Update, litt lang historie:
Ballongen ble satt inn rundt kl 11.00, begynte å kjenne det jeg trodde var kynnere ganske så umiddelbart. De sa jeg ikke var helt umoden da, for hun fikk en finger inn i livmorhalsen. Det var ganske ubehagelig å få satt den inn og smertene som kom i etterkant var ganske ubehagelige så jeg lå strekk ut i senga og orka egentlig ikke gjøre noe.
Etter innsettelse måtte de ha en ctg måling. Gjennom målingen ble jeg litt stressa over at jeg ikke kjente så mye bevegelser. Jeg måtte for første gang bruke sukker og musikk for å få nok spark på ctgen, men jordmor sa det var normalt etter igangsettelse. Ctgen ble godkjent og jordmor sa at jeg skulle ringe på om det var noe. Rundt 12.15 ringte jeg på jordmor for å spør etter smertestillende, fikk beskjed om å prøve litt til uten da de kunne stoppe prosessen å gjøre at det tok lenger tid. Jeg sa ok og prøvde litt til. Kynnerene kom ganske tett og ble bare verre. Jeg måtte plutselig mye på do og kjente på et press. Tok med meg en spypose tilbake i senga fordi smertene var så ille. Ringte jordmor på ny og sa at det gikk ikke uten, så hun kom inn med noen piller til meg. Fra dette tidspunktet ble hun bare værende inne hos meg og satt på meg den riemåleren på ctg aparatet. Det gikk nesten ikke et minutt mellom hver gang og smertene begynte å bli utholdelige, jeg lå å vrei meg i gråt og jordmor bestemte seg for å ringe legen. Fra dette tidspunktet så husker jeg ikke helt i hvilken rekkefølge ting skjedde, men jeg ble i hvert fall undersøkt nedentil hvor de fant ut at det nesten var helt åpent, så ballongen nappet legen rett ut. Samtidig prøvde de å finne pulsen på vesla, men det tok litt tid før de klarte å finne den så de hentet inn et ultralyd apparat. Når de først fant pulsen var den veldig lav. Jeg vet ikke hvor mye tid som hadde gått fra ting startet, men hørte de snakket noe om 7 minutter, tror det var snakk om tiden det hadde gått fra de begynte å lete etter hjerterytmen eller fra den fant den og til det tidspunktet. På et tidspunkt gjennom dette hele så var det sikkert 5-6 personer inne på det rommet, en sykepleier som la inn en ekstra veneflon og andre som drev med diverse greier. Jeg lå bare å gråt fordi jeg var så utrolig redd for at noe skulle skje med den lille i magen. Legen sa så til meg at det gikk fint, men at vi måtte få henne ut nå, at de måtte utføre et keisersnitt og at ting måtte skje litt raskt. Hun beklagde seg på forhånd for at de ikke kunne si meg så mye, men at de gjor alt de kunne. Så da ble jeg i all hast trilla inn på operasjonsstuen, klarte heldigvis å klatre over på operasjonsbordet selv. På dette tidspunktet falt det meg inn at jeg måtte be dem ringe samboeren. Noen som føltes ut som et hav av mennesker drev med hver sine ting, noen ba meg gape for å sjekke luftveiene, mens noen klistret på meg noe greier over magen. Fikk så beskjed om å puste inn surstoff. Husker det var ganske tungt å puste inn. Hørte noen spør om det var klart for å skjære, fikk litt panikk fordi jeg fremdeles var våken. Så hørte jeg noen snakket om at det hadde gått 10 minutter. Så det tok dem tydeligvis bare 3 minutter å få meg opp på operasjonsbordet fra de bestemte det ble hastekeisersnitt. Så fikk jeg narkose og jeg sluknet på 2 sekunder. Etter noe som føltes ut som minutter etter ble jeg vekket av noen som sa at operasjonen hadde gått veldig bra, at alt var fint med den lille jenta vår og at jeg hadde vært borte i ca 1 time. Jeg ble så trillet på oppvåkning hvor jeg fikk smertestillende. Prøvde å spør hvor hun var og om hvor stor hun var og om noen hadde fått tak i samboeren. Ingen kunne svare på noe annet enn at hun var på nyfødtintensiven, at hun ikke var stor og at hun hadde vrælt godt da hun kom ut. Jeg ble vasket litt og kledd på og fant endelig telefonen min som jeg heldigvis hadde lagt under puta og fikk ringt samboeren min. Han fortalte at han satt med henne nå og at hun hadde kommet ut Kl 13.55 med sine 1960gram og 42 cm.
Etter 3 timer (noe jeg syntes var drøyt lenge i forhold til at jeg følte meg fin) ble jeg trillet inn for å få se henne. Alt var fint selv om hun var liten, men hun ble overvåket likevel og hadde fått en sonde siden hun ikke hadde energi til å spise selv. Etter mye arbeid fikk vi endelig komme hjem i går (etter 9 dager) og skal ha oppfølging hjemme til hun spiser selv og ikke trenger sonden lenger.
En veldig tung opplevelse både fysisk og psykisk, men hadde gjort det en million ganger til for denne søte lille skapningen som nå ligger på brystet mitt og sover <3
Så long story short; jeg hadde uvanlig god effekt av den ballongen og fikk ekstra kraftige rier som den lille frøkna ikke tålte. Av hva dem fortalte så er det veldig uvanlig at ting skal skje så fort spesielt for førstegangsfødende. Så jeg har tydeligvis vært max uheldig. Fra ballongen ble satt inn, til hun var ute gikk det 2 timer og 55 minutter. Hadde hun tålt riene så tror jeg ikke det hadde tatt så mye lenger tid før hun hadde vært ute.
