Bonusbarn

Jeg har en bonussønn og er like glad i han som jeg er i datteren vår ❤️ Kusina mi har stemor som virkelig hater henne. Jeg føler sånn med henne og skulle ønske det ikke var slik, men sånn er det. Hatet har nok med sjalusi å gjøre der for stemoren hennes hater også moren til kusina mi(tanta mi), og oss resten av familien på den siden.. Hu ble sammen med pappan hennes når hu var 2 år, dem har 2 barn sammen og er gift. Hu vil helst ikke at barna skal ha kontakt med storesøstern sin. Hu var der annenhver helg frem til for 1 år siden, nå drar hu dit kun når hu føler for det, er i dag 17 år. Kusina mi er glad i henne og føler hu har prøvd alt for å få henne til å endre syn.
 
Arendalsmamma skrev:
Nå kjenner du ikke hele min situasjon med dette barnet og jeg var kjempe glad i henne og jeg gjorde alt i min makt for å snu situasjonen men til ingen nytte... satt å grein hver kveld når ho var hos oss for jeg var så sliten av ho sin oppførsel... og skreiv "hater"... hatet ikke henne men oppførselen sin.. og søskensjalusi kan det umulig være så stor at en jente på 6 år kan finne på å si til et ufødt barn at ho skal drepe det... pluss at ho har en lille søster på moren sin side å... ikke tror du kjenner hele situasjonen bare fordi jeg skriver litt av det som skjedde på 2 år! Og sa aldri at det var hennes skyld i hvordan ho var... syntes veldig synd på ho og e håper at ho har forandret seg nå men det vet ikke jeg noe om.
Klikk for å utvide …
Søskensjalusi utarte seg ofte slik :) Jeg har ei kusine som hadde vært enebarn i 6 år. Hun laga snubletråder i hele huset slik at mora kunne falle og miste søstra i gulvet. Ho tålte ikke henne før hun gikk på ungdomsskolen. Disse to er helsøsken;)
 
LittleBiii skrev:
Jeg har ingen bonusbarn og det har ikke sambo heller. Men trist å lese at folk føler sånn om bonusbarna sine. Hvis man ikke takler det at den nye mannen eller dama har barn fra et tidligere forhold, er dette noe man bør tenke på før man eventuelt går inn i et forhold med personen!
Klikk for å utvide …


Enig.
Det følger liksom med i 'pakka' når du får ny partner.
 
Tror ikke det har så mye med å "hate" barnet.
Det er greit at man må ta hele pakken, far og barn.
Kommer mye an på hvordan oppførsel til barna er, og hvor godt man kommer overens.
Tror ingen hater selve barnet.
 
Har selv hatt en stefar, og likte det ikke. Husker jeg satt og la planer sammen med venninner for å få jaget han bort. Så det kan ikke være enkelt å ha bonusbarn av og til. Men at man hater et barn er jo helt sykt!! Vet om ei som hater sitt eget barn. Får så vondt av å tenke på hvordan denne jenta må føle det. Heldigvis har hun en god pappa som er glad i henne!


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Hadde en stemor fra jeg var 5 til pappa og henne gikk fra hverandre da jeg var ca 20 år.
Jeg hadde stort behov for en omsorgsperson pga psykisk syk mamma og prøvde virkelig å få henne til å bli ordentlig glad i meg. Men hun holdt alltid meg og søsteren min på avstand, og når halvbroren min ble født var det veldig tydelig forskjell på oss.
Etter hun gikk fra pappa har vi null kontakt, etter å ha bodd sammen oss i nesten 15 år så er vi fremmede(jeg bodde fullt hos pappa hele barndommen min). Hun krevde tilogmed ekstra penger i skilsmisseoppgjører fordi hun passa så mye på oss når vi var små og pappa var på jobb
 
