Det som skulle bli en lykkedag utløste mange følelser, bare i feil ende av skalaen.
7 timer tidlige leverte vi barna i barnehagen sammen, og satte oss i bilen mot Volvat for ultralyd. Uansett om man har opplevd det før eller ikke så kommer spenningen, og gleden over å snart skulle få se den lille i magen.
Etter litt tid på vente værelset var det vår tur. Konsultasjonen startet med litt prat med legen, før det var det tid for å starte ultralydundersøkelsen. Legen spurte om hvilket kjønn barna våre har, og sa det nok var litt tidlig å få sett dette for den lille i magen nå. Men hun skulle se på det hun kunne. Jeg hadde ingen forventninger om dette så dro litt på smilebåndet.
Undersøkelsen ble gjort uten på magen (uke 11 + 5). Det første legen sa var «barnet er lite», deretter «jeg tror vi må ta innvendig ultralyd for å kunne se noe». Samtidig stilte hun spørsmål om jeg hadde tatt feil dato for menstrasjon, om den var lite regelmessig og sykluslengde. Hun spurte om blødninger og vondt i magen, noe jeg ikke har hatt. Vi skjønte nok begge innerst inne allerede nå at noe var galt.
Når den innvendige ultralyden startet var jeg likevel fortsatt spent. Hodet mitt sa «det kan jo bare være et lite barn». Så begynte legen og måle og se igjen. Så sa hun at det var to antydninger til foster. Men de var små, og det var ingen bevegelser. Deretter opplyste hun at denne typen funn må bekreftes av to leger. Så ble vi sittende å vente på en ny lege.
Mannen min begynte allerede her å bli uvel og fikk ligge på en sykebenk i rommet.
Lege to bekreftet situasjonen og gikk raskt ut igjen. Kontrollen ble avsluttet. Legen skrev litt på PCen og sa hun skulle kontakte sykehuset for videre oppfølging. Uten at jeg fikk summet meg eller fikk flere spørsmål var det satt opp en time på sykehuset 74 timer frem i tid.
Her er jeg nå og det det er nå 68 timer igjen til kontrollen og oppfølging på sykehuset. Jeg skal leve en hel helg med to døde barn i magen...
Gråten sitter løst, jeg føler ubehag og er kvalm. Dette er min vei med en missed abortion som fint heter på fagspråket. I all desperasjon har jeg prøvd å få endret timen i hele dag, jeg klarer ikke tanken på å bare leve ventende. Ingen kan hjelpe meg, og i Norge finnes det ingen private sykehus som kan hjelpe med dette.
Så nå tørker jeg tårer og prøver å samle meg for uken som kommer. Det blir nok en følelsesmessig tung uke der tårer får rulle nedover kinnene...
Kjente det var godt å skrive dette, som en del av føleses bearbeidingen.
7 timer tidlige leverte vi barna i barnehagen sammen, og satte oss i bilen mot Volvat for ultralyd. Uansett om man har opplevd det før eller ikke så kommer spenningen, og gleden over å snart skulle få se den lille i magen.
Etter litt tid på vente værelset var det vår tur. Konsultasjonen startet med litt prat med legen, før det var det tid for å starte ultralydundersøkelsen. Legen spurte om hvilket kjønn barna våre har, og sa det nok var litt tidlig å få sett dette for den lille i magen nå. Men hun skulle se på det hun kunne. Jeg hadde ingen forventninger om dette så dro litt på smilebåndet.
Undersøkelsen ble gjort uten på magen (uke 11 + 5). Det første legen sa var «barnet er lite», deretter «jeg tror vi må ta innvendig ultralyd for å kunne se noe». Samtidig stilte hun spørsmål om jeg hadde tatt feil dato for menstrasjon, om den var lite regelmessig og sykluslengde. Hun spurte om blødninger og vondt i magen, noe jeg ikke har hatt. Vi skjønte nok begge innerst inne allerede nå at noe var galt.
Når den innvendige ultralyden startet var jeg likevel fortsatt spent. Hodet mitt sa «det kan jo bare være et lite barn». Så begynte legen og måle og se igjen. Så sa hun at det var to antydninger til foster. Men de var små, og det var ingen bevegelser. Deretter opplyste hun at denne typen funn må bekreftes av to leger. Så ble vi sittende å vente på en ny lege.
Mannen min begynte allerede her å bli uvel og fikk ligge på en sykebenk i rommet.
Lege to bekreftet situasjonen og gikk raskt ut igjen. Kontrollen ble avsluttet. Legen skrev litt på PCen og sa hun skulle kontakte sykehuset for videre oppfølging. Uten at jeg fikk summet meg eller fikk flere spørsmål var det satt opp en time på sykehuset 74 timer frem i tid.
Her er jeg nå og det det er nå 68 timer igjen til kontrollen og oppfølging på sykehuset. Jeg skal leve en hel helg med to døde barn i magen...
Gråten sitter løst, jeg føler ubehag og er kvalm. Dette er min vei med en missed abortion som fint heter på fagspråket. I all desperasjon har jeg prøvd å få endret timen i hele dag, jeg klarer ikke tanken på å bare leve ventende. Ingen kan hjelpe meg, og i Norge finnes det ingen private sykehus som kan hjelpe med dette.
Så nå tørker jeg tårer og prøver å samle meg for uken som kommer. Det blir nok en følelsesmessig tung uke der tårer får rulle nedover kinnene...
Kjente det var godt å skrive dette, som en del av føleses bearbeidingen.
sender dere varme tanker og mange klemmer 
sender en stor klem til deg 
