Bo alene under permisjonen

snartmammatilenprins <3

Forelsket i forumet
Min samboer skal muligens flytte for å studere 5 timer unna der vi bor etter lille gutt er født. Han er da 3-4 mnd gammel. Jeg skulle ønske han ventet ett år men alle rundt oss og han selv ønsker å gjøre dette. Flere som har vært igjennom det samme eller skal? Vi leier ut en hybel og leilighet og har ett svært hus, som jeg heller ikke ønsker å bo alene I. Min søster flytter hjem til mine foreldre en mnd før termin å kan dermed ikke bo der midlertidig heller. What to do?
Er egentlig kjempe fortvilet akkurat. Skulle gjerne flyttet med, men vi har 3 hunder, katt og hest så det blir veldig vanskelig. :-(
 
Det var da litt av en egoist du har funnet da. Har han noen forslag selv til hvordan dette kan løses til det beste for alle da, eller tenker han bare på seg selv?
 
Håper foreldrene dere stiller opp så du får hjelp med alle dyra i det minste og så dere kan få dere litt kvalitetstid når han er hjemme.
 
Skjønner at han vil få seg en utdannelse, men akkurat dette første året er det mye som skjer som han vil gå glipp av...
Med to gutter som begge hadde kollikk, i tillegg til allergi på gamleste som ikke ble bekreftet før han var 10 mnd, så var jeg helt avhengig av at mannen hjalp til etter jobb. Fikk senebetennelse i håndleddene av all bæringen under kollikken.
 
Skjønner at han vil få seg en utdannelse, men akkurat dette første året er det mye som skjer som han vil gå glipp av...
Med to gutter som begge hadde kollikk, i tillegg til allergi på gamleste som ikke ble bekreftet før han var 10 mnd, så var jeg helt avhengig av at mannen hjalp til etter jobb. Fikk senebetennelse i håndleddene av all bæringen under kollikken.
Gamleste?
 
Svigers sier dem kan ha den ene hunden. Det er greit nok.. Han har gått hjemme I 3 år pga dårlig rygg. Har nå endelig funnet yrket han kunne tenke seg da han har sommer jobb der I sommer. Så anbefaler dem på arbeidsplassen også at han tar utdannelsen nå. Prøver å si til både våre foreldre og han at jeg ikke ønsker å bo alene med vårt aller første barn. Men mine foreldre å hans sier dem skal hjelpe. Hyggelig at dem vil det, men jeg hater å spør folk om hjelp. Ønsker å klare meg mest mulig selv også, men tror det blir vanskelig når jeg må holde hele huset, all kontroll på leilighet og hybel vi leier ut + dyrene:-(
 
Det høres ikke ut som en drømmesituasjon og jeg ville prøvd å snakke med mannen en gang til.. Siden det er første er det ingen av dere som vet hvor hektisk hverdagen blir, så hva er B planen? Kanskje legg vekt på hvor mye han går glipp av det første året og? :)

Dersom han drar uansett, kanskje et av deres foreldrepar kan ha fast ansvar for leiligheten mens han er borte. Pluss litt andre faste avtaler slik at du slipper å måtte spørre hver gang. Feks lage middag til deg et par ganger i uken, hjelpe til med husarbeid osv..
 
Det høres ikke ut som en drømmesituasjon og jeg ville prøvd å snakke med mannen en gang til.. Siden det er første er det ingen av dere som vet hvor hektisk hverdagen blir, så hva er B planen? Kanskje legg vekt på hvor mye han går glipp av det første året og? :)

Dersom han drar uansett, kanskje et av deres foreldrepar kan ha fast ansvar for leiligheten mens han er borte. Pluss litt andre faste avtaler slik at du slipper å måtte spørre hver gang. Feks lage middag til deg et par ganger i uken, hjelpe til med husarbeid osv..
Ingen plan B foreløpig. Kjenner jeg er så lei av at han er så frem og tilbake. Virker som jeg har han på gli alene.. men så fort folk spør hva han har tenkt fremover så sier han at han Meat sannsynlig skal studere.
Hjelp må jeg ha uansett. Men hadde ikke søstra mi flyttet hjem hadde jeg flyttet til mine foreldre mens han er borte. Men det går nok dessverre ikke! :-/
 
