Da vi fikk første barnet var vi veldig i tvil på dette med dåp eller ikke. Vi gikk mange runder med oss selv før vi bestemte oss. Vi er begge døpt og konfirmert i kirka, og da jeg konfirmerte meg gikk jeg helt og fullt inn for det. Men jeg mener at man blir konfirmerte alt for unge, skulle vært rundt 18-års alder i stedet. Mange er mer modne da og ikke så opptatt av hva alle de andre gjør. Begynnelsen av tenårene er jo en brytningstid på så mange måter. Jeg har i alle fall fått et annet syn med årene, opplever ikke å ha en gudstro. Vi giftet oss i fjor og det var ikke i kirka, noe annet ville bli helt feil.
Men så tilbake til barndåpen da. Det satt som sagt langt inne, men vi valgte å døpe.Og det var av den samme grunn som flere har nevnt her, at barnet får velge selv ved konfirmasjonsalder. Og at det er enklere for en 15-åring å melde seg ut, enn å døpe seg da. Slik opplevde jeg det med mine venner da jeg ble konfirmert. Vi har dessuten en statskirke fortsatt og vi feirer jul og påske osv. Selv om jeg ikke tror på Gud, mener jeg det er viktig å lære barna hvorfor vi feirer disse høytidene, det er en del av historien vår enten vi liker det eller ikke. Kristendommen handler ikke bare om tro heller, den står får veldig mye bra etikk og moral som også jeg kan stå for og vil videreformidle til mine barn. Mener selvfølgelig ikke at man må være medlem av statskirken for å gjøre det!
Da vi var på dåpssamtale med presten ble vi spurt om hvorfor vi valgte å døpe. Og da svarte vi helt ærlige! Og vi fikk støtte på det, jeg følte ikke at jeg lovet noe jeg ikke ville holde.
