Jeg hadde en spontanabort i slutten av oktober, termindatoen skulle vært 8.juni.
Etter SAen var det ingenting jeg tenkte mer på enn å bli gravid på nytt, og heldigvis fikk vi fullklaff på første eggløsning.
Den første tiden av svangerskapet var angstpreget, jeg var redd for å miste på nytt. men ettervert har skuldrene senket seg og jeg har klart å tenke positivt. Jeg virkelig glede meg over graviditeten og gleder meg til å møte lille bebien vår <3 Jeg trodde egentlig ikke at jeg kom til å få noe ettervirkninger av SAen, siden jeg ble gravid på nytt så fort trodde jeg at psyken var "kurrert". Men nå som termindatoen nærmer seg har sorgfølelsene meldt seg.
Jeg er lei meg fordi vi mistet vår første lille spire, det føles som jeg har gått gravid et helt sv.skap allerede og det er litt demotiverende å vite at det er to måneder igjen til termin :/ Og når jeg får sånne tanker blir jeg fra meg av dårlig samvittighet for bebien i magen! Hadde ikke SAen skjedd hadde jo ikke jeg hatt DENNE babyen nå!. Må innrømme at jeg har hatt problemer med tilknyttningen til babyen i magen under sv.skapet, jeg har levd på tåhev lenge og tørr ikke være for optimistisk så jeg føler meg som en utrolig dårlig person som har disse tankene nå
Tørr ikke lufte disse tankene for sambo, han kommer nok bare til å si at eg får glemme det som har vært og være glad for det som er. Jeg er jo veldig glad for det, men klarer likevel ikke helt å glemme. Jeg har rett og slett ikke bearbeidet SAen i det hele tatt :/ Er det normalt å ha sånne følelser i sv.skapet? Er så redd jeg ikke skal klare å få tilknytning til babyen når den er født, og det gjør meg trist
Etter SAen var det ingenting jeg tenkte mer på enn å bli gravid på nytt, og heldigvis fikk vi fullklaff på første eggløsning.
Den første tiden av svangerskapet var angstpreget, jeg var redd for å miste på nytt. men ettervert har skuldrene senket seg og jeg har klart å tenke positivt. Jeg virkelig glede meg over graviditeten og gleder meg til å møte lille bebien vår <3 Jeg trodde egentlig ikke at jeg kom til å få noe ettervirkninger av SAen, siden jeg ble gravid på nytt så fort trodde jeg at psyken var "kurrert". Men nå som termindatoen nærmer seg har sorgfølelsene meldt seg.
Jeg er lei meg fordi vi mistet vår første lille spire, det føles som jeg har gått gravid et helt sv.skap allerede og det er litt demotiverende å vite at det er to måneder igjen til termin :/ Og når jeg får sånne tanker blir jeg fra meg av dårlig samvittighet for bebien i magen! Hadde ikke SAen skjedd hadde jo ikke jeg hatt DENNE babyen nå!. Må innrømme at jeg har hatt problemer med tilknyttningen til babyen i magen under sv.skapet, jeg har levd på tåhev lenge og tørr ikke være for optimistisk så jeg føler meg som en utrolig dårlig person som har disse tankene nå
Tørr ikke lufte disse tankene for sambo, han kommer nok bare til å si at eg får glemme det som har vært og være glad for det som er. Jeg er jo veldig glad for det, men klarer likevel ikke helt å glemme. Jeg har rett og slett ikke bearbeidet SAen i det hele tatt :/ Er det normalt å ha sånne følelser i sv.skapet? Er så redd jeg ikke skal klare å få tilknytning til babyen når den er født, og det gjør meg trist
