Jeg hadde det fra jeg var rundt 12 år og frem til jeg ble gravid som 24-åring. En ting som aldri hjalp, var mas om det, eller folk som skulle "overvåke" hvordan jeg spiste/ikke spiste.
Man må ville ha hjelp selv, og spiseforstyrrelser er derfor ganske vanskelig å håndtere, fordi man kan både ville og ikke ville på én gang.
Å få en kostplan hjalp til dels her, for jeg vrei nærmest hodet av meg når jeg skulle klare å styre inntak (og uttak...) selv. (Ernæringsfysiologer er flinke)
Men hva som vil hjelpe for
din venninne, kommer mye an på hvorfor hun har en SF i utgangspunktet, og hvilken hensikt SF'en tjener for henne. Så proff hjelp kreves som regel, men det er en kjent sak at det desverre kan være vanskelig å få hjelp hvis man ikke er dårlig "nok" (nærmest ligger og dør -.- ) (Sukk).
Jeg har flere venninner jeg har blitt kjent med opp igjennom som har bulimi, og jeg gar sagt til dem at de kan snakke med meg (eller velge å la vær), at hvordan de spiser (eller ikke spiser) ikke er min sak, og at de kan være seg selv rundt meg. (Det innbefatter at jeg må tåle at de har det problemet, og ikke blir skremt. Men det er kanskje lettere når man har vært der selv..)
Noe jeg tror hjelper, for de var sånn med meg også da jeg slet med det. Jeg fokuserer ikke på mat rundt dem, snakker lite om mat og kropp, for å ikke legge press på dem, med mindre det er en felles forståelse for at det er ok å snakke om.
Vi tuller også en del om det. Selv om det er en kjip sykdom, så må det gå an å ha humor
Det går også an å rett og slett spørre (direkte, men pent og vennlig). De som har spurt meg, har ofte fått ærlige svar.
Bare ikke få forhåpninger om at du kan "redde" henne. Bare vær en god venn i både gode og dårlige tider. Det kan hjelpe mer enn du kan ane at noen aldri gav en opp.
