Jeg føler veldig på det. Det er litt tabu å si, men det er nesten sånn at jeg ikke har noe særlig glede over å få et barn til, jeg er bare trist og bekymra for hvordan det blir for 2,5-åringen min. Og tanken på at jeg ikke kan gi han like mye oppmerksomhet som nå gjør direkte vondt.
Dette svangerskapet er veldig ønsket, og jeg vet godt at et barn til, og et søsken til mini, er en stor berikelse, og at disse følelsene vil gå over.
Men ja, dårlig samvittighet!
Du tok orda rett ut av munnen på meg. Jeg er så redd for at 2-åringen ikke kommer til å skjønne noe som helst, og hun er VELDIG tydelig og flink på å vise når hun er misfornøyd, hehe. Jeg klarer ikke helt å glede meg over svangerskapet denne gangen, selv om det er veldig ønsket - og så merker jeg at det liksom ikke er sååå farlig om det skulle gå galt, for vi har jo jenta vår. Og da får jeg dårlig samvittighet overfor huleboeren, og da føler jeg meg som en råtten mamma.
Gruer meg til å måtte «dele» tiden min på begge to, samtidig som jeg gleder meg da