Jeg hadde fødselsdepresjon. Med en gang hun var født kjente jeg ikke noe til den overveldende morskjærligheten som mange beskriver at de får første gangen de ser barnet. Jeg følte egentlig ingenting annet enn at jeg var lettet. Litt stolt var jeg jo, og glad for at både svangerskapet og fødselen var over. Så begynte jeg å vente på at jeg skulle "lande" og få fordøyd det, liksom skjønne det. Det varte og rakk, men ingenting skjedde. Det tok ikke så mange ukene før jeg gråt hver kveld mens jeg prøvde å amme henne i søvn, jeg hadde negative følelser om henne som hele tiden hang fast i puppen min, jeg var utslitt fysisk og psykisk, og jeg skammet meg fordi jeg ikke elsket barnet mitt. Samvittigheten var beksvart fordi det stakkars barnet hadde fått meg som mor.
Etterhvert som jeg innså hva som foregikk så snakket jeg med sambo om det, og han var veldig flink til å gi meg plass og prøve å hjelpe til der han kunne. Pratet også med mamma. Men av en eller annen grunn ble det aldri tatt opp på helsestasjonen eller noe. Gradvis begynte jeg å føle kjærlighet for barnet, men jeg må bare si at det faktisk tok noen år før det virkelig ble den ekstreme morskjærligheten. Nå er det slik at jeg jo fremdeles kjenner fra dag til dag at jeg elsker henne mer og mer.
Jeg fikk ikke noen profesjonell hjelp før senere da, da vesla var litt over året begynte jeg å studere, og da hun var rundt 2 gikk traff jeg veggen. Det var vel en mer generell depresjon utløst av stress og følelse av å ikke strekke til verken på skolen eller hjemme, samt at det hang igjen ting fra barndommen, i tillegg til fødselsdepresjonen som sikkert ikke hadde gått helt over. Da søkte jeg hjelp hos fastlegen, og fikk gjennom NAV dekket samtalebehandling hos VOP.
Jeg vil på det sterkeste anbefale å snakke med fastlegen din eller helsesøster eller noen andre i helsevesnet. I det minste kan du få en bekreftelse på at det slett ikke er unormalt å føle det slik du gjør, det er overraskende mange som sliter, men vi snakker jo lite med hverandre om dette. Så kan den du prater med vurdere om du kanskje bør henvises videre for å prate mer. Jeg ville også pratet med partneren din om jeg var deg. Les deg opp på temaet og forklar at det er vanlig, og snakk om hvordan dere sammen kan forbedre situasjonen.
