Depresjon type melankoli

forvirretmor

forvirretmor

Gift med forumet
Er det noen andre her som er rammet av det?

Jeg er bipolar og får denne type depresjon. Den er ekstremt skummel for jeg mister store deler av følelsesspekteret og det er ikke spesielt bra... Jeg vet at jeg ikke kan bruke antidepressiva på grunn av dette for da er det kroken på døren med en gang. Til skrekk og advarsel har jeg fått greie på at om jeg går inn i en ny depresjon så vil de gi meg ECT behandlingemoticon  Til de som ikke vet hva det er så er dette elektrosjokk behandling. Jeg får helt angst bare av tanken,og jeg er livredd for å bli melankolsk.  Altså,de må gjerne gi meg elektrosjokk,det er ikke det som skremmer meg,men det å være på institusjon i 12 uker gir meg grøssninger langt inn i beinmargen...

Er det noen her som har noen gode råd eller grep dere tar hvis dere kjenner at dere ikke er helt på topp?
Jeg vet sikkert om en del jeg kan gjøre selv,men akkurat nå klarer jeg ikke se detemoticon

Bare for å informere så ER jeg ikke deprimert,jeg er bare veldig,veldig redd for å bli det...
 
Hvis de vil gi deg ect, så forstår jeg at du ikke har det lett. Det er ikke noe som blir foreslått ut av det blå.

 Jeg har ikke kjennskap til depresjon type melankoli, som du beskriver her, men kan allikevel skrive noen tanker jeg har rundt depresjon. 

Det er vondt å kjenne en mister seg selv. Jeg synes Bjørn Eidsvåg har en tekst som passer godt. "Kor var det eg mista, den eg likte at eg var". Under en depresjon så merker en at en ikke fungerer som før, ikke har makt, ønske eller ork til det. Det er veldig vondt. Å merke at en begynner å slippe tak i hverdagen, og ikke lenger bryr seg om daglige gjøremål. At alt ser svart ut, og det finnes ingen lyspunkt. Det er kanskje ukevis siden du sist smilte, både med munn og hjerte. Det eneste stedet en vil være, er under dyna. Sove, eller i hvertfall ligge i en søvnløs tilstand i senga, og håpe en ikke sovner så en drømmer vonde drømmer. 

Å ta tak i det selv, vanskelig. Men, si i fra til alle rundt seg, så en hele tiden har tilstrekkelig hjelp og støtte er viktig. Tror jeg. 
 
Når skal de fikse dette så man slipper å svare for å lese svar...?
 
Jeg må pelle meg ut når jeg føler at det er på tur nedover.. Hvis ikke så går jeg inn i min egen verden og blir der.. til noen drar meg ut av den igjen..
 
IsThaBeth skrev:
Hvis de vil gi deg ect, så forstår jeg at du ikke har det lett. Det er ikke noe som blir foreslått ut av det blå.

 Jeg har ikke kjennskap til depresjon type melankoli, som du beskriver her, men kan allikevel skrive noen tanker jeg har rundt depresjon. 

Det er vondt å kjenne en mister seg selv. Jeg synes Bjørn Eidsvåg har en tekst som passer godt. "Kor var det eg mista, den eg likte at eg var". Under en depresjon så merker en at en ikke fungerer som før, ikke har makt, ønske eller ork til det. Det er veldig vondt. Å merke at en begynner å slippe tak i hverdagen, og ikke lenger bryr seg om daglige gjøremål. At alt ser svart ut, og det finnes ingen lyspunkt. Det er kanskje ukevis siden du sist smilte, både med munn og hjerte. Det eneste stedet en vil være, er under dyna. Sove, eller i hvertfall ligge i en søvnløs tilstand i senga, og håpe en ikke sovner så en drømmer vonde drømmer. 

Å ta tak i det selv, vanskelig. Men, si i fra til alle rundt seg, så en hele tiden har tilstrekkelig hjelp og støtte er viktig. Tror jeg. 
Min store fiende er jo meg selv. Hvis jeg sier i fra til andre vil jeg få sympati... Sympati og omsorg gir meg helt skrekken.Følelsen av at andre skal hjelpe meg er kvalmende,faktisk... Men det er jo sånn det er.Jeg vil være alene,visne bort og ikke prate,ikke spise... Andres følelser blir ekkelt og overveldene.

For en syk lidelse....  I ille perioder eliminerer jeg sakte,men sikkert bort alle menneskene i livet mitt. Jeg setter meg i et mørkt rom,skiller ikke på dag eller natt,spiser ikke,prater ikke med noen og de som oppsøker meg ber jeg om å gå.Jeg føler ingen ting og bryr meg ingen ting.