Faren til min datter flyttet for å gå på skole da hun var baby. Etter en stund valgte jeg også å flytte etter, men jeg skulle heller ønske jeg valgte å bli boende, for bodde nært familie og venner. 5 mnd går fort. Og om han har mulighet til å komme hjem I helgene, så tror jeg dere vil klare det bra:)

Forstår at du helst vil ha han hjemme I begynnelsen, men samtidig så er det ikke sikkert det vil bli enklere at han drar vekk når barnet er litt større heller.
 
Noen forslag:

· Bytte med søsteren din

o Hun bor hos deg (gratis mot å ta vare på dyrene), du flytter hjem : mulighet for å bytte tilbake når du blir klar

o Hun flytter inn hos deg, istedenfor foreldrene dine?

· Moren/faren din bor hos deg en stund, til du blir trygg?

· Foreldrene hans tar vare på dyrene

· Annonser etter en eller flere ivrige dyreglad tenåringer, som kunne tenke seg å ta vare på dyrene mot ridning

· Nettbaserte studier

· Starte å studere etter jul

· Søke 1måned permisjon fra studiet? (får sikkert uansett permisjon til fødsel samt 2 uker)

· Om det ikke er obligatorisk oppmøte: studere hjemmefra til det har stabilisert seg

· Om ikke hele utdanningen finnes nettbasert: finn noen fag som går nettbasert – start med disse hjemmefra frem til jul/ evt. frem til våren.


Jeg har et barn fra før, og ville nok prøvd å se på mange løsninger for å slippe å være alene de første 2 månedene. Det er mye som kan skje rett etter en fødsel, selv om det er naturlig og ikke farlig. Hadde blødninger og kraftige etterrier i 2 måneder (nøyaktig - merkelig nok), var helt avhengig av at han gjorde alt i huset handlet/lagde mat, tok også mye bleieskift (ikke så lett å skifte bleier med rier). Han startet heldigvis ikke i jobb før en uke etter dette, da jobbet han konstant 150prosent - jobb + studier. Det klarte vi bra - til tross for kolikk og dødtrøtthet(men sånn skal det være), dog - aldri igjen. Fra 4 måneder storkoste jeg meg, selv om jeg stortsett var alene, hadde ingen familie i landsdelen og han kom hjem for å se meg gå i nattamming) – hadde nok spart på forholdet å bo to steder om man i grunnen skal være alene. Han hadde bare et halvt år igjen av studiet, så det var på et vis en investering for oss – og han var avhengig av å gjøre det akkurat det dette halvåret for å beholde jobben. Men vet han synes det var vanskelig å gå glipp av så dyrebare måneder i ettertid. Denne gangen blir det ingen studier og ingen overtid. - Det var betingelsen for barn nummer 2. Og han er forberedt for å ha han ansvar for alt de første 2månedene - denne gangen er han bare hjemme 2perm +3uker ferie - og forventer ingen søvn, ettermiddagspauser de første ukene tilbake i jobb.

De fleste har jo ikke etterrier etter første barnet, og stort sett går det jo greit etter fødsel, men det er mye de første månedene. Etablering av søvnrutiner (babyen kan jo ha våkentid når som helst, amming (hele tiden hele døgnet, husker jeg det kjentes ut som) Og uavhening av det, er likevel noe spesielt det øyeblikket man står alene med babyen og fortstår at man er helt alene med ansvaret for noe så lite og sårbart. Jeg er glad vi var to til å fumle og finne ut hvordan vi skulle klare alt sammen helt i starten. Var veldig viktige øyeblikk for oss som par.

