Har en på 3 år og 4 mnd, meg og barnefar har gått i fra hverandre for et år siden. Vi har 80/20 fordeling, der jeg har 80% og han 20%.
Barnefar tok med guttungen til oldefarens grav. Fint at han tar med på graven, men gutten har aldri møtt han og syntes det var litt tidlig og ta en 3 åring med så mye fantasi på graven.
Han hadde lurt på hvor oldefaren var og barnefar hadde sagt at oldefar sov/lallet under bakken.
Nå er guttungen livredd for å lille øynene og sove fordi han tror han havner under bakken når han har sovnet. Jeg har prøvd å forklare og fortelle gutten at han ikke går under bakken når han sover og at jeg skal passe på at han ligger i sengen hele natten.
Har hatt et par netter der han også har våknet og hylt fordi han trodde han gikk ned i bakken.
Gutten legger seg 18.45/19.00 og de siste 14 dagene har ikke han sovnet før 20.30/21 fordi han har vært redd. Setter på ole brumm-lydbok for å "roe" han i søvn, men lite behjelpelig når han bare ligger og "psyker" seg ned.
Hjelp ? Setter pris på alt som kan hjelpe!!
Hilsen en desperat alenemor
Psykologer anbefaler jo ærlighet ovenfor barna, så jeg anbefaler det framfor å si sånne ting som din barnefar her har gjort. For barn har jo nettopp det, en livlig fantasi og derfor kan de spille videre på den løgnen de har blitt fortalt og få ting til å bli verre i hodet enn det er.
Ellers mener jeg at barn på lik linje som vokse ikke har noe vondt av å utsettes for sorg, dødsfall, og andre type situasjoner som kan utløse ulike følelser. Døden er ikke farlig, vi skal alle oppleve den og jo ærligere og lettere man snakker om den, jo bedre mener jeg det er for barna. Dette mener jo også flere psykologer.
Selv har begge våre barn sett to av sine oldefedre i sine siste dager i live, sett liket samme dag som de har dødd og sett de døde i kisten samt vært med på begravelsen av kisten. De har sett hele prosessen og fått en god forståelse for det pga vi både har forberedt de på den, samt at de har sett alt skje med egne øyne. Sett at vedkommende faktisk har vært død og ikke lenger levde da det ble begravd.
Vi har fortalt barna følgende etter at oldefedrene døde (eldste var 2,5 år da første døde og 5 år da andre døde, 2020 ungen var i magen første gang og var 2 år og 10 mnd da andre døde):
Oldefar har vært skikkelig skikkelig heldig og fått levd i 89 (og 94) år. Han har gjort *ditt og datt*, fått barn (nevnt de med navnet), fått barnebarn (nevnt navn) og dere oldebarna. Han har hatt et skikkelig langt og lykkelig liv. Men nå har kroppen hans blitt så gammel at den klarer ikke å fungere slik den skal lenger. Og alle kropper dør til slutt når de blir for gamle. Hjertet som gjør at kroppen pumper blod rundt i kroppen er sliten og har sluttet å pumpe/slå. Lungene som gjør at vi klarer å puste inn og ut, har blitt utslitte som ballonger og de klarer ikke lenger å puste inn og ut. Så nå har han sluttet å leve og kroppen hans er dø. Tankene hans har svevd opp i himmelen og vi kan noen ganger se han som en stjerne oppe i himmelen. Siden kroppen er død og ikke fungerer lenger, skal kroppen gravid under jorden slik at det kan bli til ny jord og vokse nye blomster og trær.
Dette har fungert veldig bra for våre barn og de snakker ofte med oldefar eller roper ut «se der er oldefar som passer på oss» når de ser en stjerne i himmelen <3
Jenta vår (eldste) var mer nysgjerrig på det døde liket og ville både kjenne og klemme de. Var fascinert over hvordan huden endret seg og at de ble kalde. 2020 gutten syns det var litt ekkelt og holdt seg litt mer tilbake og ønsket etter kort tid (ca 10 min) å gå ut av rommet der han lå, og vi tok han så klart med ut.
Her må man bare snakke med og om barnet etter hvor modent det er, eller hvordan språkutvikling de har og etter hvordan du kjenner barnet.
Antageligvis vil jeg tro at mye vil løsne for ungen din dersom du forklarer litt mer rundt temaet døden. De tar ikke skade av å få høre sannheten, heller motsatt (som du nå dessverre får erfare).
Ønsker deg lykke til og bare si ifra om det er noe jeg kan hjelpe deg med
