fra forskning.no
Flyktig forskningsobjekt
Det å forske på déjà vu er omtrent like enkelt som å undersøke spøkelsesopplevelser: Vi er ikke helt sikre på hva vi ser etter, og aner ikke når eller hvor fenomenet kan dukke opp.
Eller som psykologiprofessor Alan S. Brown skriver i bladet Psychologist:
- For å få et klart vitenskapelig grep på et psykologisk fenomen må to saker være på plass: en sannsynlig årsak og en spesiell observerbar oppførsel. Uheldigvis mangler déjà vu begge deler.
Likevel har forskerne kommet fram til noen mulige forklaringer som er ganske sannsynlige.
Forsinkelser i hjernen
En av løsningene på déjà vu-gåten kan være forsinkelser i banene som sender inntrykk fra sansene til hjernen, tror noen forskere.
De tenker seg en situasjon hvor flere like sanseinntrykk fra omgivelsene raser inn mot hjernen samtidig, men ett av inntrykkene suser litt saktere enn de andre.
Det betyr altså at hjernen allerede vet hva som skjer, et millisekund før den siste meldinga tikker inn.
En slik sammenheng kunne kanskje også forklart hvorfor flere som opplever déjà vu føler at de kan forutsi hva som kommer til å skje.
Anfall eller ekte opplevelser
En annen idé går ut på at hjernen kan få små anfall i delene som driver med gjenkjenning. Dermed kan hjernen kanskje stokke litt om på hva som er kjent og ukjent?
Noen forskere tror til og med at følelsen av å ha opplevd noe før faktisk stemmer. De mener hendelsene ligner på noe vi har sett eller gjort tidligere, men som vi ikke husker bevisst. Det kan også være snakk om hendelser fra drømmer.
Dessuten er det mulig at de mystiske déjà vu-ene rett og slett skyldes uoppmerksomhet, tror noen.
Sett, men ikke sett
Er oppmerksomheten din tilstrekkelig fokusert om én ting, kan faktisk andre inntrykk bli skyflet rett ut i underbevisstheten.
Kommer du for eksempel inn i lobbyen i et hotell mens du samtidig snakker i telefonen, er det ikke sikkert du registrerer statuen rett foran deg, forklarer Alan S. Brown, som har studert og sammenlignet forskning som er gjort på déjà vu.
Etter at du har avsluttet samtalen, og kaster et nytt blikk på skulpturen, kan du få en underlig følelse av at du har sett den før. Hvilket du da så klart også har, men ikke husker.
