Den vanskelige bonusrollen

[Tullerusk88]

Å være stemor/bonusmor/pappas kjæreste er liksom noe som aldri blir enklere kjenner jeg. Jeg trenger verken sympati eller slakt, men rett og slett råd eller høre hvordan dere i liknende situasjon har/gjør det?

Jeg kaller meg bonusmamma, for rollen var enkel å tre inn i da jeg først traff ham da han var 1,5 år, da uten samvær med sin mor.
Den moderne familietilværelsen har vært fin, og han bor nå 50/50 hos oss og mamman sin, noe som fungerer bra.
For 2 år siden ble han storebror til min lille tulle, en rolle han stortrives i. Søskenkjæleiken er stor og de har stor glede av hverandre.

Nå er han 7 år, hun er 2.

Utfordringen min?
Hvilke grenser jeg kan sette. For jeg setter grenser for jenta mi, som at jeg er opptatt av et sunt kosthold og ikke synes det er greit med New energybarer til lunsj. Vi synes ikke det er ok med pizza til frokost, eller bruke mange timer foran ipad til dagen. Han på 7 er jo egentlig ikke vant til dette han heller, men har blitt det mer og mer ettersom samværet med mor har økt. Vi er forskjellige, jeg vet, men det er nettopp her utfordringen er.

Jeg har hele tiden tenkt at det er rimelig krav, sukker i helgene og litt skjerm på kvelden, så kan vi heller leke og kose oss utenom. Men nå har jeg og pappan få begynt å høre at vi er for strenge, at han vil rømme til mamman fordi han ikke får pizza når han vil eller fordi han får spille mer hos henne. Mor bekrefter at det stemmer, at han styrer stort sett som han vil hjemme, men vi ønsker jo ikke at en 7åring skal være sjefen i huset her?

Hva gjør ikke det med hun på 2, som hermer etter raserianfallene hans, eller begynner å spør etter is og sjokolade konstant, noe hun ikke gjør annenhver uke.

Hva kan jeg/pappan si? Skal vi la 7åringen bestemme i huset slik vi unngår raseri og trusler om å rømme til mor? (han har gjort dette noen ganger) og dermed skåne hun på 2 og håpe han trives bedre hos oss, eller stå i det og hååååpe at han en dag setter pris på de rammene som er satt?

Kjenner jeg begynner å bli sliten. Og rådvill.

 

[Siadle]

Stå i det, og hold fast på deres egne regler. Ikke samme sak her i huset, men mine gutter utagerer veldig når de har vært hos faren (heldigvis ikke annenhver uke), fordi det ikke finnes grenser hos han. Siden jeg jobber, er det mannen min som må stå i mye av det, og være "bad cop". Men vi merker at jo mer konsekvent vi er, jo lettere er overgangen.

 

[Ponyo]

Enig med ho over, stå fast på deres, grenser gir trygghet

 

[Marrylou]

Stå i det! Ikke gi etter! Dere er de trygge, er det som er bra for ungene

 

[Tullerusk88]

Tusen takk for svar. Er jo det jeg tenker også, men når man blir sliten nok begynner man jo å tvile
Tenker at vi får forhåpentligvis igjen for strevet om noen år.. At han har litt gode rammer og regler i bunn. Reglene er der jo fordi vi er glad i barna, ikke fordi vi vil være slemme med noen

 

[Annemor93]

Å være stemor/bonusmor/pappas kjæreste er liksom noe som aldri blir enklere kjenner jeg. Jeg trenger verken sympati eller slakt, men rett og slett råd eller høre hvordan dere i liknende situasjon har/gjør det?

Jeg kaller meg bonusmamma, for rollen var enkel å tre inn i da jeg først traff ham da han var 1,5 år, da uten samvær med sin mor.
Den moderne familietilværelsen har vært fin, og han bor nå 50/50 hos oss og mamman sin, noe som fungerer bra.
For 2 år siden ble han storebror til min lille tulle, en rolle han stortrives i. Søskenkjæleiken er stor og de har stor glede av hverandre.

Nå er han 7 år, hun er 2.

