Jeg vet at mange av dere ikke ønsker å lese innlegg som det jeg skal skrive nå, men for oss som opplever at ting ikke går som det skal, så er det ofte ikke så mange vi kan dele med, for det er sikkert mange som meg som av ulike grunner ikke har delt vår lille/store hemmelighet med så mange ennå.
Jeg var på TUL forrige fredag å gru-gledet meg til å forhåpentligvis kunne se et bankende mikrohjerte der på skjermen. Sånn ble det dessverre ikke. Alt vi kunne se var et svart hull. Fostersekken var der, men ingenting annet. Jeg var så uforberedt på det som viste seg der på skjermen. For jeg hadde i det minste tenkt at jeg i verste fall skulle se et embryo, uten et hjerte som banket. Jeg kjente panikken komme, samtidig som jeg ikke kunne tillate meg å la den få for stor plass, for det kunne jo hende det bare var for tidlig. Vi gikk ut fra undersøkelsen som to store spørsmålstegn, for hva var det vi egentlig hadde sett der på skjermen og hvordan skulle vi forholde oss til det?
Helgen gikk og vi klarte å slå oss nogenlunde til ro med at vi uansett ikke ville få flere svar før til uken. Mandag startet med ny HCG prøve, som så ble etterfulgt av en ny på onsdag. Midt oppi det hadde jeg min første time hos jordmor. Kontrastenes uke. HCG prøvene viste fin stigning, men på gårsdagens ultralyd lyste det samme svarte hullet mot oss. Et endelig svar tenkte jeg, men neida. Jeg må ta ny HCG til uken og må på ytterligere en ultralyd på sykehuset før den eventuelle prosessen med å få kroppen til å forstå at den skal støte ut det som ikke lengre er. Dette mikroskopiske håpet er så krevende å bære. Jeg vil jo bare ha en avklaring.
Noen ganger går bare ikke ting sånn som man skulle ønske. Min lille Maispire ble med stor sannsynlighet borte på veien. Jeg føler meg fortsatt veldig gravid og helt ærlig så er jeg ganske frustrert på denne kroppen min som ikke forstår at den ikke skal fortsette å late som den er gravid. Ja, jeg vet at det fortsatt er denne mikroskopiske muligheten. Men nå føler jeg bare på at det er urettferdig at jeg må vente og at jeg ikke engang kan være ordentlig lei meg ennå, og det er så kjipt.
Jeg er jo av de heldige som har tre skikkelig fine barn som minner meg på at livet er her og nå, og at alt kommer til å bli bra igjen. Tross alt.
Til dere som er bekymret og kanskje ikke klarer å glede dere fullt og helt ennå, så vil jeg bare si at vær så snill å prøv enda litt til på det. For dersom det ikke går som det skal, så må dere uansett forholde dere til det. Ikke la frykten ta for stor plass fra alt det fine. For midt oppi dette her, så er jeg veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å glede meg til å bli mamma igjen, selvom det mest sannsynlig viser seg at det bare var for noen uker.
Alt godt til dere her inne og måtte Mai måned bli fylt av herlig barneskrik, hjerter som bobler over av lykke, melkespreng og minimalt med nattesøvn for dere
Jeg var på TUL forrige fredag å gru-gledet meg til å forhåpentligvis kunne se et bankende mikrohjerte der på skjermen. Sånn ble det dessverre ikke. Alt vi kunne se var et svart hull. Fostersekken var der, men ingenting annet. Jeg var så uforberedt på det som viste seg der på skjermen. For jeg hadde i det minste tenkt at jeg i verste fall skulle se et embryo, uten et hjerte som banket. Jeg kjente panikken komme, samtidig som jeg ikke kunne tillate meg å la den få for stor plass, for det kunne jo hende det bare var for tidlig. Vi gikk ut fra undersøkelsen som to store spørsmålstegn, for hva var det vi egentlig hadde sett der på skjermen og hvordan skulle vi forholde oss til det?
Helgen gikk og vi klarte å slå oss nogenlunde til ro med at vi uansett ikke ville få flere svar før til uken. Mandag startet med ny HCG prøve, som så ble etterfulgt av en ny på onsdag. Midt oppi det hadde jeg min første time hos jordmor. Kontrastenes uke. HCG prøvene viste fin stigning, men på gårsdagens ultralyd lyste det samme svarte hullet mot oss. Et endelig svar tenkte jeg, men neida. Jeg må ta ny HCG til uken og må på ytterligere en ultralyd på sykehuset før den eventuelle prosessen med å få kroppen til å forstå at den skal støte ut det som ikke lengre er. Dette mikroskopiske håpet er så krevende å bære. Jeg vil jo bare ha en avklaring.
Noen ganger går bare ikke ting sånn som man skulle ønske. Min lille Maispire ble med stor sannsynlighet borte på veien. Jeg føler meg fortsatt veldig gravid og helt ærlig så er jeg ganske frustrert på denne kroppen min som ikke forstår at den ikke skal fortsette å late som den er gravid. Ja, jeg vet at det fortsatt er denne mikroskopiske muligheten. Men nå føler jeg bare på at det er urettferdig at jeg må vente og at jeg ikke engang kan være ordentlig lei meg ennå, og det er så kjipt.
Jeg er jo av de heldige som har tre skikkelig fine barn som minner meg på at livet er her og nå, og at alt kommer til å bli bra igjen. Tross alt.
Til dere som er bekymret og kanskje ikke klarer å glede dere fullt og helt ennå, så vil jeg bare si at vær så snill å prøv enda litt til på det. For dersom det ikke går som det skal, så må dere uansett forholde dere til det. Ikke la frykten ta for stor plass fra alt det fine. For midt oppi dette her, så er jeg veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å glede meg til å bli mamma igjen, selvom det mest sannsynlig viser seg at det bare var for noen uker.
Alt godt til dere her inne og måtte Mai måned bli fylt av herlig barneskrik, hjerter som bobler over av lykke, melkespreng og minimalt med nattesøvn for dere
og at prosessen med å få kroppen tilbake til normalen går fint