Jeg føler heldigvis nå,og jeg klamrer meg til de følelsene for harde livet.
 
Lillesnille skrev:
Jeg må pelle meg ut når jeg føler at det er på tur nedover.. Hvis ikke så går jeg inn i min egen verden og blir der.. til noen drar meg ut av den igjen..

Jeg forstår hva du mener.Dette har også vært min "medisin" de siste årene,men akkurat nå så føles det ikke som det hjelper like godt som føremoticon 


 
forvirretmor skrev:
IsThaBeth skrev:
Hvis de vil gi deg ect, så forstår jeg at du ikke har det lett. Det er ikke noe som blir foreslått ut av det blå.

 Jeg har ikke kjennskap til depresjon type melankoli, som du beskriver her, men kan allikevel skrive noen tanker jeg har rundt depresjon. 

Det er vondt å kjenne en mister seg selv. Jeg synes Bjørn Eidsvåg har en tekst som passer godt. "Kor var det eg mista, den eg likte at eg var". Under en depresjon så merker en at en ikke fungerer som før, ikke har makt, ønske eller ork til det. Det er veldig vondt. Å merke at en begynner å slippe tak i hverdagen, og ikke lenger bryr seg om daglige gjøremål. At alt ser svart ut, og det finnes ingen lyspunkt. Det er kanskje ukevis siden du sist smilte, både med munn og hjerte. Det eneste stedet en vil være, er under dyna. Sove, eller i hvertfall ligge i en søvnløs tilstand i senga, og håpe en ikke sovner så en drømmer vonde drømmer. 

Å ta tak i det selv, vanskelig. Men, si i fra til alle rundt seg, så en hele tiden har tilstrekkelig hjelp og støtte er viktig. Tror jeg. 
Min store fiende er jo meg selv. Hvis jeg sier i fra til andre vil jeg få sympati... Sympati og omsorg gir meg helt skrekken.Følelsen av at andre skal hjelpe meg er kvalmende,faktisk... Men det er jo sånn det er.Jeg vil være alene,visne bort og ikke prate,ikke spise... Andres følelser blir ekkelt og overveldene.

For en syk lidelse....  I ille perioder eliminerer jeg sakte,men sikkert bort alle menneskene i livet mitt. Jeg setter meg i et mørkt rom,skiller ikke på dag eller natt,spiser ikke,prater ikke med noen og de som oppsøker meg ber jeg om å gå.Jeg føler ingen ting og bryr meg ingen ting.

Jeg føler heldigvis nå,og jeg klamrer meg til de følelsene for harde livet.
Jeg skjønner hva du sier, og nikker gjenkjennende. Du er ikke alene om å ikke orke at andre skal vise omsorg og bry seg. Å ikke føle, det er så vanskelig. Kanskje du må passe på å gjøre ting du virkelig elsker, så du opprettholder følelsene til en viss grad.  
 

Jeg skjønner hva du sier, og nikker gjenkjennende. Du er ikke alene om å ikke orke at andre skal vise omsorg og bry seg. Å ikke føle, det er så vanskelig. Kanskje du må passe på å gjøre ting du virkelig elsker, så du opprettholder følelsene til en viss grad.  

Veldig godt poeng! Jeg får gå litt i meg selv og kjenne etter hva som trigger gode følelser.

Jeg forsøker å se det positive i frykten min. Hvis jeg er så redd for å bli deprimert kanskje det hjelper meg å holde fokus. At jeg ikke tillater meg å la tomheten ta overhånd.
 
Grøss :O Det høres helt grusomt ut! Ikke rart du er redd for å gå inn i en depresjon..

Samboeren min er bipolar, men bruker ikke lithium.. Han har prøvet noe som heter johannesurt eller noe, som er et naturpreparat.. Vet ikke om det har gjort "det store" for han, men du kan jo rådføre deg med lege og høre om dette han være noe for deg :) Det er forresten reseptfritt!

Lykke til! Håper du klarer å fokusere på det positive og glemme litt det du frykter sånn :)
 
LittleMonkey skrev:
Grøss :O Det høres helt grusomt ut! Ikke rart du er redd for å gå inn i en depresjon..

Samboeren min er bipolar, men bruker ikke lithium.. Han har prøvet noe som heter johannesurt eller noe, som er et naturpreparat.. Vet ikke om det har gjort "det store" for han, men du kan jo rådføre deg med lege og høre om dette han være noe for deg :) Det er forresten reseptfritt!

