Kjenner at jeg har så mye som må ut nå at jeg faktisk oppretter en liten dagbok, for å få skrevet ut litt frustrasjon og sorg.
Vi har prøvd å få et til barn siden 2023.
Jeg blir lett gravid, men mister mellom uke 8 og 12 hver gang. Har til nå hatt termin 4 ganger.
12.5.24 var første termin. Da begynte jeg å blø i uke 8, og det viste seg å være en SA. Gikk greit gjennom den aborten, alt kom ut og syklus begynte som normalt.
8.10.24 var neste termin. Pga forrige gang, fikk jeg en tidlig ultralyd i uke 8, der det ikke var hjerteslag. Siden dette var like før påske avtalte vi å vente til over påske og se om det startet av seg selv, noe det ikke gjorde. Fikk tabletter etter påske, uten at noe skjedde. En uke etter fikk jeg ny runde med tabletter og 1 uke etter det igjen utskraping da det ikke skjedde noe av seg selv.
Neste var 5.4.25. Fikk ultralyd i uke 8 og 10 der det var liv og riktig utvikling. På ordinær tidlig ultralyd 12+0 var det ikke bevegelse eller hjerteslag, estimert til ca 11+4. Dette var den verste gangen, fordi vi trodde alt var bra. Siden jeg var kommet så langt måtte jeg på sykehus for å få tabletter og "føde" fosteret. En så trist opplevelse. Og grusomt å måtte være på fødeavdeling, med nybakte foreldre og baby. Fikk resept på Albyl e som jeg kunne ta fra positiv test neste gang.
Nå sist termin 5.12.25. Var ikke hjerteslag 10+0, estimert til ca 8 uker. Fått ny time i neste uke for å være sikker, om ingenting har skjedd til da blir det tabletter igjen. Den opplevelsen på ultralyd er så ille, for jeg så med en gang at livmorhulen ikke hadde rett form, og ingen bevegelse. Fordi jeg vet så godt forskjellen mellom friskt og ikke friskt svangerskap..
I nesten 2 år har jeg skippet bursdagsfester og andre sosiale ting, eller helt alkoholfri vin over på vinflaske for å slippe mistanken om at jeg ikke drikker fordi jeg er gravid. Jeg har opplevd hormonsvingningene fra graviditet så mange ganger, og vektoppgang og tretthet - uten at det blir en baby av det og det er så vondt. Og skummelt, fordi jeg ikke tør å glede meg ved positiv test.
Jeg vet at alderen min gjør det utfordrende, er 42 nå. Og er glad for at jeg lett blir gravid, men har jeg virkelig bare dårlige egg igjen? Ønsket om et barn til er så sterkt, samtidig som jeg ikke vet om psyken min tåler flere mist.
Har ikke fortalt noen om denne siste graviditeten, og få om de forrige, for jeg orker ikke sympatien og alle flosklene om at "det skjer når det er meningen", "vær glad for at du har tre barn fra før" osv. Jeg elsker barna mine, men vi har jo lov å ønske oss flere! Bitterheten sniker seg på, fordi vi møttes så sent i livet at det kanskje er for sent nå. Vi har to sammen som jeg fikk før jeg fylte 40, 39 med siste, så et eller annet drastisk har skjedd etter 40. Jeg har faktisk vært gravid og mistet flere ganger enn jeg har levendefødte barn nå.
Også er jeg så frustrert over kroppen min, som ikke skjønner at fosteret ikke lever og ikke støter det ut selv. Alt tar jo mye lengere tid, og det er tid vi ikke har. Kunne ønske det heller var kjemiske, for da kunne vi prøvd igjen mye fortere.
Vi har prøvd å få et til barn siden 2023.
Jeg blir lett gravid, men mister mellom uke 8 og 12 hver gang. Har til nå hatt termin 4 ganger.
12.5.24 var første termin. Da begynte jeg å blø i uke 8, og det viste seg å være en SA. Gikk greit gjennom den aborten, alt kom ut og syklus begynte som normalt.
8.10.24 var neste termin. Pga forrige gang, fikk jeg en tidlig ultralyd i uke 8, der det ikke var hjerteslag. Siden dette var like før påske avtalte vi å vente til over påske og se om det startet av seg selv, noe det ikke gjorde. Fikk tabletter etter påske, uten at noe skjedde. En uke etter fikk jeg ny runde med tabletter og 1 uke etter det igjen utskraping da det ikke skjedde noe av seg selv.
Neste var 5.4.25. Fikk ultralyd i uke 8 og 10 der det var liv og riktig utvikling. På ordinær tidlig ultralyd 12+0 var det ikke bevegelse eller hjerteslag, estimert til ca 11+4. Dette var den verste gangen, fordi vi trodde alt var bra. Siden jeg var kommet så langt måtte jeg på sykehus for å få tabletter og "føde" fosteret. En så trist opplevelse. Og grusomt å måtte være på fødeavdeling, med nybakte foreldre og baby. Fikk resept på Albyl e som jeg kunne ta fra positiv test neste gang.
Nå sist termin 5.12.25. Var ikke hjerteslag 10+0, estimert til ca 8 uker. Fått ny time i neste uke for å være sikker, om ingenting har skjedd til da blir det tabletter igjen. Den opplevelsen på ultralyd er så ille, for jeg så med en gang at livmorhulen ikke hadde rett form, og ingen bevegelse. Fordi jeg vet så godt forskjellen mellom friskt og ikke friskt svangerskap..
I nesten 2 år har jeg skippet bursdagsfester og andre sosiale ting, eller helt alkoholfri vin over på vinflaske for å slippe mistanken om at jeg ikke drikker fordi jeg er gravid. Jeg har opplevd hormonsvingningene fra graviditet så mange ganger, og vektoppgang og tretthet - uten at det blir en baby av det og det er så vondt. Og skummelt, fordi jeg ikke tør å glede meg ved positiv test.
Jeg vet at alderen min gjør det utfordrende, er 42 nå. Og er glad for at jeg lett blir gravid, men har jeg virkelig bare dårlige egg igjen? Ønsket om et barn til er så sterkt, samtidig som jeg ikke vet om psyken min tåler flere mist.
Har ikke fortalt noen om denne siste graviditeten, og få om de forrige, for jeg orker ikke sympatien og alle flosklene om at "det skjer når det er meningen", "vær glad for at du har tre barn fra før" osv. Jeg elsker barna mine, men vi har jo lov å ønske oss flere! Bitterheten sniker seg på, fordi vi møttes så sent i livet at det kanskje er for sent nå. Vi har to sammen som jeg fikk før jeg fylte 40, 39 med siste, så et eller annet drastisk har skjedd etter 40. Jeg har faktisk vært gravid og mistet flere ganger enn jeg har levendefødte barn nå.
Også er jeg så frustrert over kroppen min, som ikke skjønner at fosteret ikke lever og ikke støter det ut selv. Alt tar jo mye lengere tid, og det er tid vi ikke har. Kunne ønske det heller var kjemiske, for da kunne vi prøvd igjen mye fortere.
