Blir man ordentlig klar for nr2?

Plutseliten

Plutseliten

Elsker forumet
Tilgangsansvarlig
Februarlykke 2022❄️
Vi har en liten en på 9 måneder og vi har alltid sagt at vi ønsker to tette, ca 2 år mellom dem. Noe som betyr at det ikke er mange månedene til vi begynner å prøve igjen. Samboer er veldig klar, men jeg vet jammen ikke om jeg er det. Jeg har lyst på en til, men det er disse tankene om jeg klarer en til. Jeg er redd for å ikke ha nok oppmerksomhet til barnet vi allerede har hvis det kommer en til, jeg er redd for søskensjalusi, at barnet vi allerede har skal støte meg bort hvis det kommer en ny baby... og alle disse «vanlige» tankene jeg leser om når jeg har googlet om temaet.

samtidig så har jeg så lyst på to relativt tette barn, og jeg har lyst å gi barnet mitt ett søsken. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare; jeg er klar for enda et barn, men samtidig ikke?

Hvordan kjente dere på dere at dere ønsket nr2? Blir man helt klar, eller må man bare kaste seg i det?
 
-K- skrev:
Vi har en liten en på 9 måneder og vi har alltid sagt at vi ønsker to tette, ca 2 år mellom dem. Noe som betyr at det ikke er mange månedene til vi begynner å prøve igjen. Samboer er veldig klar, men jeg vet jammen ikke om jeg er det. Jeg har lyst på en til, men det er disse tankene om jeg klarer en til. Jeg er redd for å ikke ha nok oppmerksomhet til barnet vi allerede har hvis det kommer en til, jeg er redd for søskensjalusi, at barnet vi allerede har skal støte meg bort hvis det kommer en ny baby... og alle disse «vanlige» tankene jeg leser om når jeg har googlet om temaet.

samtidig så har jeg så lyst på to relativt tette barn, og jeg har lyst å gi barnet mitt ett søsken. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare; jeg er klar for enda et barn, men samtidig ikke?

Hvordan kjente dere på dere at dere ønsket nr2? Blir man helt klar, eller må man bare kaste seg i det?
Klikk for å utvide …

Jeg ønsket meg alltid to tette og da førstemann var 9 mnd ble jeg gravid med nr2. Kjente på de samme tingene som deg. Hadde dårlig samvittighet overfor første for at jeg nå skulle komme med en til baby, hvordan jeg skulle klare å gi like mye av meg selv til 2, alt jeg måtte ha styr på når jeg skulle ut døra med 2 små, økonomi og alt. Følte meg ikke klar så vurderte abort, men det klarte jeg ikke. Det gikk imot alt jeg følte var naturlig. Så mistet jeg i uke 11...og så igjen 3 ganger etter det. Nå er jeg gravid igjen med nr2.

Denne ganger kjenner jeg annerledes på det med søsken. Førstemann er snart 5 år og kjempe ensom i disse tider med coronaviruset. Har innsett at det hadde vært fint for han å ha søsken i en tid som det her. Jeg tror egentlig kanskje alle føler litt på det at man ikke er klare for nr2 eller nr3 fordi man vet mer hva man går til denne gangen, men det forsvinner nok når den lille kommer til verden :)
 
-K- skrev:
Vi har en liten en på 9 måneder og vi har alltid sagt at vi ønsker to tette, ca 2 år mellom dem. Noe som betyr at det ikke er mange månedene til vi begynner å prøve igjen. Samboer er veldig klar, men jeg vet jammen ikke om jeg er det. Jeg har lyst på en til, men det er disse tankene om jeg klarer en til. Jeg er redd for å ikke ha nok oppmerksomhet til barnet vi allerede har hvis det kommer en til, jeg er redd for søskensjalusi, at barnet vi allerede har skal støte meg bort hvis det kommer en ny baby... og alle disse «vanlige» tankene jeg leser om når jeg har googlet om temaet.

samtidig så har jeg så lyst på to relativt tette barn, og jeg har lyst å gi barnet mitt ett søsken. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare; jeg er klar for enda et barn, men samtidig ikke?