Arendalsmamma skrev:
Nå kjenner du ikke hele min situasjon med dette barnet og jeg var kjempe glad i henne og jeg gjorde alt i min makt for å snu situasjonen men til ingen nytte... satt å grein hver kveld når ho var hos oss for jeg var så sliten av ho sin oppførsel... og skreiv "hater"... hatet ikke henne men oppførselen sin.. og søskensjalusi kan det umulig være så stor at en jente på 6 år kan finne på å si til et ufødt barn at ho skal drepe det... pluss at ho har en lille søster på moren sin side å... ikke tror du kjenner hele situasjonen bare fordi jeg skriver litt av det som skjedde på 2 år! Og sa aldri at det var hennes skyld i hvordan ho var... syntes veldig synd på ho og e håper at ho har forandret seg nå men det vet ikke jeg noe om.
Klikk for å utvide …
Nei jeg kjenner ikke til alt, derfor tar jeg jo selvfølgelig bare utgangspunkt i det du skriver. Og slik du ordlegger deg (i det første innlegget) slik at du beskriver ungen som et rent mareritt og at hun med vilje gjorde alt for å gjøre livet ditt surt. Hadde du skrevet at det vanskelig å få en god relasjon fordi barnet hadde det vanskelig og utagerte hadde det vært anderledes. Det å forstå årsaken til en slik oppførsel er viktig for å kunne hjelpe og gjøre ting bedre også. Å si at man skal drepe en baby har jeg hørt før og barn kan si ganske grusomme ting for å såre/få oppmerksomhet. Tenk deg hvor ekstreme følelser som ligger bak et sånt utsagn som en liten seksåring skal klare å takle... Håper hun har det bedre nå!
 
RonjaR skrev:
Helt enig:D akkurat som her!
Klikk for å utvide …
:) Er jo en superbonus som jeg aldri kunne gitt de små ;)

Dog betyr ikke det at det alltid er enkelt med flere familier i en, men det er jo en annen sak. Er jo ikke alltid enkelt med egne heller ;)
 
Jeg har vært bonusbarn for flere. Aldri tenkt over at jeg var det før nå. Heller ikke merket noe til at jeg var det heller...
Men å hate ett barn? Trodde ærlig talt ikke det gikk an! Så naiv er jeg.... Fryktelig trist at noen voksne er så egoistiske!
 
Jeg har ikke bonusbarn selv, men sønnen min er så heldig å ha verdens beste bonusmamma! :)
Hadde det ikke vært for henne, så vet jeg ikke om eks-mannen hadde gjenopptatt samvær etter bruddet, men nå har de 50% samvær og sønnen min har helt klart tre foreldre. :)
Vi omtales stort sett som et fast trekløver: "Mamma, pappa og S'en min". :)

Han har fått en lillesøster på farssiden, og er så grei og omsorgsfull som storebror, og bonusmammaen skryter av ham hele tiden. Hun har alltid stilt opp 110% i foreldrerollen (tatt hjemmekontor for å være hjemme med sykt barn, avspasert for å være med på foreldremøter med oss i barnehage og skole, eller for å kjøre Jr. og meg på hørseltesting o.l.).
Jeg er veldig glad for at hun har vært tilstede i livet hans helt fra han var baby, slik at hun har hatt muligheten til å bli ordentlig glad i ham og knyttet til ham før hun fikk et eget barn. Nå er han såpass stor, og båndene deres så sterke, at jeg ikke på noen måte er redd for at hun skal skyve ham til side eller forskjellsbehandle dem. :)

Stor takk til alle flotte, sterke, engasjerte bonusforeldre der ute, som stiller opp for bonusbarna, tar dem inn i familien og aksepterer at det ikke alltid vil være grei skuring - ikke bare fordi de er bonusforeldre, men fordi barn kan være mest utagerende og umulige mot de voksne som de står nærmest og er tryggest på. :Heartred
 
Arendalsmamma skrev:
Nå kjenner du ikke hele min situasjon med dette barnet og jeg var kjempe glad i henne og jeg gjorde alt i min makt for å snu situasjonen men til ingen nytte... satt å grein hver kveld når ho var hos oss for jeg var så sliten av ho sin oppførsel... og skreiv "hater"... hatet ikke henne men oppførselen sin.. og søskensjalusi kan det umulig være så stor at en jente på 6 år kan finne på å si til et ufødt barn at ho skal drepe det... pluss at ho har en lille søster på moren sin side å... ikke tror du kjenner hele situasjonen bare fordi jeg skriver litt av det som skjedde på 2 år! Og sa aldri at det var hennes skyld i hvordan ho var... syntes veldig synd på ho og e håper at ho har forandret seg nå men det vet ikke jeg noe om.
Klikk for å utvide …

"Søskenkjærlighet" kan helt fint gi seg uttrykk som det. Sønnen min elsker meg og er veldig glad i meg, men når han blir sint eller ikke klarer å håndtere følelsene sine kan det likevel hagle med trusler som "jeg skal DREPE deg, jeg skal SPRENGE deg og KNUSE deg i små biter" osv.
Han har også kommet hjem fra skolen og fortalt om diverse "dødstrusler" han har blitt utsatt for der, til dels ganske detaljerte/grafiske.
Det er ingen tvil om at ei jente på seks kan reagere på en VELDIG usikker situasjon på akkurat en slik måte.
Venner av meg har gitt storebror/-søster en dokke som representerer det nye søskenet, slik at barnet kan ta ut frustrasjonen på dokka i stedet for babyen - "Tuva-dokka" kan få slag og spark når storebror er sur fordi mamma må ta seg av vesla først.

