Bonusbarn

Mrs. Lynch

Heldig mamma!
Juli13-jentene
Jeg kom litt tilfeldig over et forum for bonusforeldre og ble sittende å bla litt i noen innlegg. Må si at jeg ble veldig sjokkert over hvor mange som misliker og hater bonusbarna sine og som bare ønsker de skal bli borte. Er det vanlig?

Jeg er lykkelig gift og har tre små, så dette er jo ikke noe jeg trenger å bekymre meg for pr. i dag. Men likevel ga det meg en skikkelig vond følelse...
 
Har også hørt om enkelte som ikke er veldig happy med bonusbarna sine. Det er jo virkelig noe man burde tenke på før man går inn i forhold med noen som har barn. Håper virkelig ikke sambo føler det slik med min eldste gutt ..
 
Har lest mye sånn jeg også. Trist.
 
Er så glad min datter på 2,5 år har verdens beste stemamma og stepappa som forguder henne. Stemamman skryter mer av henne til alle enn pappan hennes gjør :p

Men vet flere som ikke liker sine stebarn :(
 
Jeg har ingen bonusbarn og det har ikke sambo heller. Men trist å lese at folk føler sånn om bonusbarna sine. Hvis man ikke takler det at den nye mannen eller dama har barn fra et tidligere forhold, er dette noe man bør tenke på før man eventuelt går inn i et forhold med personen!
 
Jeg har ei bonusdatter på snart 17 år, hun er en flott unge dame og vesla kunne ikke ha hatt noen bedre storesøster <3. Vi er heldige som har henne i livet vårt hver dag :)
 
Har vært i et forhold der jeg fikk et bonusbarn, hadde ingenting imot ungen men min daværende kjæreste gjorde stor forskjell på hans sønn og min sønn. Dette førte til at jeg ikke var så glad når han kom på samvær. Det var så store forskjeller som ble gjort at det var rett og slett urettferdig overfor min sønn. Ikke gikk det ann å si ifra om dette, da min kjæreste brukte det at han ikke var der så ofte. Har nå 2 barn selv og min nåværende kjæreste har 2 barn og denne gangen er det helt anderledes.. Syns det err kjæmpe koselig når di kommer.. Kan se litt av og til at kjæresten har lenger lunte overfor sine barn, men er ikke slik at ungene ser det. Så er vel egentlig ikke barna man misliker, men stemningen som blir når dem er tilstede og dette er di voksnes feil. Er di voksne enige om regler og oppdragelse tror jeg nok ikke det hadde vært så stor forskjell på mine, dine og våre barn.
 
Har opplevd at noen har sagt dem hater bonusbarna. Sånn av hele sitt hjerte liksom. Og er super falsk ellers. Men det virker som at ofte sp er det når foreldrene ikke samarbeider godt og aksepterer at den andre går videre.da er det verst. Synes det er fryktelig synn at det skal være slik.dette er barn som har blitt splittet mellom to sider. Hvorfor ikke skape en god familie på begge sider som gjør hverdagen enklere for voksne og barn.
 
Har lest mye om det jeg også . Syntes så synd i de barna :( og personene som er sånn mot barn burde virkelig gå i seg selv. For mye moden kan de ikke være!
 