Hvordan kjente dere på dere at dere ønsket nr2? Blir man helt klar, eller må man bare kaste seg i det?
Klikk for å utvide …
Vi var klare, vi har to tette med 19 mnd mellom. Alder var også en faktor, skulle vi ha to måtte de bli tette. Det er litt sjalusi, det er også tøft innimellom - og jeg er veldig glad jeg ikke har vært alene hjemme med begge to da minste var feks 2 mnd, men at det skjer nå som ting har falt mer på plass. Med to, sannsynligvis uansett alder mellom dem, vil du føle på dårlig samvittighet. Med to tette er likevel eldste så liten at å forklare så mye ikke er så lett, så kanskje mer utfordrende på den måten. Likevel, to tette er også glede og vi ser her at de vil få mye mer glede av hverandre når hun blir litt større.

Jeg tenker at dere ikke må henge dere opp i at det må være to tette. Barna vil ha glede av hverandre om det er 3 år mellom dem også. Kjenner du at du oppriktig talt ikke er klar, så ikke gjør det. Det går for de fleste an å vente litt lengre.
 
Jeg hadde de samme tankene, men vi satte i gang med prøving. Skuffelsen var stor når vi ikke ble gravide, så det blr for meg et tegn på at det er rett med en til. Og synes det er trist å ikke skulle gi søsken til hun vi allerede har.
Nå blir det dessverre ikke to tette her, over et år siden vi begynte å prøve.
 
Jeg vil si: JA! Man blir helt klar.

Jeg ville også ha to-tre tette. Slik ble det jo ikke av mange ulike grunner. Nå er første 6 år gammel (annen far da), og det er vel ca. 1,5 år siden at jeg kjente jeg var helt klar. Var på et tidspunkt livredd for at barnet mitt skulle forbli enebarn. Mannen var ikke like klar. Han mente vi hadde for mye å gjøre og at det ikke var rom og tid for baby. Plutselig en dag hadde han tatt seg selv i å ønske baby likevel (han har ikke barn fra før).

Jeg har et barn som er mer enn klar for søsken. Hadde uten tvil fått et barn til ganske kjapt etter første om forholdene hadde lagt til rette for det. Nå blir jo aldersforskjellen veldig stor - og det synes jeg nesten er verre. 6 år som familiens midtpunkt, og så skal det (forhåpentligvis) komme en baby. Tenker reaksjonen kanskje blir sterkere når det blir så mange år mellom enn om det hadde vært 2-3 år.
 
Vi kommer til å få to tette i august/september. Da kommer lillesøster og datteren min blir 2 år i oktober. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til våkennetter og ammestyr og dobbelt bleieskift, hvor jeg kommer til å være utslitt og sliten, men pga storesøster kan jeg ikke "sove når babyen sover" osv.

Jeg ble gravid da datteren min var 8 måneder, og det var et "uhell". Hadde bare hatt mensen 2 ganger på 6 mnd, og hadde bare hatt sex 3 ganger på den samme tiden :p
Gikk veldig mye frem og tilbake om dette var noe vi ønsket, da jeg følte at jeg ville ha mye mer tid med bare datteren min. Men jeg ville ikke ta abort heller. Så vi begynte å innstille oss på at vi skulle få dette barnet nr to, med termin i februar 2020. Det ville blitt 17 mnd i mellom dem.

Men naturen ville det ikke sånn, og vi mistet i MA i uke 9. Og vi mistet igjen i kjemisk i oktober. Gleden var da stor da jeg ble gravid igjen i desember. Men samtidig stresser jeg litt med tanken på hvor hektisk det skal bli.

For meg var det ikke noe mål at barna skulle være så tette. Jeg selv har vokst opp med søsken som er 5 og 8 år yngre enn meg, og jeg har hatt masse glede og samspill med dem hele veien. Men siden vi brukte 3.5 år på å bli gravide første gangen, turte jeg ikke velge bort noen av de neste svangerskapene, i tilfelle vi ikke skulle klare å bli gravide igjen.

