De tabue følelsene

S

Sykepleiermamma

Ny på forumet
Hvorfor det skjer, vet jeg ikke, men plutselig så dukker det opp noen skremmende tanker i hodet mitt.. Vil jeg virkelig det her? er jeg klar? hva med sønnen min på 4 år, jeg vil jo egentlig bare ha masse god og herlig tid til han. Jeg må flytte bhg på han, egoistisk? Plutselig dukker den dårlige samvittigheten opp, på at jeg ikke klarte mer med pappaen hans, at jeg flyttet ut (for 2 år siden), han får ikke ha mamma og pappa i samme hus men det gjør den nye babyen. Shit, dette er ekkelt.. Innimellom ser jo ting helt håpløst ut..
Sønnen min må flytte, bytte bhg og få en baby i hus og alt på få mnd... kaos!

Er det normalt at følelseslivet svinger sånn?
 
Jeg har det helt likt. Til og med spurt kjæresten noen ganger om det ikke er lurt å bare å abort og gå tilbake til den normale tilværelsen. Jeg jar og gått fra første barnefar, får nå nr 2 med ny kjæreste. Mye skyldfølelse og nervøsitet, og kjenner enda at jeg ikke gleder meg i det hele tatt. Nå har jeg også vært dritdårlig i 2 mnd, hjelper kanskje ikke...
 
Rock Mommy skrev:
Jeg har det helt likt. Til og med spurt kjæresten noen ganger om det ikke er lurt å bare å abort og gå tilbake til den normale tilværelsen. Jeg jar og gått fra første barnefar, får nå nr 2 med ny kjæreste. Mye skyldfølelse og nervøsitet, og kjenner enda at jeg ikke gleder meg i det hele tatt. Nå har jeg også vært dritdårlig i 2 mnd, hjelper kanskje ikke...
Klikk for å utvide …
Akkurat samme her, jeg har faktisk begynt de smålige tankene om det er så lurt å få et barn til, den normale tilværelsen er litt mindre komplisert og litt mer trygg.. Men så kan følelsene heldigvis snu brått igjen og jeg gleder meg masse.. Men jeg forstår deg så godt!! Og nei, jeg tror ikke det hjelper at formen er så dårlig, fordi formen er helt rævva, og jeg har null energi!!
 
Sykepleiermamma89 skrev:
Akkurat samme her, jeg har faktisk begynt de smålige tankene om det er så lurt å få et barn til, den normale tilværelsen er litt mindre komplisert og litt mer trygg.. Men så kan følelsene heldigvis snu brått igjen og jeg gleder meg masse.. Men jeg forstår deg så godt!! Og nei, jeg tror ikke det hjelper at formen er så dårlig, fordi formen er helt rævva, og jeg har null energi!!
Klikk for å utvide …

Hadde legetime idag, kjæresten var med, og han spurte legen om det var normalt å være så dårlig som jeg var. Kjente jeg ble litt provosert, keg faker ikke akkurat dette! Jeg er ellers meget aktiv og oppegående, så er vel litt irriterende for han st jeg bare "ligger der og er lat".
Frustrerende for meg og som ikke er den mammaen jeg pleier å være og tenker at jeg kanskje blir like ille når nye babyen kommer. Og det med å i det hele tatt å forestille meg å elske den nye like mye som første, på 4 år. Mye frustrasjon altså! Fikk iallefall time til tidlig UL, tenker kanskje at hvis jeg får se babyen så kanskje følelsene kommer og.... :-p

Kjenner veldig på tabuen, du snakker om og kjenner igjen alt du skriver!!
 
Men istedet for å fokusere på alt negative for gutten, hva med å heller fokusere på det positive? Tenk så heldig han er som får ett helt nytt søsken da? En som ikke er så langt unna i alderen heller. Tenk på all gleden de vil oppleve sammen? Og så heldig han er som ikke bare har en pappa i livet, men også en bonus pappa? Bonus familie? Ferie turene blir alltid mye mer spennende med en lekekamerat, enn alene med mamma og pappa, tror du ikke?

Det er sikkert vanskelig å tenke på nå, men jeg ser gleden mine barn har av hverandre og jeg kjenner jeg er så utrolig glad for at jeg har gitt de en "venn" for livet. De lyser opp når de ser hverandre, leker med hverandre, hjelper hverandre osv.Og den dagen jeg og pappaen deres går bort, så har de hverandre, og forhåpentligvis lille spire som ligger i magen.
 
