5/1-13, kl. 22:45 kom min perfekte sønn til verden..
Jeg ble satt igang på torsdag. Da skjedde det ikke så mye. Fredag ble ballongen tatt ut, da hadde jeg 2cm åpning og 2 cm skjededel. Jeg fikk en modningspille, og etter 4 timer kom de første riene. Lå med disse hele dagen, men de ga meg ikke større åpning. På kvelden fikk jeg morfin, og sovnet. I 3-tida våknet jeg med rier igjen. De førte ingen vei.. Fikk ny dose for å sove og samle krefter til den store dagen. Jeg la meg, full av motivasjon og fødelyst! På lørdag skulle det skje! Da jeg våknet lørdag, kjente jeg at jeg hadde blitt syk. Jeg hadde feber og hostet som en gal!! Jeg fikk alikavel ny modningspille, men jeg må innrømme at jeg lurte på hvordan jeg skulle klare dette med den formen! En god ting førte det med seg, jeg ble lagt på enerom med eget bad! Jeg måtte nemlig isoleres fra resten av fødeavdelingen! Litt trist å ikke få skravle med noen, men godt med eget rom! Jeg fikk på nytt rier av pilla. De varte ca 30-40 sekunder og kom med 3 minutters mellomrom. De var altså ikke effektive, bare slitsomme! Jeg hadde mange kontroller via CTG, men da klokka nærmet seg 9 på kvelden fikk guttungen lav hjerterytme under de hardeste riene mine. Da ble det bestemt at de skulle forsøke å ta vannet mitt, fordi det kunne gjøre riene mer effektive og de kunne sjekke fostervannet for å se om babyen var stresset. Da de tok vannet var det misfarget, og riene mine haglet på, var skikkelig harde. Men.. hjerterytmen falt så mye.. På slutten var den helt borte! Jeg gjorde mitt beste, pustet dypt i håp om at babyen fikk nok oksygen, men det hjalp ikke!!! Plutselig var rommet fullt av jordmødre, leger og sykepleiere! Babyen måtte forløses med hastekeisersnitt! Var helt oppløst i tårer og livredd for at babyen døde i magen. Tida det tok fra de reiv av meg riebeltet og de løp med meg inn til operasjonsstua, virket som en evighet! jeg fikk ikke høre hjertelyden, så jeg ante ikke hvordan det sto til med babyen. Jeg hadde også konstante rier og skikkelig, skikkelig panikk! De fikk kutta meg opp og tatt ut babyen min. Han skreik høyt en gang, så ble det stille. Men jeg visste at alt var bra. Jeg gråt, mens jeg så på legene tørke og undersøke ham. Da de flyttet seg litt unna, så jeg to sprellende bein og ballene hans. Så kom de bort til meg med ham. Så jeg fikk kose og kysse og hilse på ungen min. Det første jeg tenkte var at han var helt lik pappaen sin! Så tok de ham med ut, og han fikk møte pappaen sin og fikk sitt første stell.
Heldigvis gikk alt bra! Nå er jeg mørbanket og lykkelig for at alt gikk bra!
Det er litt sårt med å ha tatt keisersnitt.. Jeg får ikke stelt og kosa med ungen min. Jeg vil helst være sammen med ham hele tiden. Det første døgnet fikk jeg så sterke medikamenter så jeg ikke klarte å holde meg våken. Har fått hatt ungen min hos meg i natt, gud, så deilig. Jeg bare savner han når han ikke er hos meg. :-(
Men som sagt, overlykkelig for at alt gikk bra! Nå er jeg mamma til verdens fineste guttebaby! Legger snart inn et bilde av pjokken!