Deprimert...?

usikker...

Første møte med forumet
Hei,
jeg begynner å lure på om jeg kanskje er deprimert.
Har tenkt lenge på å spørre legen om det, men er redd for å bli avfeid som en oppmerksomhetssyk hypokonder.. Går allerede ofte til legen pga smerter..
Jeg har dessuten store problemer med å snakke åpent om følelser, så er redd for å bare bli sendt videre til en psykolog med flere måneders ventetid..

Jeg tror min samboer også har tenkt samme tanken, fordi han kommenterte i går at han ikke kjenner meg igjen lengre. Jeg kjenner ikke igjen meg selv lengre, en gang. Dette har pågått ganske lenge, og blir egentlig bare verre.
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare det, en gang. Er konstant sliten. Utslitt. Føler ingen glede overhodet, mer en følelse av håpløshet. At jeg ikke duger til noe, og er bare i veien.
Humøret mitt er helt på bånn, og jeg blir sur og tverr for ingenting. Har store problemer med å sove på kvelden fordi jeg tenker og grubler på alt. Det blir en ond sirkel, fordi jeg er aldri uthvilt når jeg står opp..
Hus og hjem har jeg begynt å gi blaffen i, fordi jeg ikke orker. Og jeg som egentlig elsker å innrede og planlegge.
Det kan komme et blaff av glede og entusiasme innimellom, men det går fort over, og da faller jeg enda lengre ned igjen.
Selvtilliten er ikke-eksisterende, og jeg ødelegger rett og slett forholdet vårt sånn som jeg holder på.

Kan noen være så snill og fortelle meg hva jeg kan gjøre...? Makter ikke å ha det slik lengre...
 
Kjenner meg ekstremt igjen i det du skriver, jeg har akkurat fått "diagnosen" depresjon.
Det jeg ville gjort var å ta det opp med legen[:)]
Send meg en PM hvis du vil prate[;)]
 
signerer!

ville tatt en prat med legen din,og snakket om muligheten for å snakke med en psykolog,evt begynne på antidepressiva.
 
Oi...det er faktisk som jeg skulle skrevet det selv[&:]
Snakk med legen din du, og finn ut hva det er så du kan begynne å jobbe med det før det utvikler seg mer.
 
Vet hvordan du har det.. Det er veldig plagsomt å ha det slikt! I fjor på denne tiden var jeg helt nede i kjelleren!! Satt bare inne å skreik for alt og ingenting! Men fikk medisin mot det og nå er det bedre!!

Lykke til[:)]
 
Kjenner meg igjen jeg også... Det er fryktelig, fryktelig vondt å ha det på den måten [X(][X(][X(]
Har slitt med det lenge, siden slutten av svangerskapet, men nå har jeg fått ordnet med psykolog som kommer innom på helsestasjonen av og til [:)] Så skal snakke med henne[:)]
Men nå, som jeg har fått litt hjelp og avlastning ift min lille sønn, så går ting MYE bedre[:)] Jeg ler og koser meg akkurat som før[:)] Og ser mye lysere på ting[:)]

Håper du får en orden på det du også! [:)][;)]
 
Kjenner til det som du beskriver. For flere år tilbake var jeg alvorlig deprimert. Jeg har vært gjennom systemet med psykologer,medisiner og et ukjent anntall innleggelser på psyk.avd.
Per.dags dato går det bra, men har diagnosen tilbakevendene depresjon (+ noen til).

Ser andre over meg her, sier at du kan sende pm om du føler for å snakke,
samme kan du gjøre med meg.

De årene jeg gikk rundt og hadde det ubeskrivelig vondt er selvsagt vonde minner,
men de er en del av meg.

Jeg har selvsagt dager nå hvor jeg ikke er så bra. Men det går somregel over, med meg henger det sammen da om jeg ikke har sovet noe særlig den siste tiden, eller feks mangel på vitamin B12.

Jeg hadde tidligere en slags "smørbrød liste" med de psykiatriske medisinene.
Jeg ble faktisk ikke kvitt depresjonen, og kom meg ut i arbeidslivet igjen før antidepressivaen var seponert.
Men det er jo meg og mitt tilfelle, vi er alle forskjellige.
 
Jeg klarte ike å si noe til legen, det var et lykketreff at en bedriftslege jeg tilfeldigvis var innom, så rett gjennom meg en gang.
Om du ikke klarer å si noe, skriv et brev til legen. Finn et hefte om f.eks depresjoner og si hvilke symptomer du har.
Håper virkelig du har en forståelsesfull lege, gudene skal vite at ikke alle er det.
 
Masse lykke til!
 
Det er som å høre meg de siste 14 månedene...[8|]

Jeg har heller ikke klart å fortelle det til noen enda (utenom sambo), men planen er å ta det opp med ny helsesøster når vi skal på kontroll neste gang. Merker at det går utover forholder vårt, og jeg er så sliten av dette "livet".
 
ORIGINAL: LilleFrøkenSofie

Det er som å høre meg de siste 14 månedene...[8|]

Jeg har heller ikke klart å fortelle det til noen enda (utenom sambo), men planen er å ta det opp med ny helsesøster når vi skal på kontroll neste gang. Merker at det går utover forholder vårt, og jeg er så sliten av dette "livet".


Tok det jo ikke opp med den nye helsesøstra. Følte ikke det passet seg da hun ikke spurte noen ting om hvordan ståa var hjemme [&:][&o][8D] Det er jo standard unnskyldningen, og jeg kommer meg ikke videre med det.

Hva skal til for at jeg skal tørre å åpne meg?
 
Det er som å lese mine egne ord. Jeg har fått diagnosen "alvorlig depresjon" nettopp, og skal snakke med en psykiatrisk sykepleier annenhver uke fremover. Føles utrolig godt å endelig bli tatt på alvor. Jeg gjør det for barna sine, og uansett hvor jævlig jeg følte meg tvang jeg meg selv til å si det til legen. Jeg orket ikke gi han alle detaljer, men sa at jeg trengte noen å snakke med NÅ. Nå har jeg endelig en annen utenforstående person som skal hjelpe meg, og jeg ser litt mer frem til de nærmeste ukene.
Ser at det er lenge siden dette innlegget ble skrevet.. Hvordan går det med dere nå?
Les gjerne mer om det jeg sliter med på bloggen min.
 
Back
Topp