å jobbe med saken selv også (f.eks omgivelsene til barnet) og ikke en erstatning.

Hvis det dreier seg derimot om et eldre barn, langvarige humørsvingninger, uavhengig av krangling/samlivsbrudd så vil nok terapi være bra, men da ville jeg heller satset på familieterapi. Det er utrolig mange foreldres om sender barna i terapi uten å innse at de selv er en stor del av problemet ofte.


Jeg mener heller ikke at det er bra for en så liten unge å få kontakt med psykiatrien.
Men når barnet er kommet i skolealder kan det være greit, for at barnet skal forstå på "riktig" måte hva som skjer rundt h*n ved f.ex. et samlivsbrudd. Mange barn skjønner jo ikke helt hva som skjer, og danner seg kanskje feile og veldig negative bilder og tanker av både situasjonen og personene i den.
Da mener jeg at det kan være til nytte å få hjelp fra noen som ikke er innblandet og kan være nøytral.
Familieterapi er nok en god løsing, for jeg mener ikke at man skal sende barnet inn til en terapeut e.l. alene.

Men det kommer jo veldig an på situasjonen, omgivelsene, barnets alder, etc. om det er "riktig" å koble inn BUP.
 
Hadde en liten samtale med storebror sin tante i barnehagen. Hun sa han ikke virka så glad og fornøyd når han var der. Svarte ikke når de snakka til han, bare så trist ut og heiset opp skuldrene. I lang tid nå har han sagt at han ikke vil i barnehagen, han vil heller være hjemme. Men så er det som oftest greit når vi har kommet dit og han har det gøy.
Han er ikke flink til å spise selv, her hjemme må jeg stort sett mate ham og det gidder de jo ikke i barnehagen selvsagt..

Han sover dårlig, klør mye om natta og vil helst at vi legger oss ved siden av ham i senga til han sovner. De siste dagene har han vært forkjøla så det jeg tenter er at han mest sannynig er trøtt og sliten.
 
Da ville jeg prøvd å snakke med han og spurt om det har hendt noe i barnehagen.
Ta det gjerne mens dere leker med noe også spør du etterhvert. Slik at han føler at dere bare har en vanelig samtale. Vist du skjønner hva jeg mener?
Kan jo hende noen har vært slemme med han i barnehagen.
 
Jeg har prøvd å spørre åssen det går i barnehagen, han svarer svært lite, han vet ikke hva de har gjort. Jeg spør om de ikke har mange fine leker der og om det ikke er gøy å leke med de andre barna og da svarer han nei.
Men når han først svarer så høres det ikke ut som om han har hatt det greit.

Jo forresten, han har kommet hjem med noen sår innimellom og sagt at noen av barna har dytta han, men sånt skjer jo. Jeg har fortalt at han får leke med de som er greie og holde seg unna de andre, men det er ikkert ikke så lett.
 
storesøster her hadde en slik periode omtrent på denne tiden i fjor... til slutt ba vi om samtale med hun som er primærkontakt for henne, bare for å få avklart om vi så ting på samme måte, og hva som kunne gjøres for at hun skulle trives bedre i barnehagen. Det var ganske ustabilt blant personalet så det var nok en stor medvirkende faktor da hun er veldig avhengig av de vanlige rutinene. Det ble ganske raskt mye bedre, personalet gjorde sitt for at hun skulle trives litt ekstra, vi fikk god informasjon hver dag om hva hun hadde gjort/vært med på den dagen slik at vi kunne snakke om det på ettermiddagene og forberede dagen etter. Det gikk gradvis over og samtidig som det ble stabilt blant personalet og hun startet på astmamedisin fikk vi en helt ny jente! Og hun stortrives i barnehagen ikke minst vil hun dit frivillig, det er aldri kommentarer om at hun ikke vil dit lengre, og de ansatte ser det og.

Spør om å få en skikkelig samtale med ped.leder bare for å få klarhet i hvordan de opplever situasjonen, evt hva de foreslår å gjøre med det, det er jo ikke noe gøy for han om han går å grubler på ting som gjør at han ikke trives. Er han slik hjemme og eller?
 
min 4,5 åring går til psykolog...
de sitter selvfølgelig ikke på et kontor og prater, men er på et lekerom, hvor spesialpsykologen leder henne forsiktig.. vi foresatte er alltid med henne, men prøver å leke flue på veggen.. hehe...
hun sliter med alt som skjedde med minsta, spessiellt de siste 5 mnd vi var på riksen...

hun elsker å være der, og blir utrolig sliten etterpå, så det er tydelig at det virker!

så, små barn kan faktisk ha godt av slik behandling også, fordi om problemene har kommet grunnet "miljøet"
 
ORIGINAL: Maliya!

Jeg har prøvd å spørre åssen det går i barnehagen, han svarer svært lite, han vet ikke hva de har gjort. Jeg spør om de ikke har mange fine leker der og om det ikke er gøy å leke med de andre barna og da svarer han nei.
Men når han først svarer så høres det ikke ut som om han har hatt det greit.