Men det er ikke sånn at barna automatisk blir bestevenner av å være halvannet til to år i mellom i alder. Og sjalusi skal kan oppstå uansett hvor gamle de er. Eller ikke oppstå i det hele tatt.
Personlig sett synes jeg 3-4 år i mellom barna er bedre, med en litt mer selvstendig førstemann. Men det er jo veldig individuelt hva som fungerer for hver familie, og man vet aldri helt hvordan det blir før man plutselig sitter der med to barn, uansett alder.

Når det er sagt da, så gleder jeg meg også utrolig mye til lillesøster kommer. Nå har jeg sett henne på UL og kjent spark i flere uker, og hun er allerede en del av familien som jeg ikke ville vært foruten. <3
 
Panda2013 skrev:
Jeg har et barn som er mer enn klar for søsken. Hadde uten tvil fått et barn til ganske kjapt etter første om forholdene hadde lagt til rette for det. Nå blir jo aldersforskjellen veldig stor - og det synes jeg nesten er verre. 6 år som familiens midtpunkt, og så skal det (forhåpentligvis) komme en baby. Tenker reaksjonen kanskje blir sterkere når det blir så mange år mellom enn om det hadde vært 2-3 år.
Klikk for å utvide …

Jeg vil bare si at det ikke nødvendigvis trenger å bli noe problem. Mye av det handler om hvordan du forbereder barnet ditt på at det kommer søsken.

Jeg var 5 da jeg fikk mine første søsken, tvillinger. Og mamma forberedte meg på at det kom babyer i familien, hvor hun på en måte sa det var mine babyer. Som i at hun kom til å. Få søsken til meg, ikke at hun skulle få barn. Og hun oppmuntret meg til å hjelpe til med å hente flasker eller smokkene til babyene, hun gjorde så jeg følte meg viktig og ikke tilsidesatt.

Jeg personlig tror en 6åring har bedre forutsetninger til å takle tanken på å dele mamma med en baby, enn en som er 3 faktisk. Men det vet man jo ikke før man er oppi det :)
 
Ja, vi ble klare,
Men ikke når babyen var 9 mnd. Jeg fikk ikke igjen mensen før de var rundt 18 mnd og de kom så tett som vi klarte, det er 2,5 år mellom de første og nesten 5 mellom de to yngste, jeg mistet den som skulle vært 3 år yngre enn mellomste i en tidlig sa.

Jeg var ikke klar for nr 2 før eldste var over året. Og enda tok det tid før jeg ble gravid.
 
Ja, jeg er klar og vært lenge. Hun er straks 2 år. Samboer her som vil ha noen fler ting på plass, men om alt lå til rette hadde han gitt grønt lys han også. For meg kom vendepunktet den dagen Leah ble mer selvstendig. Hun gikk fra å være en baby som trengte konstant nærhet til å bli et eget lite menneske som prøver være selvstendig. Da ble det både plass og kapasitet til å ville ha et barn til.

Om du ikke er klar nå, 9 måneder inn i mammalivet, er ikke det så rart. Og mye skjer disse månedene fremover: gåing, mer selvstendighet, babyene endrer seg.
 
Vi venter nr 2 nå ganske snart, og her blir storesøster 5 år i juni. Hadde jeg ikke blitt gravid så fort og spontan denne gang, så hadde jeg nok fortsatt ikke følt meg klar :happy090 for selv om det var ønsket og «planlagt», så gikk jeg igjennom alle følelsene i følelsesregisteret mitt da jeg sto med positiv test, og kan fortsatt ha dager der jeg får panikk. Storesøster var ørebarn og sov svært lite, selv om hun var verdens blideste, så det sitter fortsatt friskt i minne. Så har jeg 18 stk på jobb også, så føler jeg har «masse barn» :laughing002❤️
MEN jeg tipper jeg er mere klar enn jeg tror. For min del er/var det nok bare å hive seg i det.
Nå blir ikke mine jenter «tette» da det er 5 år mellom dem, men synes det blir kjempefint allikevel. Hun har ønsket seg søsken lenge, så hun lever på en rosa lykkesky. Gråt da jeg kom hjem med ultralydbildene og ville sove med det, og synger daglig til magen og snakker om lillesøster og baby.
 
