Depresjon

Jani

Glad i forumet
Helt siden jeg ble tenåring har jeg slitt med depresjon, det har gått veldig opp og ned. Ikke så mange som vet om det, bortsett fra mannen min som har vurdert å sende meg til psykolog flere ganger. (Jeg syntes nå at det er å ta litt hardt i men..........)
Det har stort sett gått ut på at jeg har stengt meg inne, følt meg ensom og grått mye, tåler veldig lite i de periodene. Det siste året har det gått veldig mye bedre, men har fortsatt noen korte perioder som er slik. Startet igjen denne uken, tror at det er mørket som har vært med på å framkalle det.

Det jeg lurer på er om det er flere enn meg som har det slik??
 
Jeg kjenner meg HELT igjen,Jani!!! Akkurat slike perioder har jeg også!

Noe jeg også har slitt med siden 14-15 års alderen. Gikk også noen mnd på "lykkepiller".
Har heldigvis en god fastlege som også er utdannet innen psykiatri,så han pleier jeg å kontakte så fort jeg merker at jeg er på vei ned i kjelleren,og får da en samtale.
Utrolig god er han! Har også nektet å gå til psykolog,men da jeg først tok motet til meg og sa ja,så tok det en eeevighet å få komme til en. Ble sendt hastemelding til psykolog i 02,men har nå 3 år etter,enda ikke fått svar!![8|][8D]
Jaja.. Jeg kom meg opp trappetrinnene selv,og det siste året har gått kjempefint!![:D]
Det også takket være min fantastiske samboer![;)]

En ting må jeg si.. Motgangen har faktisk hjulpet meg utrolig mye!
Har kommet veldig styrket utav det! (Motgang gir styrke!!!)[;)]
Men er enda en person som tåler lite før tårene kommer. Tar veldig lett til meg ting.
Er som du,stenger meg inne,føler meg ensom og kan til tider gråte for ingenting!
Så helt ut av det kommer jeg nok aldri,men at det går bedre? Helt klart!![:)]
 
Er beroligende å høre at det er andre som opplever det samme... Mannen min har også vært veldig god å ha, er ganske sikker på at det er takket være ham at jeg har sjeldnere "utbrudd" nå enn tidligere. Han er veldig flink til å støtte meg, selv om han har vanskelig for å sette seg inn i min situasjon til tider, for ham virker det meste som bagateller[&o]

Er nok litt bekymret for å få fødselsderpresjon dersom jeg en dag får barn, har hørt om mange som har slitt med det uten at de har vært derpimerte fra før.......[:o]


Håper at vi kommer helt ut av det til slutt[:)] Lykke til videre, og god jul[:)][:)]
 
Ja,slik er samboer også. er en utrolig god støtte og har hjulpet meg opp på toppen,men som du sier,min tar det nok også for bagateller til tider. Forstår det ikke helt og kan ikke sette seg inn i det,og det er jo helt forståelig! Man må nesten oppleve det selv om man skal skjønne det 100%.

Fødselsdepresjon har jeg også tenkt på,men håper og tror at det vil gå bra,om jeg en dag blir gravid. Krysser fingrene for det!

Ønsker deg også lykke til,og ønsker deg en riktig god og fredfull jul![:)]

(Om du noen gang føler for å lufte ordene,så må du gjerne gi beskjed. Det skal du vite! Jeg "lytter"!)[;)]
 
ORIGINAL: Trine85

(Om du noen gang føler for å lufte ordene,så må du gjerne gi beskjed. Det skal du vite! Jeg "lytter"!)[;)]


Takk for det, og i like måte[:)][:)]
 
Hei.Trist å høre hvordan du har det! Jeg tror at det å gå til psykolog faktisk kan hjelpe, at du kan få lettet litt på trykket der. Ingen skam å be om å få hjelp, og hvorfor skal man ikke ta i mot hjelp som faktisk kan forbedre livet litt?
Når det gjelder fødselsdepresjon og "vanlig" depresjon er det ingen sammenheng. Dvs at det er ingen selvfølge at du får fødselsdep selv om du er periodevis deprimert nå. Men for å være litt føre var, syntes jeg du skal ta kontakt med hjelpeapparatet!
Trine: Det må da være en glipp at du ikke har hørt noe på tre år! Men flott at du har god dialog med din fastlege..
Lykke til begge to![;)]
 
Jeg er i samme situasjon med depresjoner i en del år. Jeg har en MEGET god fastlege som kjenner meg bedre enn de fleste, og han skrev meg opp til en time hos psykolog for et halvt år siden. Jeg trodde lenge ting kom til å gå over, men har en fantastisk sambo som har hjulpet meg til å forstå at det å få hjelp er bare positivt. Det er viktig å ha en god dialog med personen du går til. Og selv om sambo kanskje ikke kan sette seg i min situasjon, så er han der for meg. Og det er deilig å vite at en har noen en kan være trygg på. [:)] Spesielt når en føler hele verden er imot deg... Det psykologen min sa var at jeg kanskje skulle vente med å bli gravid til ting hadde bedret seg og jeg var mer positiv til meg selv og sånn....[:@] Spesielt sårt er det når sambo og jeg ønsker oss så sårt en unge.. Kan det ikke hjelpe meg? Han gir meg nesten dårlig samvittighet. Føler at jeg, bare pga jeg kan slite litt, så kan ikke vi bli foreldre?? Nå har jeg ikke gått til han så lenge, så syns ikke han kjenner meg så godt..

Uansett så syns jeg vi alle kan trenge å gå til psykolog.. Ikke fordi vi feiler noe, men bare for å snakke med noen som er litt nøytrale...

(Sorry var ikke meningen å skrive så langt[8|] Takk for du leste i hvert fall![;)])
 
Jeg måtte forresten vente 6 mnd fra lengen bestilte time til jeg fikk komme.. Og når jeg endelig fikk time og kom til Mr. Psykolog var det første han sa: Ja men dette er jo lenge siden, sliter du liksom ennå?? Og såg på meg litt dumt... [:'(] Jeg ble litt "skuffa".. Som om jeg brukte hans dyyyyrebare tid til tull....[:@] Jaja uansett...

Lykke til og press dere frem jenter[:D][:D]

Alt ordner seg!
 
Trist å høre Lailao......... Har du det bedre nå da?? Fikk du hjelp av noen andre??
 
Det var da bra!! [:)] Ønsker deg lykke til videre med svangerskapet[:)]
 
Back
Topp