Men du har BMI på 24.6 i følge beregning? Så forstår ikke hvorfor de har skrevet ned at du er overvektig.
Med det sagt så syntes jeg man skal ta seg selv litt i nakken mtp dette med overfølsomhet på overvekt. Mange syntes at nedrakking av mennesker med omvendt problem for eksempel er helt ok men kalles noen lubben så starter hylekoret.
Som helsepersonell så har man stort ansvar og det er ikke å komme under en stein at er man over sunn vekt/fettprosent så er ikke det bra. MEN: det er også forsket på at dårlig kosthold er verre enn noen ekstra kg.
Det å kunne akseptere seg selv og det å kunne si "Ja jeg har litt å gå på" det er veldig sunt.
Man må tåle å kunne høre at man ikke er tynn når det skjer med beste intensjoner. Jeg har sittet ved siden av en helt ekstremt feit kollega som mente at "hun hadde litt ekstra" og "men prefer women with meat on their bones". Denne damen var så stor at når hun falt i artium så klarte hun ikke å komme seg opp for egen maskin. Det er ingenting "ekstra" med dette.
Sånn før man antar at jeg er slank og super så var jeg ved start 87 kg på forrige svangerskap og med mine 167 cm så er det "obese" ifølge BMI. Altså usunn fedme, 31.2 på skala. Men jeg var veldig sprek, aktiv, midjemål på under 80 cm og spiste ikke sukker under svangerskap, ei syntetisk søtning. Jeg var klar over mine ekstra kg, og på grunn av veldig fokus på kosthold uten å bikke i engstelse så gikk jeg kun opp 4 kg.
Denne gang er startvekt 78 kg, og jeg ahr gått opp 4 kg fordi jeg har hatt mye kvalme og spist veldig usunt. Jeg har ingen problemer med å se at det er viktig å ikke få i seg alt det drittet som man spiser i hverdag.
Så istedenfor å irritere seg over ord som "Overvekt" og hva BMI sier så kan man fokusere på helse og seg selv. Du skal kose deg med å være gravid, men kose seg betyr ikke å spise 1 sjokolade plate hver dag for eksempel. Og her vil jeg også si for syns skyld at jeg har vært helt koko og spiste både 1 kg smågodt på to dager og 40 boller på en uke (fordelt på de to andre familie medlemmene da)
Det er ingenting frekt med å konstantere om noen er i behov for å passe helsen sin om det er riktig. Det er heller dårlig gjort å støtte noe annet. Henviser til kollegaen med ekstrem overvekt.
Du som person er ikke definert i verken BMI eller kg, men i deg selv. Så må man velge å fokusere på det som er bra og godt og ikke hashtage fornærma.
Forøvrig har jeg selv vært passe irritert på legen som antok at jeg levde på sukker og salt mat, og formante meg ved hver eneste av mine to(!) kontroller om vekt og mat og mosjon.
Men jeg blir ikke usikker på meg selv eller tar det personlig. Jeg blir irritert over antagelser som andre gjør om livet mitt og meg basert på utseende - selv om jeg selv er like skyldig i det.
Man skal ikke "spise hva man" vil og "man skal legge på seg i svangerskapet". Er du overvektig fra før så skal man være litt forsiktig. har man alvorlig kvalme eller annet så skal man selvfølgelig ha annet fokus.
Kos deg med graviditet, vær den du er og forsøk om det er viktig for deg å helle fokusere på helse. Om noen påpeker BMI eller lignende så vær ærlig både med deg selv og dem. Vi bor i Norge, vi har overflod av det meste, inkludert mat. De fleste av oss hadde nok hatt godt av å sulte noen uker
Jeg er bare småfeit. Etter å ha gått fra en BMI på 55 til 27 så var ikke vekta viktig for jordmor eller lege og jeg fikk veie meg hjemme når jeg følte meg komfortabel med å veie meg. Hadde jeg møtt en jordmor som hadde krevd at jeg gikk på vekta hadde jeg nok funnet meg en ny en!