Utfordringen min?
Hvilke grenser jeg kan sette. For jeg setter grenser for jenta mi, som at jeg er opptatt av et sunt kosthold og ikke synes det er greit med New energybarer til lunsj. Vi synes ikke det er ok med pizza til frokost, eller bruke mange timer foran ipad til dagen. Han på 7 er jo egentlig ikke vant til dette han heller, men har blitt det mer og mer ettersom samværet med mor har økt. Vi er forskjellige, jeg vet, men det er nettopp her utfordringen er.

Jeg har hele tiden tenkt at det er rimelig krav, sukker i helgene og litt skjerm på kvelden, så kan vi heller leke og kose oss utenom. Men nå har jeg og pappan få begynt å høre at vi er for strenge, at han vil rømme til mamman fordi han ikke får pizza når han vil eller fordi han får spille mer hos henne. Mor bekrefter at det stemmer, at han styrer stort sett som han vil hjemme, men vi ønsker jo ikke at en 7åring skal være sjefen i huset her?

Hva gjør ikke det med hun på 2, som hermer etter raserianfallene hans, eller begynner å spør etter is og sjokolade konstant, noe hun ikke gjør annenhver uke.

Hva kan jeg/pappan si? Skal vi la 7åringen bestemme i huset slik vi unngår raseri og trusler om å rømme til mor? (han har gjort dette noen ganger) og dermed skåne hun på 2 og håpe han trives bedre hos oss, eller stå i det og hååååpe at han en dag setter pris på de rammene som er satt?

Kjenner jeg begynner å bli sliten. Og rådvill.

Han er jo langt i fra ny med deg så de grensene du/dere setter gjelder for deres hus tenker jeg
Har vært barnet i denne situasjonen når jeg vokste opp. Det er en stor utfordring for et barn å "svitsje" fra ett hjem til ett annet når ofte div, regler og mye annet er litt annerledes fra hus til hus men det går seg til. Et godt samarbeid mellom husene er også bare positivt for barnet slik at mye av det samme gjelder for begge husstandene. Jo mer likt du/dere gjør det med deres felles barn og han jo bedre på lag sikt men det er klart det er stor forskjell på en 2 åring og en 7 åring. Å gi han noen goder som eks lillesøster ikke får om kvelden etter hun legger seg eller i div. situasjoner kan kanskje hjelpe på også? Det er ikke alle barn som tenker slik men noen barn kan føle på at ene barnet har både mamma og pappa i samme hus da h*n har foreldre som splittet opp.

Kort oppsummert, deres hus så deres regler gjelder. Stå i det og vis at det er slik det er hos dere så blir alt mye mer stabilt
Når det kommer til å være streng eller ikke kan dere eks gi han valg i situasjoner der han har veldig lyst til X men må X. Eks. Det er leggetid der dere pleier å lese bok men han vil se litt på skjerm. Spør om han vil "bytte", altså litt mer skjerm men da leses det ikke bok. Slike små "bytter" kan sikkert prøves i de fleste situasjoner.

x- ville bare legge til at fra et barns perspektiv vil ofte forelderen som gir etter virke "bedre" men det blir egentlig en veldig ustabil tilknytning. Faste gode rutiner er godt for barnet og det finnes et hav av måter å formidle dette på uten å kjefte, skrike, true etc Jeg sier ikke at dere gjør dette, men å være 'streng' og 'sette grenser' kan ofte assosieres med at det er eneste måten å gjøre det på da det er langt i fra tilfellet. Gi han plass til å ha alle følelsene han har men gi beskjed om at x ikke er akseptabelt på en rolig måte. Du/dere kjenner han og vet sikkert best hva han trenger i div. situasjoner enten det er å bli hørt, få være litt alene eller annet. Gi alltid uttrykk for at han er elsket ubetinget av hvordan han reagerer på ting.

 

[Tullerusk88]

Han er jo langt i fra ny med deg så de grensene du/dere setter gjelder for deres hus tenker jeg
Har vært barnet i denne situasjonen når jeg vokste opp. Det er en stor utfordring for et barn å "svitsje" fra ett hjem til ett annet når ofte div, regler og mye annet er litt annerledes fra hus til hus men det går seg til. Et godt samarbeid mellom husene er også bare positivt for barnet slik at mye av det samme gjelder for begge husstandene. Jo mer likt du/dere gjør det med deres felles barn og han jo bedre på lag sikt men det er klart det er stor forskjell på en 2 åring og en 7 åring. Å gi han noen goder som eks lillesøster ikke får om kvelden etter hun legger seg eller i div. situasjoner kan kanskje hjelpe på også? Det er ikke alle barn som tenker slik men noen barn kan føle på at ene barnet har både mamma og pappa i samme hus da h*n har foreldre som splittet opp.

Kort oppsummert, deres hus så deres regler gjelder. Stå i det og vis at det er slik det er hos dere så blir alt mye mer stabilt
Når det kommer til å være streng eller ikke kan dere eks gi han valg i situasjoner der han har veldig lyst til X men må X. Eks. Det er leggetid der dere pleier å lese bok men han vil se litt på skjerm. Spør om han vil "bytte", altså litt mer skjerm men da leses det ikke bok. Slike små "bytter" kan sikkert prøves i de fleste situasjoner.

x- ville bare legge til at fra et barns perspektiv vil ofte forelderen som gir etter virke "bedre" men det blir egentlig en veldig ustabil tilknytning. Faste gode rutiner er godt for barnet og det finnes et hav av måter å formidle dette på uten å kjefte, skrike, true etc Jeg sier ikke at dere gjør dette, men å være 'streng' og 'sette grenser' kan ofte assosieres med at det er eneste måten å gjøre det på da det er langt i fra tilfellet. Gi han plass til å ha alle følelsene han har men gi beskjed om at x ikke er akseptabelt på en rolig måte. Du/dere kjenner han og vet sikkert best hva han trenger i div. situasjoner enten det er å bli hørt, få være litt alene eller annet. Gi alltid uttrykk for at han er elsket ubetinget av hvordan han reagerer på ting.

Takk for utfyllende og godt svar

Som en liten info så er jeg barnevernspedagog og har jobbet med mange ulike barn i ulike livssituasjoner, og jeg føler selv vi er veldig gode på både å møte ham der han er og å gi alternativer. Problemet er vel nå at han har så mye goder nå som lillesøster ikke har, at JEG synes det begynner å bli både urimelig og urettferdig

Vi prøver å gjøre det likt, men gutten begynner å tung i forhold til høyden, og stygt sagt litt krevende med tanke på at ting aldri blir godt nok. Så jeg føler det blir galt å gi ham så mye sukkermat som han pleier å få den andre plassen.
Han får feks være med å handle slik at han har det brødet, pålegget, den drikken osv han liker til enhver tid, og han har alltid skjermtid når lillesøster gjør seg klar for senga og blir lagt. Det har jo ikke hun, så han får daglig skjermtid som hun ikke får. Det samme i helgen, hun får ikke lørdagsgodter, men vi rigger oss til med film og snacks etter hun har lagt seg i helgene, slik at også der får han den "goden" med å være eldst .

Han får veldig mye goder og alenetid med pappan, så det bør egentlig ikke stå på det.

Men takk, vi fortsetter å holde på de husreglene vi har. Det hjelper å få litt støtte, for jeg føler meg nesten fæl når sinneutbruddene står på som verst

 

[Annemor93]

Takk for utfyllende og godt svar

Som en liten info så er jeg barnevernspedagog og har jobbet med mange ulike barn i ulike livssituasjoner, og jeg føler selv vi er veldig gode på både å møte ham der han er og å gi alternativer. Problemet er vel nå at han har så mye goder nå som lillesøster ikke har, at JEG synes det begynner å bli både urimelig og urettferdig

Vi prøver å gjøre det likt, men gutten begynner å tung i forhold til høyden, og stygt sagt litt krevende med tanke på at ting aldri blir godt nok. Så jeg føler det blir galt å gi ham så mye sukkermat som han pleier å få den andre plassen.
Han får feks være med å handle slik at han har det brødet, pålegget, den drikken osv han liker til enhver tid, og han har alltid skjermtid når lillesøster gjør seg klar for senga og blir lagt. Det har jo ikke hun, så han får daglig skjermtid som hun ikke får. Det samme i helgen, hun får ikke lørdagsgodter, men vi rigger oss til med film og snacks etter hun har lagt seg i helgene, slik at også der får han den "goden" med å være eldst .

Han får veldig mye goder og alenetid med pappan, så det bør egentlig ikke stå på det.