Forøvrig er det ganske heftig å dra på besøk til den nesten ukjente pappan (som hadde vært hos dem en uke først?) i en uke eller to uten videre - det kan være tøft for voksne, for en fem-seksåring må det ha vært kjempekrevende.
Sønnen min ble en supertrassig hormonbombe i femårsalderen, med hissige raserianfall, trusler og dramascener.
Før det var han en grei og medgjørlig gutt, plutselig hadde jeg en mini-tenåring i huset med alt det innebar.
Jeg tror nok at jenta kan ha vært tøff å ha med å gjøre, men at det her var BF som feilet stort, og alle de voksne som forventet litt for mye av et lite barn i en utrolig vanskelig situasjon.
 
Synes det er litt vanskelig og egentlig ha noe rett svar på dette.
Jeg har selv et bonusbarn. Jeg er oppvokst med stemor og stefar, og stesøsken.. Jeg har selv vært det barnet som ikke stemor likte, det er ikke noe god følelse. I dag har vi et greit forhold, hun har også forklart hvorfor hun var som hun var når jeg var barn. Jeg har valgt å tilgi henne for det.
Som sagt har jeg selv et bonusbarn, og har flere venninner som også har bonusbarn.
Selv fikk jeg en veldig god start med bonusbarnet, og barnet betyr veldig mye for meg.
Likevel så må jeg innrømme at jeg har kjent på det å "mislike barnet". Det har vært vanskelige forhold rundt barnet, spesielt fra morsiden, men også forskjellsbehandling fra far.
Jeg har jobbet med meg selv, og har erfart at det er litt vanskelig å "plassere" følelsene på rett sted. Det er jo selvfølgelig ikke barnet sin feil, men når man står oppi det er det ikke like lett å tenke det. Jeg kunne ikke vært barnet foruten, men det har krevd mye jobbing og tid for å "plassere" følelsene i rett bås..
Selv har jeg venninner som reiser til syden med barn og mann, mens bonusbarnet ikke får være med pga "det er ikke ferie å ha h*n der".. Eller som gråter annenhver torsdag for de gruer seg til samværshelgen med bonusbarnet, her tenker jeg at de egentlig burde finne ut hva som skaper disse følelsene og unngå å la det gå utover barnet..
 
lykkeT skrev:
:) Er jo en superbonus som jeg aldri kunne gitt de små ;)

Dog betyr ikke det at det alltid er enkelt med flere familier i en, men det er jo en annen sak. Er jo ikke alltid enkelt med egne heller ;)
Klikk for å utvide …
Nei, utfordringer er det selvfølgelig:p
Men hadde vært rart om det ikke var...;)
 
Kjæresten min har en datter. Hun er så vakker, skjønn og jeg unner henne alt godt i livet. Kunne ikke falt meg inn å tenke vonde tanker om min kjærestes største skatt.

Tvillingene mine er sååå glad i kjæresten min, og han behandler dem som sine egne. :)
 
Det er bare trist og tragisk rett og slett!!!

Jeg er selv bonusmamma til en gutt på 11år.
Han elsker rollen som storebror og er ufattelig flink med veslegutt:D De har et nært og godt forhold.
Han sier jeg er verdens beste bonusmamma, så noe rett må jeg gjøre iallefall:D
 
Jeg har alltid trudd at det ikke gikk ann å hate barn. At ingen voksne, oppegående mennesker kunne hate ett barn. Det har jeg trudd helt til i sommer, da jeg møtte ei dame som HATA en 4 åring. En 4åring med vanskelig bakgrunn, med 100 grunner til å utagere på den måten han gjorde.
Kom fram her om dagen at ho ikke liker min 4 åring heller. Hun er visst så frekk. Hun sier ædda bædda busa feks, og prater om promp. Denne dama svarer med å se stygt på ungen min. Sette øya i ho liksom. En 4 åring.
Jeg gleder meg til denne dama har 4 åring sjøl.

Lurer på hvordan folk tenker når dem misliker ett barn. Tror veldig mange forventer alt for mye av barn. Vi sier dem er store, men ærlig talt -det er mye man skal lære på 3-4-5-6 år. 6 år på jorden er ikke mye, kan vi virkelig forvente at ungene skal oppføre seg eksemplariske?
Jeg kunne aldri hata ett barn. Jeg klarer å tenke så langt som at det kan være en million grunner til at barnet er som det er.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp