Dødfødsel, gravid på nytt

[MaiMammaa]

Jeg har hørt at det kan lette på trykket dersom man snakker med noen som har opplevd det samme som en selv. Jeg kjenner at jeg trenger noen å snakke med som har gått gjennom det samme.

Vi mistet den lille engelen vår i uke 37. Hele vår verden falt i grus.
Den 31 April hadde jeg vært hos jordmoren, alt stod bra til med den lille gutten vår.
Natt til 1 mai døde han i magen min. Jeg merket at det var noe som ikke stemte da jeg våknet.
Hvorfor hadde jeg ikke våknet av sparkene hans?
Man vil jo ikke frykte det verste, så det tok nesten 12 timer før vi kjørte inn til Rikshospitalet. Når vi fikk beskjeden om at han var død inni magen min ble jeg helt paralysert. Aldri vært så sikker før på at jeg lever i en drøm jeg ikke klarer å komme ut av. Hjertet mitt ble knust..

Fødselen ble satt i gang 2 mai, og lille Aksel ble født 3 mai. Nydelig og perfekt, mammas lille gutt.

Ukene etter fødselen gikk forbi som en tåke. Jeg var fast bestemt fra starten av at jeg skulle starte i jobben igjen med en gang de 6 barsel-ukene var over. Jeg har nå jobbet siden da..

For 2 uker siden fant vi ut at vi er gravide på nytt. Nå 6 uker på vei.
Jeg kjenner at den tidligere gleden er erstattet med frykt. En konstant redsel for at noe lignende skal skje på nytt.
Alt som skjer i kroppen min kjenner jeg og analyserer, den minste murring og jeg tror at jeg skal spontanabortere.

Er det noen der ute som har erfaringer knyttet til det å gå gravid igjen etter en dødfødsel?
Noen råd?

 

[Junibarn84]

Herregud så tragisk og trist. Jeg kan ikke forestille meg hvor jævelig det er.

Jeg ville fått legen til å henvise meg til en jordmor på Rikshospitalet, slik at du kan gå til samtale det igjennom svangerskapet.

 

[Bezzz]

Trøsteklem

 

[Mami15]

Har ikke opplevd det samme som deg, så kan ikke sette meg inn i din situasjon mange varme klemmer

Vi var igjennom et svangerskapsavbrudd i uke 22, da hun var for syk til å vokse opp, og føde ei nydelig lita jente. Ble gravid etter 3 mnd, og har ei lite jente på 14 dager nå.
Svangerskapet var veldig psykisk tungt. Jeg var livredd for at vi skulle oppleve det Samme igjen og få beskjed om at hun var syk. Gikk med en følelse av at de kunne "ta henne ifra meg igjen". Det var vanskelig å stole på ultralyder.
Jeg måtte sykemelde meg fort. Orket ikke forholde meg til kollegaer. Hadde mer enn nok med meg selv om mine egne tanker og frykt for at noe skulle skje!
Heldigvis gikk det godt denne gangen og vi har ei frisk jente i dag.
Vet ikke om mine erfaringer kan hjelpe deg! Men bare å ta kontakt om du ønsker. Jeg hadde veldig behov for å snakke med noen som hadde opplevd noe lignende

 

[Lykkeønske]

Føler med deg!! Eg har ikkje opplevd dødfødsel, men mista jenta vår etter 3,5 uke pga medfødt sjukdom og oksygenmangel ved fødselen, så er veldig redd i nytt svangerskap!! Er i veke 17 (snart 18) no, og begynner meir å tru at det kan gå bra, men er fortsatt mykje å vere redd for...
Ta imot dei kontrollane du ønsker og be om den oppfølginga du treng! Trur bare vi må godta at vi kjem til å vere redde gjennom svangerskapet, men at vi etter kvart får trua på at det kan gå bra! Lykke til og gratulerer med ett lite knøtt i magen Håper alt går kjempefint!!