Jeg ble klar ganske fort, så tror det er individuelt egentlig. Jeg hadde en enkel permisjonstid, et barn som sov godt fra starten av osv. Det gjorde nok sitt til at jeg ble klar tidlig. I tillegg så hadde vi mista en baby i uke 24, og han hadde vi prøvd (sporadisk) på i 16 mnd. Følte litt på tidspresset pga alder også, og at det ikke nødvendigvis bare var å bestille baby. Vi bestemte oss for å bare droppe prevensjon og la det gå som det ville. Regna med iallefall minst 6 mnd før klaff siden syklusen ikke var igang. Ble gravid på første eggløsning gitt, og det er 18,5 mnd mellom dem. Eldstemann har ikke starta i barnehage så har i tillegg vært hjemme alene med begge på dagtid siden yngste var 2 uker, og han er 3,5 mnd nå. Travelt, men funker fint. Skulle egentlig ha pass 2 dager i uka, men har ikke blitt det pga sykdom, operasjon og nå korona. Litt annerledes barseltid kan man si.
 
For meg tok det 2 år før jeg klarte å glemme hvor jævlig jeg syns det var å være gravid, og fikk lyst på nr 2. Samboer fridde rett før, og vi skulle gifte oss året etter så da bestemte vi oss for å vente til etter bryllupet. Da ville det bli ca 3,5 år mellom de. Så kom korona og bryllupet ble utsatt til neste år. Vi håper å rekke en baby før bryllupet, men vi har knapt med tid. Hvis ikke så må vi vente enda et år, og det kommer nok til å knekke meg litt. Hadde ikke tenkt at det skulle bli nærmere 4,5-5 år mellom dem!
 
Var klar for Nr3 da nr2 var 3 uker. Begynte å prøve da nr2 var 7 mnd.
Ble gravid med tvillinger da nr2 var 12 mnd :)
 
Kalinnea skrev:
Jeg vil bare si at det ikke nødvendigvis trenger å bli noe problem. Mye av det handler om hvordan du forbereder barnet ditt på at det kommer søsken.

Jeg var 5 da jeg fikk mine første søsken, tvillinger. Og mamma forberedte meg på at det kom babyer i familien, hvor hun på en måte sa det var mine babyer. Som i at hun kom til å. Få søsken til meg, ikke at hun skulle få barn. Og hun oppmuntret meg til å hjelpe til med å hente flasker eller smokkene til babyene, hun gjorde så jeg følte meg viktig og ikke tilsidesatt.

Jeg personlig tror en 6åring har bedre forutsetninger til å takle tanken på å dele mamma med en baby, enn en som er 3 faktisk. Men det vet man jo ikke før man er oppi det :)
Klikk for å utvide …

Neida, jeg skjønner det. Så handler det nok litt om hvordan barnet er også! Mitt barn har virkelig vært midtpunkt som eneste barn på begge sider. Slet hard og lenge da det første (og så langt eneste) søskenbarnet kom.
Det vil nok uansett gå bra, altså :) er ikke bekymret sånn sett. Det er vel bare noe med at man blir vant til tilværelsen som eneste barn. I vårt tilfelle har det kun vært meg og barnet, og man kan trygt si det føles mest som et klistremerke noen gangen :hilarious: nesten så jeg er mer bekymret for at JEG skal ha vansker med å dele kjærligheten min med flere barn. :eek: neida! Søsken er en berikelse! Jeg husker enda hvor stolt og fornøyd jeg var da jeg ble storesøster som 8-åring. Ble først storesøster som 3-åring, så det husker jeg naturligvis ikke så mye av. Men den attpåklatten altså! Guri, jeg er fremdeles stolt og kry når jeg tenker på lillesøster!
 