Når jeg ble sammen med bf i 2010 viste jeg at han hadde en datter fra før, men han hadde ikke kontakt med henne. Men i februar 2011 fikk han kontakt med barnemora og dattera så han skulle møte de i mars en hel uke, når han møtte de igjen la de en plan på at ho skulle komme på besøk til oss 1 eller 2 uker den sommeren. Den bilturen fra oslo til arendal er den lengste jeg har hatt for jentungen kjente jo ikke meg og nesten ikke sin egen far og nå skulle ho være hos oss uten mammaen sin, så e skjønner godt at ho ble redd.. men vi gjorde så godt vi kunne den uka ho var hos oss, feirte 5 årsdagen sin da også. Den høsten flytta vi til ski for å gjøre det lettere for ho å komme på besøk til oss. Og ho kom vel ned sånn ca en uke pr mnd og jeg syntes det var kjempe koselig å få være ste mamma til ho i begynnelsen... men så snudde vel alt når jeg ble gravid med guttungen... ho var et rent mareritt mot meg og jeg ble psykisk sliten av ho når ho var på sitt værste.. ho sa til og med at ho skulle kvele lille bror inni magen... var jeg som gjorde alt med ho, bf gjorde ikke en dritt med ho untatt når han klaga på hvordan e "oppdro" dattera han sin... og når guttungen ble født stod jentungen med ene beinet over ansiktet til guttungen og trua med å trø på han... den høsten flytta vi tilbake til Sørlandet og ho kom først ned til oss den jula når guttungen var 4 mnd.. den jula var jeg hjemme hos mammaen min for bf og ho var innlagt på sykehuset med permisjon på dagtid. Så på julaften kom bf med ho kl 9 men han reiste igjen og kom først tilbake kl 4.. dagen etter på gikk vi på skøyter med ho mens bf var med sine venner... så sparka e han ut og har ikke sett den jentungen på 2 år nå.. e savner ho men gud for en unge altså.. ho var et reint mareritt og ho gjorde alt for å gjøre mitt liv verre.. til og med mamma syntes ho var et mareritt.. så er ikke alltid det er bonusforeldrene sine feil altså... selvom e "hatet" ho så var e utrolig glad i ho og viste aldri ovenfor henne at jeg "hatet" henne. Jeg behandlet ho som min egen fra første stund..

Sorry at dette ble litt langt og rotete :P
 
Hvordan kan man hate ett barn?? Da har man en skrue løs mener nå jeg! Det er ikke ett barns feil at man er oppdratt dårlig. Tenk så vanskelig barnet har det da.
 
Når jeg ble sammen med bf i 2010 viste jeg at han hadde en datter fra før, men han hadde ikke kontakt med henne. Men i februar 2011 fikk han kontakt med barnemora og dattera så han skulle møte de i mars en hel uke, når han møtte de igjen la de en plan på at ho skulle komme på besøk til oss 1 eller 2 uker den sommeren. Den bilturen fra oslo til arendal er den lengste jeg har hatt for jentungen kjente jo ikke meg og nesten ikke sin egen far og nå skulle ho være hos oss uten mammaen sin, så e skjønner godt at ho ble redd.. men vi gjorde så godt vi kunne den uka ho var hos oss, feirte 5 årsdagen sin da også. Den høsten flytta vi til ski for å gjøre det lettere for ho å komme på besøk til oss. Og ho kom vel ned sånn ca en uke pr mnd og jeg syntes det var kjempe koselig å få være ste mamma til ho i begynnelsen... men så snudde vel alt når jeg ble gravid med guttungen... ho var et rent mareritt mot meg og jeg ble psykisk sliten av ho når ho var på sitt værste.. ho sa til og med at ho skulle kvele lille bror inni magen... var jeg som gjorde alt med ho, bf gjorde ikke en dritt med ho untatt når han klaga på hvordan e "oppdro" dattera han sin... og når guttungen ble født stod jentungen med ene beinet over ansiktet til guttungen og trua med å trø på han... den høsten flytta vi tilbake til Sørlandet og ho kom først ned til oss den jula når guttungen var 4 mnd.. den jula var jeg hjemme hos mammaen min for bf og ho var innlagt på sykehuset med permisjon på dagtid. Så på julaften kom bf med ho kl 9 men han reiste igjen og kom først tilbake kl 4.. dagen etter på gikk vi på skøyter med ho mens bf var med sine venner... så sparka e han ut og har ikke sett den jentungen på 2 år nå.. e savner ho men gud for en unge altså.. ho var et reint mareritt og ho gjorde alt for å gjøre mitt liv verre.. til og med mamma syntes ho var et mareritt.. så er ikke alltid det er bonusforeldrene sine feil altså... selvom e "hatet" ho så var e utrolig glad i ho og viste aldri ovenfor henne at jeg "hatet" henne. Jeg behandlet ho som min egen fra første stund..

Sorry at dette ble litt langt og rotete :p

Jeg syns jo at det er bf som er problemet her og ikke jenta. Reaksjonen hennes er jo igrunnen helt "etter boka"..
 
Har ei bonusdatter og synes det er helt fantastisk at mine barn er så heldige å ha en storesøster :)
 
Ja meste parten av grunnen er bf sin feil og det vet jeg, men ble psykisk sliten av å ha ho..og jeg var kjempe glad i ho.. men ho var født med en sykdom sånn at ho lå ganske nær døden så ho ble behandlet som prinsessa på erta av mora og faren men ikke av meg.. jeg behandlet ho som en helt vanlig å frisk jente (noe ho var å)
 
Altså jeg er et bonusbarn selv, og må si det at hadde det ikke vært for min stemor så hadde ikke jeg hatt et så godt forhold til pappa :p
 
Altså jeg er et bonusbarn selv, og må si det at hadde det ikke vært for min stemor så hadde ikke jeg hatt et så godt forhold til pappa :p

Akkurat samme her.
Stefar har jeg vokst opp med, i og med at han å
Mamma ble sammen da jeg var 2.
Stemor ble sammen med pappa da jeg var 14, har et veldig godt forhold til henne. Har også selv ei bonusdatter på 12 år. Hun er like mye værdt som våre felles barn. Desverre flytta mamman over 200
Mil herrifra så er ikke så ofte vi får sett henne, kun i ferier.
Jeg viste at sambo hadde ei datter da jeg ble sammen med han, å når jeg valgte han så valgte jeg dattra hans også. Ville aldri vært stygg mot henne.
 
Når jeg ble sammen med bf i 2010 viste jeg at han hadde en datter fra før, men han hadde ikke kontakt med henne. Men i februar 2011 fikk han kontakt med barnemora og dattera så han skulle møte de i mars en hel uke, når han møtte de igjen la de en plan på at ho skulle komme på besøk til oss 1 eller 2 uker den sommeren. Den bilturen fra oslo til arendal er den lengste jeg har hatt for jentungen kjente jo ikke meg og nesten ikke sin egen far og nå skulle ho være hos oss uten mammaen sin, så e skjønner godt at ho ble redd.. men vi gjorde så godt vi kunne den uka ho var hos oss, feirte 5 årsdagen sin da også. Den høsten flytta vi til ski for å gjøre det lettere for ho å komme på besøk til oss. Og ho kom vel ned sånn ca en uke pr mnd og jeg syntes det var kjempe koselig å få være ste mamma til ho i begynnelsen... men så snudde vel alt når jeg ble gravid med guttungen... ho var et rent mareritt mot meg og jeg ble psykisk sliten av ho når ho var på sitt værste.. ho sa til og med at ho skulle kvele lille bror inni magen... var jeg som gjorde alt med ho, bf gjorde ikke en dritt med ho untatt når han klaga på hvordan e "oppdro" dattera han sin... og når guttungen ble født stod jentungen med ene beinet over ansiktet til guttungen og trua med å trø på han... den høsten flytta vi tilbake til Sørlandet og ho kom først ned til oss den jula når guttungen var 4 mnd.. den jula var jeg hjemme hos mammaen min for bf og ho var innlagt på sykehuset med permisjon på dagtid. Så på julaften kom bf med ho kl 9 men han reiste igjen og kom først tilbake kl 4.. dagen etter på gikk vi på skøyter med ho mens bf var med sine venner... så sparka e han ut og har ikke sett den jentungen på 2 år nå.. e savner ho men gud for en unge altså.. ho var et reint mareritt og ho gjorde alt for å gjøre mitt liv verre.. til og med mamma syntes ho var et mareritt.. så er ikke alltid det er bonusforeldrene sine feil altså... selvom e "hatet" ho så var e utrolig glad i ho og viste aldri ovenfor henne at jeg "hatet" henne. Jeg behandlet ho som min egen fra første stund..

