Vi gjorde dette med storebror.
Viktig at de er modne nok, sitter godt uten støtte (vippestol eller newborn seat er no-no!), og har begynt å faktisk vise reell interesse for mat; smatter, ser etter, griper mat og fører den til munnen. For de fleste er dette på plass en gang mellom 5-7,8 mnd. Man skal ikke mate babyen - den får servert mat i passe strl foran seg på bordet - for eksempel ihjelkokt brokkoli-kvast, fingerstore strimler av bakt søtpotet. Barnet skal selv føre maten til munnen, og dele den opp inni munnen. Poenget med dette er at barnet lærer seg og har kontroll over prosessen selv, de lærer å tygge før de lærer å svelge. Derfor også viktig at de sitter oppreist, for da fungerer brekningsrefleksen - bakoverlent i vippestol og med mos eller grøt som føres inn i munnen på skje vil dette overkjøres. Barnet kan få det aller meste av vanlig mat. Vi kokte og stekte ting litt lenger enn vanlig, og salta egen mat først etter å ha tatt av til babyen. De får fort for mye salt ift hva nyrene takler.
Metoden er genial, synes vi. Sosialt som i at vi har felles måltider og spiser det samme - helt fra starten. Billig, slipper å kjøpe egen barnemat. Slipper skummetmelkpulver og diverse tilsetninger i barnemat, slipper å støtte Nestlé. Praktisk, alle spiser i fred, i sitt tempo, ingen mating. Baby øver pinsettgrep, får glede av masse forskjellige smaker og teksturer. Ingen risiko for å presse på for mye mat, babyen styrer helt selv og rekker å kjenne metthet og stoppe - mens med mos-og grøtmating er det lett å ha dytta på en skje eller to før barnet rekker å si fra at det er mett. Det er jo individuelt, men mange babyer som får mos og grøt må tilvennes mat med klumper og tygging seinere, og bruker tid på å takle det. Eldste her gnagde kyllingbein og spiste vanlig kjøtt da han var 8-9 mnd, har ikke hatt noe problemer med det. Skjedde noen få ganger helt i starten at han brakk seg lett fordi maten kom bak til brekningsrefleks-området før den var most av gommene, etter det ingenting - har aldri satt noe i halsen heller. Trenger absolutt ikke tenner for å begynne.
Metoden er vel først og fremst egna for fullammede barn, tror det er fordi de fleste ikke er klare for fast føde før først ved 6 mnd, mens mme-ernærte barn anbefales fast føde tidligere.
En annen fordel er at metoden gjør det lettere å opprettholde amming. Hvis babyen får flere måltider daglig med most mat, som glir ned uten motstand og fyller magen lett, minsker fort behovet for, og interessen for, pupp - som jo må jobbes for. Mange mister interessen, og så tenker foreldrene at de har avvendt seg selv. Naturlig ammeslutt før ca 2 års alder skjer egentlig veldig sjelden - da er det heller fordi mengde og hyppighet grøt/mos tar for mye plass, eller at babyen har en forbigående periode med liten tålmodighet (men ville for eksempel diet masse om natten eller i søvn om dagen, hvis de fikk tilbudet) - og så avsluttes ammingen. Dette er verdt å være obs på dersom man ønsker å følge anbefalingene om
at morsmelk skal være hovedernæring (!) hele første leveår, og at man gjerne må amme utover det. Det er rett og slett ikke naturlig for babyens biologi å få så store mengder mos og grøt som mange gjør, mange helsesøstre rundt om er og med på å bidra til dette ved sine anbefalinger om hvor mange grøtmåltider babyene skal være oppe i ved gitt alder (noe som ikke stemmer med helsedirektoratets retningslinjer).
Vi kommer til å se an modning og interesse, men drøyer antakelig til hvertfall fylte 5 mnd. Sist kjørte vi ganske hard-core, mens nå tror jeg vi kommer til å gi noe mosa mat også, kanskje ett måltid i døgnet.