-K- skrev:
Vi har en liten en på 9 måneder og vi har alltid sagt at vi ønsker to tette, ca 2 år mellom dem. Noe som betyr at det ikke er mange månedene til vi begynner å prøve igjen. Samboer er veldig klar, men jeg vet jammen ikke om jeg er det. Jeg har lyst på en til, men det er disse tankene om jeg klarer en til. Jeg er redd for å ikke ha nok oppmerksomhet til barnet vi allerede har hvis det kommer en til, jeg er redd for søskensjalusi, at barnet vi allerede har skal støte meg bort hvis det kommer en ny baby... og alle disse «vanlige» tankene jeg leser om når jeg har googlet om temaet.

samtidig så har jeg så lyst på to relativt tette barn, og jeg har lyst å gi barnet mitt ett søsken. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare; jeg er klar for enda et barn, men samtidig ikke?

Hvordan kjente dere på dere at dere ønsket nr2? Blir man helt klar, eller må man bare kaste seg i det?
Klikk for å utvide …

Jeg ønsket veldig å få to - tre barn med ca 2 års mellomrom når vi begynte å planlegge å bli gravid med første.

Vår lille ble 15 måneder før jeg i det heletatt tenkte tanken på om jeg ønsket å få flere barn så at du ikke helt kjenner på den følelsen ennå er absolutt ikke noe rart i min mening selv om man først ønsket det;)


For vår situasjon og familie dynamikk så hadde det blitt vanskelig å skulle hatt enda en liten én samtidig som vi har en fortsatt ganske liten storesøster. Det er veldig på grunn av hennes personlighet også for hun er den mest klengete lille skapningen jeg har møtt i mitt liv:hilarious::Heartpink

Hva føles riktig for deg, din situasjon og dine fremtidige planer?
Hva er mest positivt og mest negativt med å ha to tette eller eventuelt ha noen år mellom?

Det er ikke alltid alt går opp i opp men jeg tror man kan klare det aller meste om ønsket er der, men om ønsket ikke er der så sterkt ennå så kanskje det er en naturlig måte for kroppen og hodet å si i fra på at man kan vente litt? Trenger ikke bety flere år, noen måneder bare om man ønsker det :)

Vi merket i hvertfall STOR forskjell på å ha en 9 måneder gammel baby og en ettåring, og enda mer forskjell har det blitt nå etter nesten enda et halvår.
 
Last edited:
Her var jeg ikke klar før mini var 12mnd, da hadde endelig bekkenet kommer seg såpass at jeg følte kroppen begynte å komme tilbake. Men så sliter vi med å bli gravide naturlig, så vi prøvde på egenhånd mens jeg trente mye og gikk ned i vekt for å være innenfor grenser til ny IVFrunde. Det tok litt tid, og jeg var egentlig ikke klar når jeg sendte søknad om søskenforsøk heller - men da MÅTTE vi pga min alder så jeg valgte å sende inn. Er snart 10 uker på vei med nr 2 nå og kjenner det er godt at nr 1 er 3år og forstår at mamma ikke orker så mye om dagen, selv om vi ikke har sagt hva som er grunnen enda!
 
Ja, jeg ble klar, men ikke før eldste var over 3 år. Vi ønsket begge å ha de første årene bare med henne, før vi fikk en til. Ingen av oss har ønsket seg tette barn. Så det ble fire år mellom de to første ☺️ Når yngste var 5 år var jeg klar for en tredjemann, men mannen var usikker på om han ville ha flere. Så ble det husbygging osv, og nå er yngste 7, eldste 11 og jeg gravid med nummer tre❤️ Veldig klar for å gjøre familien komplett:love017
 
Vi er ordentlig klare for nr 4:chicken: så ja, man blir det.

kjenner godt igjen tankene og bekymringene når man har fullt fokus på nr 1, men hjertet har plass til alle barna! Kjærligheten vokser med flokken, men det blir travelt i noen år :D det er klart.
 
Jeg ville ha tette, men etter jeg fikk nr 1 så hadde jeg dager jeg ønsket han som enebarn. Innimellom på gode dager så ønsket jeg nr 2. Så vi hoppet til slutt i det og det ble 22,5 mnd mellom dem. Babytiden med henne var så fin at jeg ønsket ny baby ganske tidlig. Helt til jeg ble uventet gravid et år senere og tiden var dårlig. Ble ikke klar før noen uker før termin og så kom korona..
 
Back
Topp