Vi var inne hos bup for to år siden med jentungen, grunnet voldsomt raseri, søvnproblemer og angstsymptomer. Vi gikk hos bup i ett år den gang, uten noe skikkelig utredning eller hjelp i våre øyne. Vi var også to uker på barneposten på Haukeland, der så de en del angstsymptomer blandt annet, men mente hun var så ung enda (rett før hun fyllte fem), så de ville ikke gjøre mer med det, siden det kunne være hun vokste det av seg.
Jentungen ble født i uke 27, og når vi var hos bup snakket vi en del om dette, fordi vi tenkte mye kunne komme av nettopp det. Vi fikk tydelig beskjed om og glemme at hun var prematur, hun bar ikke noe preg av det nå, og det var bare dumt av oss og se etter grunner i dette. Vi satt med inntrykk av at de mente vi sykeliggjorde henne fordi hun var prematur rett og slett.
Nå fyller hun snart syv år, har fortsatt en del angst, spesielt seperasjonsangst. Er veldig mye sint, også i følge henne selv som sier hun ikke forstår hvorfor hun er så sint hele tiden, sliter generelt med følelsesregulering, verden raser ofte sammen, med store utbrudd av sinne eller ekstremt tristhet. Hun lar lav selvtillitt/selvfølelse, sliter litt sosialt ++ Etter samtale med helsesøster på skolen (som konfererte med ppt) sendte fastlegen henvisning til bup igjen.
Men vi fikk avslag. Og det mest provoserende av alt er at vi fikk avslag av to grunner:
1. Fordi hun er prematur kan dette være vanlige vansker, som hun vil vokse av seg etterhvert.
Så NÅ er det plutselig viktig at hun er prematur!
2. Hun var grundig utreder for to år siden, og det var ikke kommet noen nye opplysninger i henvisningen.
For det første var hun ikke grundig utredet, for det andre så de mange angstsymptomer som de ville se om hun vokste av seg. Vel, det er gått to år, og det er ingen endringer. Kanskje på tide og se litt mer på det? At det ikke er noen nye opplysninger er jo naturlig når det nettopp er det som er problemet, at ingenting har endret seg!
Blærk!
Jentungen ble født i uke 27, og når vi var hos bup snakket vi en del om dette, fordi vi tenkte mye kunne komme av nettopp det. Vi fikk tydelig beskjed om og glemme at hun var prematur, hun bar ikke noe preg av det nå, og det var bare dumt av oss og se etter grunner i dette. Vi satt med inntrykk av at de mente vi sykeliggjorde henne fordi hun var prematur rett og slett.
Nå fyller hun snart syv år, har fortsatt en del angst, spesielt seperasjonsangst. Er veldig mye sint, også i følge henne selv som sier hun ikke forstår hvorfor hun er så sint hele tiden, sliter generelt med følelsesregulering, verden raser ofte sammen, med store utbrudd av sinne eller ekstremt tristhet. Hun lar lav selvtillitt/selvfølelse, sliter litt sosialt ++ Etter samtale med helsesøster på skolen (som konfererte med ppt) sendte fastlegen henvisning til bup igjen.
Men vi fikk avslag. Og det mest provoserende av alt er at vi fikk avslag av to grunner:
1. Fordi hun er prematur kan dette være vanlige vansker, som hun vil vokse av seg etterhvert.
Så NÅ er det plutselig viktig at hun er prematur!
2. Hun var grundig utreder for to år siden, og det var ikke kommet noen nye opplysninger i henvisningen.
For det første var hun ikke grundig utredet, for det andre så de mange angstsymptomer som de ville se om hun vokste av seg. Vel, det er gått to år, og det er ingen endringer. Kanskje på tide og se litt mer på det? At det ikke er noen nye opplysninger er jo naturlig når det nettopp er det som er problemet, at ingenting har endret seg!
Blærk!