 

[Moderator Grete]

Sender deg en stor klem <3

 

[Salvia]

Klem til deg, veldig trist å lese historien din...
Skjønner veldig godt at du er redd nå, men du vil få tett oppfølging fra sykehuset hvis du føler du behøver det. Bruk jordmor for det det er verdt, snakk om frykten din.
Jeg har ikke selv opplevd en dødsfødsel, men mistet i uke 11 og kjenner med meg selv at jeg ikke kommer til å kunne glede meg fullt ut over et nytt svangerskap neste gang, frykten kommer til å overskygge gleden. Så jeg kan til en viss grad forstå hvordan du har det.

Masse lykke til, statistikken er i det minste med deg. Det er ikke mange som må oppleve dette mer enn én gang.

 

[MaiMammaa]

Har ikke opplevd det samme som deg, så kan ikke sette meg inn i din situasjon mange varme klemmer

Vi var igjennom et svangerskapsavbrudd i uke 22, da hun var for syk til å vokse opp, og føde ei nydelig lita jente. Ble gravid etter 3 mnd, og har ei lite jente på 14 dager nå.
Svangerskapet var veldig psykisk tungt. Jeg var livredd for at vi skulle oppleve det Samme igjen og få beskjed om at hun var syk. Gikk med en følelse av at de kunne "ta henne ifra meg igjen". Det var vanskelig å stole på ultralyder.
Jeg måtte sykemelde meg fort. Orket ikke forholde meg til kollegaer. Hadde mer enn nok med meg selv om mine egne tanker og frykt for at noe skulle skje!
Heldigvis gikk det godt denne gangen og vi har ei frisk jente i dag.
Vet ikke om mine erfaringer kan hjelpe deg! Men bare å ta kontakt om du ønsker. Jeg hadde veldig behov for å snakke med noen som hadde opplevd noe lignende

Så trist å høre, forstår veldig godt fortvilelsen din!
Jeg har en legetime på tirsdag, kommer til å be om sykemelding da. Merker at jeg trenger en "time-out". På fredag måtte jeg dra tidligere hjem fra jobben. Fikk noe jeg kan sammenligne med et angstanfall. Kjente murringer nederst i magen, og en følelse av at det var noe som ikke stemte. Kom hjem igjen, og når jeg da gikk på toalettet var det rosa utflod. Hadde ikke dette det første svangerskapet. Dro derfor til legevakten der de mente at det ikke var en spontanabort, men en urinveisinfeksjon.
Synes at alt som skjer i kroppen nå blir så forsterket.

Ble du sykemeldt tidlig i svangerskapet? Og hvor lenge var du sykemeldt? Hvilken oppfølging fikk du denne gangen?

Takk for svar <3

 

[MaiMammaa]

Føler med deg!! Eg har ikkje opplevd dødfødsel, men mista jenta vår etter 3,5 uke pga medfødt sjukdom og oksygenmangel ved fødselen, så er veldig redd i nytt svangerskap!! Er i veke 17 (snart 18) no, og begynner meir å tru at det kan gå bra, men er fortsatt mykje å vere redd for...
Ta imot dei kontrollane du ønsker og be om den oppfølginga du treng! Trur bare vi må godta at vi kjem til å vere redde gjennom svangerskapet, men at vi etter kvart får trua på at det kan gå bra! Lykke til og gratulerer med ett lite knøtt i magen Håper alt går kjempefint!!

Tusen takk
Jeg håper virkelig at det skal gå denne gangen. Trodde først at de første månene skulle gå "fint", og at angsten kanskje skulle begynne å melde seg når sparkene kom. (Det var jo mangel på spark som gjorde meg klar over at det var noe som ikke stemte sist). Derfor er jeg litt overrasket over alle følelsene og frykten som har kommet allerede.
Hvilken type oppfølging har du fått til nå? Synes du det har gått greit med jobben o.l?

 

[Lykkeønske]

Tusen takk
Jeg håper virkelig at det skal gå denne gangen. Trodde først at de første månene skulle gå "fint", og at angsten kanskje skulle begynne å melde seg når sparkene kom. (Det var jo mangel på spark som gjorde meg klar over at det var noe som ikke stemte sist). Derfor er jeg litt overrasket over alle følelsene og frykten som har kommet allerede.
Hvilken type oppfølging har du fått til nå? Synes du det har gått greit med jobben o.l?

Vi vil nok vere redd det meste framover. For vår del har vi bodd på sjukehus nesten 4 uker, så vi har sett så mye som kan skje som vi ikke tenkte på før dette...vi mister det bekymringsløse etter noe sånt...men det kan jo ikke skje oss to ganger på rad med all den oppfølginga vi får no!!
Vi har ultralyd ca 2.-3. uke for å sjekke at utviklinga skjer som den skal. Fosterdiagnostikk på Rikshospitalet uke 12 og neste uke (uke 18), så får vi vite litt videre med måling av blodgjennomstrømning og vekst.
Jobber fullt, og det er kjempeslitsomt, men vil prøve så lenge som mulig!! Vi er inne i 1 årsperioden etter fødsel og dødsfall, så dette blir nok en ekstremt tung måned!

 

[en_blå_og_en?]

Vi vil nok vere redd det meste framover. For vår del har vi bodd på sjukehus nesten 4 uker, så vi har sett så mye som kan skje som vi ikke tenkte på før dette...vi mister det bekymringsløse etter noe sånt...men det kan jo ikke skje oss to ganger på rad med all den oppfølginga vi får no!!
Vi har ultralyd ca 2.-3. uke for å sjekke at utviklinga skjer som den skal. Fosterdiagnostikk på Rikshospitalet uke 12 og neste uke (uke 18), så får vi vite litt videre med måling av blodgjennomstrømning og vekst.
Jobber fullt, og det er kjempeslitsomt, men vil prøve så lenge som mulig!! Vi er inne i 1 årsperioden etter fødsel og dødsfall, så dette blir nok en ekstremt tung måned!

Vi skal også etterhvert på risken for fosterfiagnostik etter å ha mistet i uke 23 i april. Kan jeg spørre hvilken oppfølging og undersøkelser dere har fått der?
Lykke til

 

[Mami15]

Så trist å høre, forstår veldig godt fortvilelsen din!
Jeg har en legetime på tirsdag, kommer til å be om sykemelding da. Merker at jeg trenger en "time-out". På fredag måtte jeg dra tidligere hjem fra jobben. Fikk noe jeg kan sammenligne med et angstanfall. Kjente murringer nederst i magen, og en følelse av at det var noe som ikke stemte. Kom hjem igjen, og når jeg da gikk på toalettet var det rosa utflod. Hadde ikke dette det første svangerskapet. Dro derfor til legevakten der de mente at det ikke var en spontanabort, men en urinveisinfeksjon.
Synes at alt som skjer i kroppen nå blir så forsterket.

Ble du sykemeldt tidlig i svangerskapet? Og hvor lenge var du sykemeldt? Hvilken oppfølging fikk du denne gangen?

Takk for svar <3

Huff så skummelt! Det er nok helt normalt å få slike "anfall". Husker de kom til meg innimellom. Gravde meg langt ned med negative tanker.. Men så kom det noen gode dager innimellom også!
Jeg hadde blødninger av og på frem til uke 12! Ble livredd hver gang! Heldigvis har jeg en snill fastlege som ordnet ul.
Jeg ble sykemeldt fra uke 6 tror jeg. Jeg orker ikke jobb og hadde mer enn nok med meg selv! Fikk liv av legen til å styre helt selv når jeg ville tilbake.
Jeg var på organrettet ul og tok prøver for kromosomavvikog orker ikke gå tilbake på jobb før jeg hadde vært på organrettet ul i uke 16. Begynte da bare i halv stilling, noe som var mer enn nok.

Jeg var ofte hos fastlegen, og fikk uloppfølging av samme jordmor på sykehuset ca 1 gang i mnd. Jeg kunne komme oftere om jeg ville. Jordmor i kommunen fulgte meg også tett. Jeg gikk også til samtale til ei jeg gikk til etter fødselen og det hjalp å få snakket om følelsene og frykten !

Du må be om den oppfølgingen du føler du trenger ! Den vil du få, men du må nok be om den desverre

Masse lykke til videre! Husk å sette ord på følelsene dine og snakk med noen om hvordan du har det!

 

[Lykkeønske]

Vi skal også etterhvert på risken for fosterfiagnostik etter å ha mistet i uke 23 i april. Kan jeg spørre hvilken oppfølging og undersøkelser dere har fått der?
Lykke til

Vi var på utvida ultralyd og blodprøver for trisomi i veke 12 og skal på OUL (utvida) på onsdag (veke 18) og håper alt fortsatt ser bra ut så vi slepp å ta grusomme valg framover!
Lykke til!!

 

[en_blå_og_en?]

Vi var på utvida ultralyd og blodprøver for trisomi i veke 12 og skal på OUL (utvida) på onsdag (veke 18) og håper alt fortsatt ser bra ut så vi slepp å ta grusomme valg framover!
Lykke til!!

Takk for svar. Blir sikkert noe lignende opplegg for oss også. Ikke kromosomavvik på hun vi mistet men jo mer vi for vite at er bra jo tryggere blir neste svangerskap.

 

[Lykkeønske]

Takk for svar. Blir sikkert noe lignende opplegg for oss også. Ikke kromosomavvik på hun vi mistet men jo mer vi for vite at er bra jo tryggere blir neste svangerskap.

Ja, vi hadde heller ingen av dei avvika som vart testa for på blodprøver, men når vi fikk tilbudet ville vi sjekke det vi kunne! Veldig fint å få utelukka det vi kan! Lykke til!

 

[Moderator Irene]

Sender deg også en god klem!

 

[lizz]

Jeg har hørt at det kan lette på trykket dersom man snakker med noen som har opplevd det samme som en selv. Jeg kjenner at jeg trenger noen å snakke med som har gått gjennom det samme.

Vi mistet den lille engelen vår i uke 37. Hele vår verden falt i grus.
Den 31 April hadde jeg vært hos jordmoren, alt stod bra til med den lille gutten vår.
Natt til 1 mai døde han i magen min. Jeg merket at det var noe som ikke stemte da jeg våknet.
Hvorfor hadde jeg ikke våknet av sparkene hans?
Man vil jo ikke frykte det verste, så det tok nesten 12 timer før vi kjørte inn til Rikshospitalet. Når vi fikk beskjeden om at han var død inni magen min ble jeg helt paralysert. Aldri vært så sikker før på at jeg lever i en drøm jeg ikke klarer å komme ut av. Hjertet mitt ble knust..

Fødselen ble satt i gang 2 mai, og lille Aksel ble født 3 mai. Nydelig og perfekt, mammas lille gutt.

Ukene etter fødselen gikk forbi som en tåke. Jeg var fast bestemt fra starten av at jeg skulle starte i jobben igjen med en gang de 6 barsel-ukene var over. Jeg har nå jobbet siden da..

For 2 uker siden fant vi ut at vi er gravide på nytt. Nå 6 uker på vei.
Jeg kjenner at den tidligere gleden er erstattet med frykt. En konstant redsel for at noe lignende skal skje på nytt.
Alt som skjer i kroppen min kjenner jeg og analyserer, den minste murring og jeg tror at jeg skal spontanabortere.

Er det noen der ute som har erfaringer knyttet til det å gå gravid igjen etter en dødfødsel?
Noen råd?

Så trist og høre at dere mistet lille prinsen deres
I mai 2014 mistet vi vår lille gutt også i uke 37.
Jeg var på kontroll tidlig den dagen og alt så fint ut, på vei hjem fra sykehuset så tror jeg fødselen er i gang.
Men det viser seg at morkaken løsnet og lille prisen ble tatt ut med hastekeisersnitt, han fikk bare leve 3 dager. Han hadde fått alt for lite oksygen og det var ingen hjerneaktivitet
Verden raste sammen, skjønner fortsatt ikke endag idag at dette kunne skje å at det faktisk har skjedd

Jeg tenkte helt likt som deg, og begynte og jobbe så fort jeg fikk lov. Å det hjalp meg veldig, komme meg ut og møte alle de blikkene og samtalene som ventet meg.

Jeg ble gravid igjen knappe 5 mnd etter og det var et svangerskap jeg var livredd for alt.
Men jeg bestemte meg for og sjekke alle ting når jeg ble usikker. Hadde kontroll på sykehuset hver eneste uke, bare for og holde meg litt roligere.
Jeg fikk keisersnitt igjen i uke 37, jeg hadde ikke turt og gått over uke 37!
Jeg valgte også og bo på Rikshospitalet ( sykehus hotellet ) de siste 3 ukene før.
Veldig dyrt, men den tryggheten det ga meg kan man ikke sette en prislapp på.

Nå sitter vi her med vår 4 mnd gammel jente som er helt perfekt.
Jeg sørger hverdag over lille prinsen vår, men prøver og tenkte litt sånn at hadde det ikke skjedd i 2014 så hadde jeg ikke hatt henne her.
Jeg prater ofte om William til datteren vår nå, tar henne med til graven hans.

Håper alt går deres vei denne gang, og masse lykke til

 

[ønsker så inderlig en liten sp]

så ufattelig trist at dere mistet gutten, himmelen er rik på vakre små engler <3
jeg har ikke hatt dødfødsel så sent i svangerskapet, men hadde dødfødsel på 2 gutter i uke 22, for meg var de perfekte små gutter..så ferdig de ser ut 4 mnd for tidlig.men bare tynnere hud..så sorgen er stor..

jeg har fått ei jente ettertid, enorm glede i livet og kan si jeg er lykkelig nå...det var et tungt og langt svangerskap..dagene føltes som uker....men det gikk bra

ønsker deg masse lykke til i nytt svangerskap, stå på ditt og få kontroller ol. for at du skal føle deg trygg.
jeg klarte nok desverre ikke å glede meg eller miste frykten min , den var tilstede hele tiden, og selv etter hun ble født var det vanskelig å forstå at hun levde og var min <3 svært etterlengtet skatt-
stor klem til deg

 

[Fru T]

Så tråden var litt gammel.
Håper det går bra med deg.

 

[Sunne]

Hiver meg på med deg da jeg søker råd og hjelp til hvordan man skal takle ett nytt svangerskap.

Litt om min historie :
I desember 2010 ble jeg gravid for første gang og lykken var så stor. fikk vite at vi ventet en gutt og vi gledet oss så, men gleden ble kort varig. I mai 2011 (uke 27) løsnet morkaka og lille gutt døde i magen min. Det tok lang tid før jeg kom meg fysisk da det ble litt komplikasjoner. Vi sendte inn det vi kunne av prøver på hvorfor dette skjedde men ingen svar å få.

I desember 2014 ble jeg gravid igjen. Jeg var både redd og glad samtidig. Gikk ofte til jordmor for å snakke da jeg ikke fikk noe oppfølging hos gyn som jeg hadde blitt lovet. Ukene gikk og jeg var konstant redd og min verste frykt hadde skjedd igjen. Etter over 6 uker uten oppfølging hadde den lille sluttet å vokse pga morkaka. I uke 20 ble jeg satt igang. Jeg ble ikke tatt på alvor før jeg kom opp til føden og møtte verdens herligste jordmor som satt der med meg hele veien og sa at nå måtte noe skje. Hun bestilte masse prøver og vært hos flere spesialister etter dette.

Men nå er jeg gravid igjen (10+4) og jeg har aldri vært mer redd før. Jeg prøver å ikke la andre se det men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Jeg kommer jo til å være redd frem til jeg holder den lille.