Kjenner igjen frustrasjonen! :-/ Har skjønt at det er der foreldre sliter mtp utredring av barn med utviklingsforstyrrelser, fordi spesielt de med autisme, som i tillegg er relativt "normale" og oppegående viser sitt sanne "jeg" hjemme i trygge omgivelser, da de kanskje har "skjerpet" seg å holdt ting inne for seg selv en hel dag i bhg/skole.
Det er trist at man føler at fagpersonene som er rundt barnet å ikke er sammen med de dagelige har større innvirkning enn det foreldre mange ganger har.
Nå er jeg på ingen måte no ekspert, men har lest endel om det i det siste bare, å tegnene fra gutt til gutt er også forskjellige ifht graden på autisme vil jeg tro. Gutter har mer tydelige tegn mtp atferden som hyperaktive, kan gjøre samme bevegelsene i perioder, utvikler spesielle/sære vaner og rutiner, noen utagerende. Mens jenter har ofte tegn som å trekke seg tilbake, bli "usynelig", de er ofte sjenerte og overfølsomme, noe som blir forbindt med kjønnet, så derfor vanskelig å oppdage, men i en evt autistisk setting så er de følelsene mer intense. Også ensporet i matvei og interesser
Har vært hos lege i dag, å han sendte henvisning å mente ho fortjente en utredning, men at det ikke var nøye med diagnose når ho var så ung. Det er skremmende at de tenker sånn. Tenker at jo tidligere jo bedre.
Har forstått at det er BUP som utreder å stiller diagnose ja, men ikke noe erfaring med det enda, så er ikke riktig sikker
) 