Men takk, vi fortsetter å holde på de husreglene vi har. Det hjelper å få litt støtte, for jeg føler meg nesten fæl når sinneutbruddene står på som verst

Da tror jeg dere gjør alt dere kan og alt riktig
Det er ikke bare-bare å være barn, spesielt ikke når man har to forskjellige hus man vokser opp i ganske jevnt. Hold ut, det går seg til når han merker det er slik det er

 

[B]

Takk for utfyllende og godt svar

Som en liten info så er jeg barnevernspedagog og har jobbet med mange ulike barn i ulike livssituasjoner, og jeg føler selv vi er veldig gode på både å møte ham der han er og å gi alternativer. Problemet er vel nå at han har så mye goder nå som lillesøster ikke har, at JEG synes det begynner å bli både urimelig og urettferdig

Vi prøver å gjøre det likt, men gutten begynner å tung i forhold til høyden, og stygt sagt litt krevende med tanke på at ting aldri blir godt nok. Så jeg føler det blir galt å gi ham så mye sukkermat som han pleier å få den andre plassen.
Han får feks være med å handle slik at han har det brødet, pålegget, den drikken osv han liker til enhver tid, og han har alltid skjermtid når lillesøster gjør seg klar for senga og blir lagt. Det har jo ikke hun, så han får daglig skjermtid som hun ikke får. Det samme i helgen, hun får ikke lørdagsgodter, men vi rigger oss til med film og snacks etter hun har lagt seg i helgene, slik at også der får han den "goden" med å være eldst .

Han får veldig mye goder og alenetid med pappan, så det bør egentlig ikke stå på det.

Men takk, vi fortsetter å holde på de husreglene vi har. Det hjelper å få litt støtte, for jeg føler meg nesten fæl når sinneutbruddene står på som verst

Har ikke vært i denne situasjonen selv, men sett lignende fra utsiden som blant annet tante. Jeg tenker at Annemor 93 ga et veldig godt svar.

For å fylle ut med det jeg har sett og erfart fra litt mer avstand, så er jeg veldig enig i at det blir en ustabil tilknytning der en forelder "kjøper" barnet med godteri, mat eller andre ting.

Jeg tror at jeg, så stor som gutten er nå, ville satt meg ned med han og pratet litt om saken. Uten å sverte mor, ville jeg likevel ha sagt at det ikke er bra for kroppen å spise pizza hele tiden eller spille hele tiden. At slik ønsker dere ikke å ha det. Jeg hadde også varsomt sagt at han jo har en lillesøster og at det må være litt likt ig rettferdig mellom dem, og spurt om ikke han er enig i at det er urettferdig hvis det blir for ulikt. Uansett om han svarer ja eller nei på det, har han begynt å tenke på saken. Han er så stor at han må involveres noe i sin egen situasjon. Samtidig forsiktig så han ikke oppfatter at dere snakker stygt om mor eller at dere prioriterer lillesøster. Likevel, det er noen ting rundt dette som må sies til et så stort barn, mener jeg. Og mer enn alt at dere er glade i han, ser frem til den tiden han er hos dere. Jeg ville nok også snakket litt om det å kjøpe seg venner og at det egentlig er ganske dumt og hvorfor, og at dere derfor ikke blir å bestikke han med mat og spilling - sagt i et språk han kan forstå.

 

[Cinzia]

Jeg vokste opp i to hjem. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var når jeg kom hjem til mamma og klagde på at pappa var så streng.
Resultatet var at mamma på en god og rolig måte forklarte at ulike hjem har ulike regler. Hun brukte eksempler på både ting jeg likte og mislikte i begge hjemmene og klarte dermed å vise meg at det ene var ikke bedre eller dårligere enn det andre.

 

[Mymlen93]

Å være stemor/bonusmor/pappas kjæreste er liksom noe som aldri blir enklere kjenner jeg. Jeg trenger verken sympati eller slakt, men rett og slett råd eller høre hvordan dere i liknende situasjon har/gjør det?

Jeg kaller meg bonusmamma, for rollen var enkel å tre inn i da jeg først traff ham da han var 1,5 år, da uten samvær med sin mor.
Den moderne familietilværelsen har vært fin, og han bor nå 50/50 hos oss og mamman sin, noe som fungerer bra.
For 2 år siden ble han storebror til min lille tulle, en rolle han stortrives i. Søskenkjæleiken er stor og de har stor glede av hverandre.

Nå er han 7 år, hun er 2.

Utfordringen min?
Hvilke grenser jeg kan sette. For jeg setter grenser for jenta mi, som at jeg er opptatt av et sunt kosthold og ikke synes det er greit med New energybarer til lunsj. Vi synes ikke det er ok med pizza til frokost, eller bruke mange timer foran ipad til dagen. Han på 7 er jo egentlig ikke vant til dette han heller, men har blitt det mer og mer ettersom samværet med mor har økt. Vi er forskjellige, jeg vet, men det er nettopp her utfordringen er.

Jeg har hele tiden tenkt at det er rimelig krav, sukker i helgene og litt skjerm på kvelden, så kan vi heller leke og kose oss utenom. Men nå har jeg og pappan få begynt å høre at vi er for strenge, at han vil rømme til mamman fordi han ikke får pizza når han vil eller fordi han får spille mer hos henne. Mor bekrefter at det stemmer, at han styrer stort sett som han vil hjemme, men vi ønsker jo ikke at en 7åring skal være sjefen i huset her?

Hva gjør ikke det med hun på 2, som hermer etter raserianfallene hans, eller begynner å spør etter is og sjokolade konstant, noe hun ikke gjør annenhver uke.

Hva kan jeg/pappan si? Skal vi la 7åringen bestemme i huset slik vi unngår raseri og trusler om å rømme til mor? (han har gjort dette noen ganger) og dermed skåne hun på 2 og håpe han trives bedre hos oss, eller stå i det og hååååpe at han en dag setter pris på de rammene som er satt?

Kjenner jeg begynner å bli sliten. Og rådvill.

Vi sliter litt med det samme her. Når han ikke får det som han vil eller har gjør noe han ikke har lov til å få «kjeft» for det, så stikker han til mor. Han får det akkurat som han vill med denne metoden. Lite vi får gjort med det egentlig så lenge mor tillater han å holde på slik. Vi har bare innfunnet oss i at vi har våre regler, han får velge om han vil følge de eller være hos mor. Han er 12 nå, så dette har vert ett problem i mange år, blitt verre de 2 siste. Mor klager over hans oppførsel mot henne også, men men høster som man sår tenker jeg.. kan ikke la ett barn ha fritt frem mens de tre andre skal ha grenser, her i hus er det likt for alle

 

[Baby-yoda]

Min samboer har en ste-storebror og en stefar som han har hatt siden han var 2 år. Moren til stebroren lot han holde på slik han ville, mens bonusmoren (min svigermor) vær mye strengere og holdt han i tøylene. Han bodde hos moren mesteparten av tiden, men hun var mye syk og klarte ikke å deale så mye med det. Det endte med at han stakk av om natten når de var 12 og 14 år gamle. Han var jo vant med å gjøre som han ville, så han laget et helvete for at de satte ned foten og nektet å komme på besøk igjen før det hadde gått sikkert 18 måneder...

Nå er han snart 30 år, og sier han er veldig takknemlig for strukturen og omsorgen han fikk hos sin far og bonusmor. Han hadde det nok mye vanskelig med en syk mor (kan relatere til det selv), og følte han måtte stikke av for han kunne ikke bedre situasjonen hjemme hos sin mor. Han er en høytfungerende mann, med samboer, barn, god jobb, egen leilighet, masse venner og ryddig økonomi. En snill, morsom, og intelligent type, som er lett å bli glad i

Om noen sier at de er stebrødre blir de kjempesur! De kaller seg for brødre, og det er så rørende fint Stå i det! Du gjør en bra jobb som bonusmor

 

[Streken 2021]

Stå i det, og hold fast på deres egne regler. Ikke samme sak her i huset, men mine gutter utagerer veldig når de har vært hos faren (heldigvis ikke annenhver uke), fordi det ikke finnes grenser hos han. Siden jeg jobber, er det mannen min som må stå i mye av det, og være "bad cop". Men vi merker at jo mer konsekvent vi er, jo lettere er overgangen.

Jeg støtter denne! Har akkurat samme erfaring med min egen sønn etter samvær hos sin far og med bonus sønn som er her annenhvert helg. Dere bør jo også forhindre at han "rømmer" til mamma...