Jo forresten, han har kommet hjem med noen sår innimellom og sagt at noen av barna har dytta han, men sånt skjer jo. Jeg har fortalt at han får leke med de som er greie og holde seg unna de andre, men det er ikkert ikke så lett.


Men i helgene da? Hvordan er han hjemme?
Jeg ville ikke vært for rask på avtrekkeren med å definere en 3.5 åring som "deprimert". En 3.5 åring er stort sett ikke i stand til å være deprimert i den forstand vi kjenner. Å være deprimert innebærer at man har egenskapen til å reflektere over noe i lengre tid uten stadig påminnelse, altså å stoppe opp inntak av nye impulser og heller reflektere over egen situasjon / eksistens og dermed trekke konklusjoner som "mitt liv er håpløst" osv.

Reflekteringsevne får man ikke i nevneverdig grad før man når 6-7 års alderen, og den vil ikke være ferdig utviklet før man nærmer seg 30.
Traumer derimot kan barn ha, eller hvis det er noe i omgivelsene som stadig påminner dem daglig over noe ubehagelig, men da er det ikke "depresjon", men heller omgivelsene og derav omgivelsene som burde gjøres noe med først og fremst. Er det traumer pga. en dramatisk hendelse blir det noe annet, og da kan man ofte trekke inn psykolog, også i så tidlig alder, det kan være død, ulykker, mishandling, men også der vil psykolog senere i livet antageligvis også være nødvendig, for når refleksjonsevnen trår til for fullt vil de samme traumene ofte dukke opp igjen i en langt mer komplisert og detaljert grad.

Når det gjelder barnehagen (derfor jeg spurte hvordan han er hjemme i helgene), kanskje han ikke har det godt i barnehagen? Vet dere hvordan ansatte er, har de god kjemi? Vi hadde sønnen vår i en barnehage hvor han ble behandlet dårlig - han var i den perioden innesluttet og virket stadig lei seg, når vi tok han ut og skiftet barnehage ble han som en ny gutt nesten over natten.

Det skal godt la seg gjøre å være 3.5 år og være "ekte deprimert". Går man og er stadig innesluttet eller lei seg kontinuerlig i en alder av 3.5 år kan jeg satse pengene mine på at han har opplevd noe traumatisk som kan forårsake sorg/skrekk, eller har det vondt i barnehagen han går i, eller opplever mye krangling hjemme eller har opplevd samlivsbrudd, eller fløler seg neglisjert hjemme eller en annen ekstern årsak som kan gjøres noe med for å forbedre situasjonen hans.
 
Hjemme i helgene...ja hva skal jeg si? Han hører ikke etter hva vi sier, alt er bare nei og ja men ikke nå når vi sier vi skal spise f.eks. Han får mye kjeft siden han ikke hører på oss...Sier ofte han har vondt i magen, eller at han ikke føler seg så bra for da slipper han å spise. Selv trodde jeg det var noe han hadde fått fra barehagen, men hun jeg snakket med sa ingen av de andre barna hadde sagt noe sånnt...

Han er utrolig viljesterk og det sliter på oss alle og krever utrolig mye oppmerksomhet. hele tida.

Virker ikke som om kjemien er så dårlig mellom de ansatte og ham. Vi har kommet for seint noen ganger og da har jeg blitt snakket til og jeg tar meg litt nær av det, men tror ikke det har noe med at han mistrives. Eller, han mistrives ikke, han vil bare ikke gå dit selv om han har det gøy og han lærer jo utrolig mye der som han ikke får hjemme med meg.

Kanskje har det noe med at lillesøstra er hjemme med meg?

Slitsom og vanskelig sit. men er nok ikke depresjon selv om det var min første tanke...
 
hvor lenge har han gått i barnehagen da?
 
tobias er veldig lik det du beskriver, sier at han ikke har lekt med noen barn, har vondt i magen, generelt trassig - ja det meste av det du beskriver..
var på foreldresamtale i bhg i forrige uke - hun beskrev en glad og livlig gutt, som ikke helt var blitt kjent med de andre barna ennå - som forklarer hvorfor han sier han ikke leker med noen.. han klarer rett og slett ikke å sette navn til ansikt i gjenfortellingen ennå, men hun fortalte at han lekte både med barna på avdelingen og med de andre i barnehagen + alene om han ønsket det.. [:)]
 
foreslår at du tar en prat med de i barnehagen jeg og hører hvordan de oppfatter han og hvordan han er der..
 
altså blir du snakket til når du kommer for sent av og til?
hva sier de og hvordan er de mot deg?
utifra det du skrev så kjente jeg at du nesten blir hengt ut og kjeftet litt på.
 
 
 
lurer på om jeg ville prøvd å fått en dialog med primærkontakten hans ja!
sett opp de punktene du vil ta opp og få litt klarhet i de, få gjennomgått hele dagen hans, fra han står opp med dere til han legger seg igjen.
kanskje det dukker opp noe som dere kan jobbe litt med?(ikke bare hva som skjer i bhg).
 
 
 
Back
Topp