Aprikosblomst
Elsker forumet
Ja, jeg tørr til og med å si det høyt! 
Har jo som sagt mistet før, 2 ganger i SA. Mistet når jeg var 6+4 første gang, og 5+3 andre gang. Er 6+4 i dag - og det går kjempebra så langt
Forrige gang fikk jeg aldri stigning på Clear Blue sin ukes indikator - SELV om jeg absolutt VEEET at dette kun er indikator, og ikke sier noe for sikkert. Forrige gang stoppet alt opp på 2-3 og ville ikke øke.
I dette svangerskapet, så langt, har jeg fått alle økningene (
noe som føles veldig bra) - jeg er kvalm, og jeg kjenner godt at det jobbes, strekkes og alt mulig annet nede i livmoren.
Jeg har hatt mine opp og nedturer dette svangerskapet pga. de tidligere abortene, og hadde bestemt meg for å holde graviditeten hemmelig - ettersom jeg antok at jeg kom til å miste igjen. Derfor har jeg grått mine tårer. Gråt i over en uke, før jeg på tirsdag bestemte meg for å ringe mammaen min - og fortelle henne om graviditeten.
Jeg er SÅÅÅ glad for at jeg gjorde det <3
Hun klarte å snu om på den negative tankegangen min med engang, og vi pratet sammen i over 1 time. Mammaen min, verdens beste mamma og til og med en av mine beste venner, gjett om jeg er evig glad i henne!! Endelig etter at jeg fortalte henne dette og fikk pratet mye med henne, har faktisk godfølelsen begynt å komme. Selv om jeg ikke kommer til å slippe jubelen løs før jeg ser et bankende hjerte - og har kommet meg til 2. trimester. Allikevel så er dette absolutt en stor hjelp for meg Hun anbefalte meg å dra på tidlig UL for å berolige meg, noe jeg skal Hadde jeg bodd hjemme (bor 2 timer unna hverandre, jeg studerer) så hadde hun nok dratt meg personlig ned til legekontoret og forlanget tett oppfølging og ultralyd på dagen, hihi 
Sorry for laaaaangt innlegg, men jeg ville bare dele det med noen. Kanskje om det er noen andre som sitter med samme frykt - noe mange kanskje gjør, så hjelper det godt å prate med noen om det.
Hvordan går det med dere da, jenter? Kjenner dere på gleden og godfølelsen, tross for litt redsel?
Har jo som sagt mistet før, 2 ganger i SA. Mistet når jeg var 6+4 første gang, og 5+3 andre gang. Er 6+4 i dag - og det går kjempebra så langt
Forrige gang fikk jeg aldri stigning på Clear Blue sin ukes indikator - SELV om jeg absolutt VEEET at dette kun er indikator, og ikke sier noe for sikkert. Forrige gang stoppet alt opp på 2-3 og ville ikke øke.
I dette svangerskapet, så langt, har jeg fått alle økningene (
noe som føles veldig bra) - jeg er kvalm, og jeg kjenner godt at det jobbes, strekkes og alt mulig annet nede i livmoren. Jeg har hatt mine opp og nedturer dette svangerskapet pga. de tidligere abortene, og hadde bestemt meg for å holde graviditeten hemmelig - ettersom jeg antok at jeg kom til å miste igjen. Derfor har jeg grått mine tårer. Gråt i over en uke, før jeg på tirsdag bestemte meg for å ringe mammaen min - og fortelle henne om graviditeten.
Jeg er SÅÅÅ glad for at jeg gjorde det <3
Hun klarte å snu om på den negative tankegangen min med engang, og vi pratet sammen i over 1 time. Mammaen min, verdens beste mamma og til og med en av mine beste venner, gjett om jeg er evig glad i henne!! Endelig etter at jeg fortalte henne dette og fikk pratet mye med henne, har faktisk godfølelsen begynt å komme. Selv om jeg ikke kommer til å slippe jubelen løs før jeg ser et bankende hjerte - og har kommet meg til 2. trimester. Allikevel så er dette absolutt en stor hjelp for meg
Hun anbefalte meg å dra på tidlig UL for å berolige meg, noe jeg skal Hadde jeg bodd hjemme (bor 2 timer unna hverandre, jeg studerer) så hadde hun nok dratt meg personlig ned til legekontoret og forlanget tett oppfølging og ultralyd på dagen, hihi Sorry for laaaaangt innlegg, men jeg ville bare dele det med noen. Kanskje om det er noen andre som sitter med samme frykt - noe mange kanskje gjør, så hjelper det godt å prate med noen om det.
Hvordan går det med dere da, jenter? Kjenner dere på gleden og godfølelsen, tross for litt redsel?