Ville prøvd å lage en ordning i alle fall for de første ukene/månedene, selv om du er glad i å klare deg selv. (kjenner godt til dette - hadde ingen i landsdelen etter de to første månedene og vi har alltid klart oss alene, men om jeg hadde hatt noen jeg var komfortabel med, hadde jeg fått dem til meg om jeg var alene de første månedene. – spesielt til dyrene) Tror jeg ville tatt en prat med ham om den første perioden – I gamledager fikk man husmorvikar rett etter fødselen – i dagens samfunn er dette mannens jobb. Finnes jo barselfeber, keisersnitt osv. mye som kan dukke opp, så om han drar bør han vær forberedt på å søke utsettelse/permisjon ved behov, eller at noen kommer til deg/du drar til noen andre. Er jo uansett viktig at du får trygghet/ro så du kan konsentrere deg om babyen og ammingen. Og at når han kommer hjem har han ansvaret for absolutt alt, innhandling av all mat du trenger til neste periode, husvask, rydding, barnestell osv. Mannen min pendlet i fjor høst( kom hjem annenhver uke), og da vasket han huset, handlet alt vi trengte for de neste to ukene, lagde mat og prøvde å få så mye kvalitetstid med sønnen sin som mulig, og det gjorde at alt gikk rundt. Han gjorde det som sin del av ansvaret for sønnen sin, siden han ikke var tilstede ellers og ikke kunne rydde opp etter ham eller lage mat til ham ellers. Han tok også alt ansvaret for økonomi/administrasjon det halvåret, for det kunne han gjøre fra der han var. Tror i grunnen han synes det var godt å kunne bidra. Vi pleide jo selvfølgelig å gjøre ting som familie og noen ganger litt parting på kvelden, eller jeg prøvde å gjøre noe for meg selv. Men sønnen vår var utrolig mye syk det halvåret, og nattesøvnen minimal, så ofte sov jeg/ble jeg syk nesten hele helgen.

Uansett kommer han vel hjem til fødsel og de 2 første ukene? - Han har nok rett på permisjon fra studier til det.
 
Faren til min datter flyttet for å gå på skole da hun var baby. Etter en stund valgte jeg også å flytte etter, men jeg skulle heller ønske jeg valgte å bli boende, for bodde nært familie og venner. 5 mnd går fort. Og om han har mulighet til å komme hjem I helgene, så tror jeg dere vil klare det bra:)

Forstår at du helst vil ha han hjemme I begynnelsen, men samtidig så er det ikke sikkert det vil bli enklere at han drar vekk når barnet er litt større heller.
Er litt lettere å ha barnevakt når han er litt større.. Han blir boende vekke I 2 år. Er pliktig til å jobbe på sommeren også. Så har max 2 ukers ferie I året. Praksisen må han ta en annen plass også. Hadde han kunne tatt praksisen her hadde det ikke Vært noe problem.
Så pga all lesingen å praksis I andre byer I tillegg blir det vanskelig at han kommer hjem så ofte I helgene:-(
 
Er litt lettere å ha barnevakt når han er litt større.. Han blir boende vekke I 2 år. Er pliktig til å jobbe på sommeren også. Så har max 2 ukers ferie I året. Praksisen må han ta en annen plass også. Hadde han kunne tatt praksisen her hadde det ikke Vært noe problem.
Så pga all lesingen å praksis I andre byer I tillegg blir det vanskelig at han kommer hjem så ofte I helgene:-(


Åå, 2 år ja, nei det er litt lenge ja, det hadde ikke jeg gått med på.. Min samboer skulle egentlig ha studert 1 år I utlandet, men heldigvis la han det fra seg nå når vi får baby..
 
Nei så kjip situasjon dette var! Det virker som andre familiemedlemmer har en STOR påvirkningskraft på han, og det er virkelig ikke bra! Hva vil HAN?? For hans del kommer han til å gå glipp av så utrolig mye, i den viktige tilknytningstiden de første årene er. Også er det deg da, som blir stående alene for første gang med et lite barn. Nei dette burde ikke være noen tvil!! Håper han klarer å kjenne godt etter SELV, og ta avgjørelsen sammen med deg og ingen andre.. Det er dere to som skal starte sammen nå, det er viktigere enn noen sinne. Ufffff jeg blir lei meg jeg :-( Du har iallefall veldig mange som er enig med deg her..
 
Back
Topp