Sorry at dette ble litt langt og rotete :P
Seriøst? Hun er et BARN! Som gikk igjennom en vanskelig periode med å skulle ha samvær med en far hun ikke kjenner og en ny stemor. I tillegg skulle hun plutselig få en lillebror. Søskensjalusi har du vel hørt om? Og denne jenta hadde en splittet familie fra før. Og du mener hun kan anklages for å gjøre alt for å gjøre livet ditt værre? Litt selvsentrert du eller? Det er vanlig at barn utagerer på vanskelige situasjoner. Og om det er en dårlig situasjon og relasjon så er det den voksnes ansvar å fixe det, og ikke legge skylden for en dårlig relasjon på et lite barn. Og om du hatet henne så visste hun det - slikt klarer du ikke skjule for et barn. Hadde du hatt slike tanker og følelser for et biologisk barn tror du? Neppe. Derfor vil du uansett være anderledes overfor henne. Noe som spiller inn på hvordan hun oppfører seg tilbake.

Jeg kan ha unger på jobb i vranghalsen mange ganger, men det er aldri aldri ungene sin feil. Og er det dårlig kjemi er det min oppgave som voksen å snu det.
 
Seriøst? Hun er et BARN! Som gikk igjennom en vanskelig periode med å skulle ha samvær med en far hun ikke kjenner og en ny stemor. I tillegg skulle hun plutselig få en lillebror. Søskensjalusi har du vel hørt om? Og denne jenta hadde en splittet familie fra før. Og du mener hun kan anklages for å gjøre alt for å gjøre livet ditt værre? Litt selvsentrert du eller? Det er vanlig at barn utagerer på vanskelige situasjoner. Og om det er en dårlig situasjon og relasjon så er det den voksnes ansvar å fixe det, og ikke legge skylden for en dårlig relasjon på et lite barn. Og om du hatet henne så visste hun det - slikt klarer du ikke skjule for et barn. Hadde du hatt slike tanker og følelser for et biologisk barn tror du? Neppe. Derfor vil du uansett være anderledes overfor henne. Noe som spiller inn på hvordan hun oppfører seg tilbake.

Jeg kan ha unger på jobb i vranghalsen mange ganger, men det er aldri aldri ungene sin feil. Og er det dårlig kjemi er det min oppgave som voksen å snu det.


Nå kjenner du ikke hele min situasjon med dette barnet og jeg var kjempe glad i henne og jeg gjorde alt i min makt for å snu situasjonen men til ingen nytte... satt å grein hver kveld når ho var hos oss for jeg var så sliten av ho sin oppførsel... og skreiv "hater"... hatet ikke henne men oppførselen sin.. og søskensjalusi kan det umulig være så stor at en jente på 6 år kan finne på å si til et ufødt barn at ho skal drepe det... pluss at ho har en lille søster på moren sin side å... ikke tror du kjenner hele situasjonen bare fordi jeg skriver litt av det som skjedde på 2 år! Og sa aldri at det var hennes skyld i hvordan ho var... syntes veldig synd på ho og e håper at ho har forandret seg nå men det vet ikke jeg noe om.
 
Har ikke bonusbarn selv, men har en sønn fra et tidligere forhold. Samboer har fra dag 1 av alltid gjort alt for sønnen min :) og nå er han straks far til 2 egne gutter sammen med meg.

Sambo har fortalt om flere anledninger hvor andre menn har fortalt om sitt hat til bonusbarna sine, og hvor mye mer glad de er i sine egne barn. Jeg sa at jeg ikke vet hvordan det må være, men klart man kjenner en spesiel kjærlighet for sitt eget barn. Men så lenge samboer aldri gjør forskjell på barna, så betyr det lite for meg hvem han er "mest" glad i. Jeg merker selv at eldstemann har en spesiell plass i hjertet mitt, siden han er min første, og i 2 år var det bare oss!
 
Back
Topp