Lykke til! Håper du klarer å fokusere på det positive og glemme litt det du frykter sånn :)
Det er grusomt.Det er helt umenneskelig å ha det sånn. Det føles som en livstidsdom,man må jo ha gjort noe galt for at man skal leve med dette? Akkurat sånn føles det...

Hvordan er det for deg å leve med samboeren din?  Jeg tenker at det må være utrolig tøft...
 
forvirretmor skrev:
LittleMonkey skrev:
Grøss :O Det høres helt grusomt ut! Ikke rart du er redd for å gå inn i en depresjon..

Samboeren min er bipolar, men bruker ikke lithium.. Han har prøvet noe som heter johannesurt eller noe, som er et naturpreparat.. Vet ikke om det har gjort "det store" for han, men du kan jo rådføre deg med lege og høre om dette han være noe for deg :) Det er forresten reseptfritt!

Lykke til! Håper du klarer å fokusere på det positive og glemme litt det du frykter sånn :)
Det er grusomt.Det er helt umenneskelig å ha det sånn. Det føles som en livstidsdom,man må jo ha gjort noe galt for at man skal leve med dette? Akkurat sånn føles det...

Hvordan er det for deg å leve med samboeren din?  Jeg tenker at det må være utrolig tøft...


Forferdelig er det iallefall om man ikke finner noe som hjelper! Klarer ikke å sette meg inn i hvordan det må være å ha det sånn, men jeg kan jo skjønne at det nesten må være uutholdelig!

Vi har det fint, men jeg flyttet fra han i oktober.. Vi bestemte oss for å prøve på nytt og jeg har nå flyttet tilbake.. Det som er det største problemet er nok mangelen på tillit og at han er utrolig negativ.. Til ALT.. Han hater å omgås min familie, sin også sier han, men han er der støtt.. Vi har veldig ulik oppfattning av hva som er best for barnet vårt og hvor vi skal bo etc.. Han mener at grunnen til at han ble bipolar i første omgang er pga stedet vi nå bor og at dette er årsaken til at han er så "vanskelig" og har det tøft... Men vi har bodd et annet sted til nå og ting har aldri vært bedre.. Jeg prøver å lære meg å leve med det, for jeg vil at vi skal få det til! Vi skal begynne å gå i parterapi og se om dette kan hjelpe.. Men, jeg er jo så glad i han og skjønner at dette ikke er noe han selv velger! Og det er jo som Marilyn Monroe sa:

"If you can't handle me at my worst you sure as hell don't deserve me at my best!"
 
LittleMonkey skrev:
forvirretmor skrev:
LittleMonkey skrev:
Grøss :O Det høres helt grusomt ut! Ikke rart du er redd for å gå inn i en depresjon..

Samboeren min er bipolar, men bruker ikke lithium.. Han har prøvet noe som heter johannesurt eller noe, som er et naturpreparat.. Vet ikke om det har gjort "det store" for han, men du kan jo rådføre deg med lege og høre om dette han være noe for deg :) Det er forresten reseptfritt!

Lykke til! Håper du klarer å fokusere på det positive og glemme litt det du frykter sånn :)
Det er grusomt.Det er helt umenneskelig å ha det sånn. Det føles som en livstidsdom,man må jo ha gjort noe galt for at man skal leve med dette? Akkurat sånn føles det...

Hvordan er det for deg å leve med samboeren din?  Jeg tenker at det må være utrolig tøft...


Forferdelig er det iallefall om man ikke finner noe som hjelper! Klarer ikke å sette meg inn i hvordan det må være å ha det sånn, men jeg kan jo skjønne at det nesten må være uutholdelig!

Vi har det fint, men jeg flyttet fra han i oktober.. Vi bestemte oss for å prøve på nytt og jeg har nå flyttet tilbake.. Det som er det største problemet er nok mangelen på tillit og at han er utrolig negativ.. Til ALT.. Han hater å omgås min familie, sin også sier han, men han er der støtt.. Vi har veldig ulik oppfattning av hva som er best for barnet vårt og hvor vi skal bo etc.. Han mener at grunnen til at han ble bipolar i første omgang er pga stedet vi nå bor og at dette er årsaken til at han er så "vanskelig" og har det tøft... Men vi har bodd et annet sted til nå og ting har aldri vært bedre.. Jeg prøver å lære meg å leve med det, for jeg vil at vi skal få det til! Vi skal begynne å gå i parterapi og se om dette kan hjelpe.. Men, jeg er jo så glad i han og skjønner at dette ikke er noe han selv velger! Og det er jo som Marilyn Monroe sa:

"If you can't handle me at my worst you sure as hell don't deserve me at my best!"

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig,og at det må kreve mye av deg som partner. Jeg kjenner veldig på akkurat dette og har vanskelig for å finne meg noen.Føler ikke jeg kan forvente at noen skal holde ut med meg,samtidig som jeg mener iherdig at om man skal være med meg så må man takle meg akkurat som jeg er,for jeg har ikke energi eller evne til å tilpasse meg mer enn jeg allerede gjør.
Jeg er så komplisert...  Som eksen min sa til meg "du har ikke mange sider,Hege... Du har flere enn hele Bibelen."
 
forvirretmor skrev:
Lillesnille skrev:
Jeg må pelle meg ut når jeg føler at det er på tur nedover.. Hvis ikke så går jeg inn i min egen verden og blir der.. til noen drar meg ut av den igjen..

Jeg forstår hva du mener.Dette har også vært min "medisin" de siste årene,men akkurat nå så føles det ikke som det hjelper like godt som føremoticon 



Nei, tenkte ikke jeg skulle skrive det, men det hjelper ikke meg lenger heller.. men det pleide å hjelpe.. Nå er det egentlig ingenting som hjelper emoticon
 
forvirretmor skrev:
LittleMonkey skrev:
forvirretmor skrev:
LittleMonkey skrev:
Grøss :O Det høres helt grusomt ut! Ikke rart du er redd for å gå inn i en depresjon..

Samboeren min er bipolar, men bruker ikke lithium.. Han har prøvet noe som heter johannesurt eller noe, som er et naturpreparat.. Vet ikke om det har gjort "det store" for han, men du kan jo rådføre deg med lege og høre om dette han være noe for deg :) Det er forresten reseptfritt!

Lykke til! Håper du klarer å fokusere på det positive og glemme litt det du frykter sånn :)
Det er grusomt.Det er helt umenneskelig å ha det sånn. Det føles som en livstidsdom,man må jo ha gjort noe galt for at man skal leve med dette? Akkurat sånn føles det...

Hvordan er det for deg å leve med samboeren din?  Jeg tenker at det må være utrolig tøft...


Forferdelig er det iallefall om man ikke finner noe som hjelper! Klarer ikke å sette meg inn i hvordan det må være å ha det sånn, men jeg kan jo skjønne at det nesten må være uutholdelig!

Vi har det fint, men jeg flyttet fra han i oktober.. Vi bestemte oss for å prøve på nytt og jeg har nå flyttet tilbake.. Det som er det største problemet er nok mangelen på tillit og at han er utrolig negativ.. Til ALT.. Han hater å omgås min familie, sin også sier han, men han er der støtt.. Vi har veldig ulik oppfattning av hva som er best for barnet vårt og hvor vi skal bo etc.. Han mener at grunnen til at han ble bipolar i første omgang er pga stedet vi nå bor og at dette er årsaken til at han er så "vanskelig" og har det tøft... Men vi har bodd et annet sted til nå og ting har aldri vært bedre.. Jeg prøver å lære meg å leve med det, for jeg vil at vi skal få det til! Vi skal begynne å gå i parterapi og se om dette kan hjelpe.. Men, jeg er jo så glad i han og skjønner at dette ikke er noe han selv velger! Og det er jo som Marilyn Monroe sa:

"If you can't handle me at my worst you sure as hell don't deserve me at my best!"

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig,og at det må kreve mye av deg som partner. Jeg kjenner veldig på akkurat dette og har vanskelig for å finne meg noen.Føler ikke jeg kan forvente at noen skal holde ut med meg,samtidig som jeg mener iherdig at om man skal være med meg så må man takle meg akkurat som jeg er,for jeg har ikke energi eller evne til å tilpasse meg mer enn jeg allerede gjør.
Jeg er så komplisert...  Som eksen min sa til meg "du har ikke mange sider,Hege... Du har flere enn hele Bibelen."



Samboeren min har ingen maniske perioder, kun depressive, stort sett.. Så det er en prøvelse, og det gjenstår å se om jeg er sterk nok til å takle det uten at det går ut over psyken min! Tungt å prøve å holde alle "oppe" når man får negativ respons så ofte.. Men vi klarer oss fint :)

Håper iallefall du klarer å opprettholde denne gode "perioden" og at depresoner og slike ting holder seg unna!
Og selvfølgelig skal du ha en mann/dame som tar deg for den du er og alt som hører til :) Lykke til :)

 

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp