Er det flere som går rundt med dårlig følelse og er redd og stresser over å miste?
Idag var puppene mine ikke ømme i det hele tatt og første tanke er jo: Nå er jeg ikke gravid mer. Jeg har kjempe vondt i korsryggen (sliten også på en måte), og litt småsmerter fremme som minnes om mensen. Kan dette være starten på SA? Vet jeg ikke burde spørre og beskymre meg enda mer, men jeg slapper ikke av, og hver dag blir jeg bare mer og mer redd for å miste.
Hadde en MA i mars i uke 9, men jeg har på følelsen at alt er bra nå, men alikevel ikke bra, fordi jeg overanalyserer alt. Jeg har utsatt hele uka å ringe til legen, fordi jeg er SÅ redd. Og jeg vet jo det ikke skal være slik og måtte gå rundt sånn for å være redd og se et ikke bankende hjerte på ultrald igjen. Men frykten for det, gjør at jeg ikke "tørr"og ringe og den prossessen skal gå i gang...
Måtte bare få ut litt, jeg føler alt er håpløst idag. Og tenker ikke helt klart og har skikkelig vondt i magen på grunn av never og stress. Når jeg skal til legen for å bli henvist videre (pga epilepsi), tar hun dette på alvor at jeg tok det så tungt når jeg mista i mars? Får man "ekstra" oppfølgning på noe vis? Jeg føler meg egentlig ganske nedstemt og ikke som meg selv inni mellom.
Dere har jo det sikkert på samme måte, så er sikkert ikke bare jeg som overdramatiserer, men hele kroppen er anspent.
Idag var puppene mine ikke ømme i det hele tatt og første tanke er jo: Nå er jeg ikke gravid mer. Jeg har kjempe vondt i korsryggen (sliten også på en måte), og litt småsmerter fremme som minnes om mensen. Kan dette være starten på SA? Vet jeg ikke burde spørre og beskymre meg enda mer, men jeg slapper ikke av, og hver dag blir jeg bare mer og mer redd for å miste.
Hadde en MA i mars i uke 9, men jeg har på følelsen at alt er bra nå, men alikevel ikke bra, fordi jeg overanalyserer alt. Jeg har utsatt hele uka å ringe til legen, fordi jeg er SÅ redd. Og jeg vet jo det ikke skal være slik og måtte gå rundt sånn for å være redd og se et ikke bankende hjerte på ultrald igjen. Men frykten for det, gjør at jeg ikke "tørr"og ringe og den prossessen skal gå i gang...
Måtte bare få ut litt, jeg føler alt er håpløst idag. Og tenker ikke helt klart og har skikkelig vondt i magen på grunn av never og stress. Når jeg skal til legen for å bli henvist videre (pga epilepsi), tar hun dette på alvor at jeg tok det så tungt når jeg mista i mars? Får man "ekstra" oppfølgning på noe vis? Jeg føler meg egentlig ganske nedstemt og ikke som meg selv inni mellom.
Dere har jo det sikkert på samme måte, så er sikkert ikke bare jeg som overdramatiserer, men hele kroppen er anspent.