Rock Mommy skrev:
Hadde legetime idag, kjæresten var med, og han spurte legen om det var normalt å være så dårlig som jeg var. Kjente jeg ble litt provosert, keg faker ikke akkurat dette! Jeg er ellers meget aktiv og oppegående, så er vel litt irriterende for han st jeg bare "ligger der og er lat".
Frustrerende for meg og som ikke er den mammaen jeg pleier å være og tenker at jeg kanskje blir like ille når nye babyen kommer. Og det med å i det hele tatt å forestille meg å elske den nye like mye som første, på 4 år. Mye frustrasjon altså! Fikk iallefall time til tidlig UL, tenker kanskje at hvis jeg får se babyen så kanskje følelsene kommer og.... :p

Kjenner veldig på tabuen, du snakker om og kjenner igjen alt du skriver!!
Klikk for å utvide …
Akkurat det der kjenner jeg og mye på, har jeg virkelig så mye kjærlighet til enda et barn, og selvfølgelig har jeg det. Men er jammen vanskelig å forestille seg nå at jeg kan elske enda et menneske så høyt..

Så bra, det kan være det hjelper litt :) jeg var på ul i uke 6+5, fikk så vidt se en blinkende liten sak. det hjalp litt. også skal jeg på første kontroll og ny ul neste uke, da er jeg 9+4, så det blir spennende :)
 
VenterNr3 skrev:
Men istedet for å fokusere på alt negative for gutten, hva med å heller fokusere på det positive? Tenk så heldig han er som får ett helt nytt søsken da? En som ikke er så langt unna i alderen heller. Tenk på all gleden de vil oppleve sammen? Og så heldig han er som ikke bare har en pappa i livet, men også en bonus pappa? Bonus familie? Ferie turene blir alltid mye mer spennende med en lekekamerat, enn alene med mamma og pappa, tror du ikke?

Det er sikkert vanskelig å tenke på nå, men jeg ser gleden mine barn har av hverandre og jeg kjenner jeg er så utrolig glad for at jeg har gitt de en "venn" for livet. De lyser opp når de ser hverandre, leker med hverandre, hjelper hverandre osv.Og den dagen jeg og pappaen deres går bort, så har de hverandre, og forhåpentligvis lille spire som ligger i magen.
Klikk for å utvide …
Tusen takk <3 det er ufattelig godt med noen sånne positive gode innputt når det ser håpløst ut! :)
 
Regner med at følelsene snur og at ting blir bedre :-) er 10+4 nå, så formen må vel også bli bedre etterhvert.

Jeg velger ikke konsekvent å tenke negativt, tanker er hva de er, og syns det er bra at noen tør å ta det opp og snakke åpent om det!
 
Rock Mommy skrev:
Regner med at følelsene snur og at ting blir bedre :) er 10+4 nå, så formen må vel også bli bedre etterhvert.

Jeg velger ikke konsekvent å tenke negativt, tanker er hva de er, og syns det er bra at noen tør å ta det opp og snakke åpent om det!
Klikk for å utvide …
Enig der, jeg prøver absolutt å snu ting positivt så mye jeg kan, men ofte i det siste har det bare ståkka seg helt..Og det er veldig frustrerende og vanskelig å håndtere til tider. Håper og tror det kan være sundt å tillate seg å kjenne på de følelsene som ikke er "fantastiske og herlige" for det er jammen mye annet i det å være gravid enn som så :)
 
Har det akkurat likt! Fikk tilbud om bhg plass like ved der vi har flyttet nå i dag, begynte nesten å grine på jobb..

Har tenkt mye på om jeg er klar for at noen skal dele plassen til lillemor og at d blir en enda travlere hverdag..
 
Haha, kom en trist sang på radioen når jeg kjørte for å hente knøttet i bhg,begynner å sippe i bilen pga dårlig samvittighet for det jeg har snakka om her :-) Hormonella!
 
Det er helt normalt å føle veldig mye rart når man er gravid. Det er jo en omveltning i livet, samme om det er første, andre eller tredje barnet man skal få. Det blir et nytt liv i huset :-)
Jeg tror at kroppen og psyken forbereder oss på det som skal skje. Det kommer oppturer og nedturer. Og for de aller fleste vil det nok bli en enorm opptur når barnet først kommer. Og eldre søsken kan bli sjalu en periode, men vil nok alt i alt sette stor pris på å få en ny, liten venn. Tenk så mye glede dem får av hverandre etter hvert :-)
 
Følelsesberg-og-dalbanen er i gang!
Det er helt normalt å kjenne på alle disse følelsene.
Det fine er at man ikke deler på plassen man har i hjertet sitt, den fordobler seg =)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp