Bitter venninne..?

[SpinnVill]

Jeg har en beste venninne som har prøvd å bli gravid i 2,5 år nå. Jeg skjønner henne veldig godt at hun er oppriktig lei seg og bitter siden jeg endte gravid ved første samleie omtrent, og jeg tar veldig hensyn til følelsene hennes, men nå synes jeg det går litt over streken.

All glede over graviditeten min forsvinner og jeg føler meg bare skyldig i stedet. Har dårlig samvittighet for at jeg ble gravid nå.

Ja, det er utrolig leit og tøft å gå så lenge uten å lykkes (jeg kan ikke begynne å forestille meg hvor vondt det er for henne og kvinner i hennes posisjon), men det er heller ikke rettferdig å få meg til å føle meg som en drittsekk 24/7 heller.
Når hun er til stede, så er det minst mulig babysnakk medmindre hun er den som bringer opp emnet, så jeg tar faktisk veldig hensyn til følelsene hennes.

Hun har bare blitt verre i og med at magen min har begynt å vokse jeg er så lei meg på hennes vegne, men samtidig er ikke dette noe bra for meg og den lille heller. Jeg er nok stresset som det er, sliter med søvn og føler dette skuespillet med henne rundt meg er noe jeg ikke klarer lenger uten av noe fælt skjer med meg.

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan snakke med henne om dette? Hva jeg kan si/bør si? Hvordan jeg kan/burde si det? Jeg er rådvill.. vil jo ikke miste beste venninnen min.. vil jo ikke miste meg selv og min lykke heller.

 

[Lykkeingrid]

Huff, det er ikke en god følelse for deg, eller for henne. Jeg har selv vært i hennes situasjon, og hatt nære venninner rundt meg som ble gravid så og si med en gang. Det er klart det er vondt å være i hennes situasjon, men det burde ikke være fordi du er blitt gravid. Jeg har hele tiden vært ufattelig glad på mine venninners vegne, og mest fordi de har sluppet å gå igjennom det vi har gjort. For det er vondt, og det er sårt, og jeg unner ingen å ha det slik vi har hatt det. Så kanskje det kan være en måte å snakke med henne om det? Å si at du ser at det er vondt for henne og du kunne ønske det var annerledes, og at du synes det er fryktelig dumt at hun har det slik og at du håper du aldri får oppleve det. Kanskje hun vil se at du ikke bare er gravid, men du slipper faktisk å ha det slik hun har det? Uansett, du skal ikke ha dårlig samvittighet!! Jeg forstår det er en vanskelig situasjon for deg og, for det er klart du vil ikke såre henne heller,men det er viktig å huske at dette ikke er din feil og du må ikke ha skyldfølelse <3 Lykke til!

 

[blåbærtua]

Gi henne tid. Kanskje hun trenger litt avstand en periode? Gode venner kan gi hverandre litt rom når det trengs uten at det betyr slutten på vennskapet.. Hun er nok glad på dine vegne, men hun har nok litt vanskelig for å godta at det som er så sårt og vanskelig for henne, er så enkelt for andre (altså å bli gravid..). Si at du er veldig lei deg på hennes vegne og håper at det løser seg for henne snart. At du vet at dette er veldig vanskelig for henne, og at du ikke vet hvordan du skal hjelpe henne..Det løser seg nok

 

[SpinnVill]

Huff, det er ikke en god følelse for deg, eller for henne. Jeg har selv vært i hennes situasjon, og hatt nære venninner rundt meg som ble gravid så og si med en gang. Det er klart det er vondt å være i hennes situasjon, men det burde ikke være fordi du er blitt gravid. Jeg har hele tiden vært ufattelig glad på mine venninners vegne, og mest fordi de har sluppet å gå igjennom det vi har gjort. For det er vondt, og det er sårt, og jeg unner ingen å ha det slik vi har hatt det. Så kanskje det kan være en måte å snakke med henne om det? Å si at du ser at det er vondt for henne og du kunne ønske det var annerledes, og at du synes det er fryktelig dumt at hun har det slik og at du håper du aldri får oppleve det. Kanskje hun vil se at du ikke bare er gravid, men du slipper faktisk å ha det slik hun har det? Uansett, du skal ikke ha dårlig samvittighet!! Jeg forstår det er en vanskelig situasjon for deg og, for det er klart du vil ikke såre henne heller,men det er viktig å huske at dette ikke er din feil og du må ikke ha skyldfølelse <3 Lykke til!

Takk for innlegget og for oppmuntrende ord <3 det var fint å få en litt annen vinkel på dette enn svart på hvitt at hun har det veldig dårlig, men at som du sier at kanskje hun kan se det på den måten en dag.

Håper virkelig det løser seg

 

[SpinnVill]

Gi henne tid. Kanskje hun trenger litt avstand en periode? Gode venner kan gi hverandre litt rom når det trengs uten at det betyr slutten på vennskapet.. Hun er nok glad på dine vegne, men hun har nok litt vanskelig for å godta at det som er så sårt og vanskelig for henne, er så enkelt for andre (altså å bli gravid..). Si at du er veldig lei deg på hennes vegne og håper at det løser seg for henne snart. At du vet at dette er veldig vanskelig for henne, og at du ikke vet hvordan du skal hjelpe henne..Det løser seg nok

Ja, jeg vet egentlig ikke. Det er kanskje den avstanden som har rotet til litt også? 3 uker siden vi "så" hverandre sist, og har da gått fra paddeflat mage til å få en liten kul der.

Men, når hun har gått så lenge uten å lykkes, har man ikke da rett på full utredning? Kanskje det kan være noe jeg kan hjelpe henne med, eller tror du/dere dette kan gjøre saken verre?

 

[ivflinn]

Sniker litt jeg jo hun har krav på utredning da.. Hvis de har prøvd i mer enn ett år.. Og nå er d jo så lett å finne ut om d er noe med henne eller kjæresten.. Kjedli å gå sånn og prøve å prøve og så er d kanskje en grunn til at d ikke går... Prøv å ta d opp forsiktig med henne. Si at du vil være der for henne å hjelpe henne å komme et steg videre. Jeg har vært i hennes sko og d er helt forferdelig sårt, men har alltid unnet venninne mine barn fordet. Sånn er jo livet! Noen sliter, noen får d til lett... Men d kan hjelpe å snakke om d. Si hva du føler også, ikke sikkert hun har tenkt over d heller... Lykke til

 

[blåbærtua]

At magen din vokser må hun bare venne seg til, det er greit og helt normalt at hun er misunnelig, men det skal du ikke føle noe skyld for. dette er den største gleden en kan oppleve og du er så heldig nå ikke la henne ta fra deg den gleden!

Har hun ikke startet utredning? Da bør du tipse henne om å ta en tur til fastlegen og få henvisning til gynekolog for utredning. Typen hennes skal også levere en sædprøve (kan få henvisning, men vi leverte sædprøve privat uten henvisning, spørs hvor i landet en bor..) En har rett på utredning etter å ha prøvd å få barn i et år.. Snakk med henne og spør om hun har tenkt på utredning, en trenger noen å støtte seg på gjennom den prosessen

 

[Oioioi!]

Alle har rett på utredning etter 1 år med prøving

Forstår at da e vondt for venninno di, for eg har vært der sjøl med dei to me har. Likavel har eg gleda meg når venner e blitt gravide.

Har og ei venninna så slite med at eg no e gravid igjen for andre gong, mens ho har prøvd. Ho va heilt ærlig å sa at ho va kjempeglad på mine vegne, men må få tid på seg å fordøya da. Ikkje sikkert at ho klare å v så mykje tilstede denne gongen.
Detta respektere eg fullt ut.
Heldigvis e ikkje ho den typen så får andre til å ha dårlig samvittighet

 

[Hermine]

Nå vet ikke jeg hvor lenge, og hva hun har prøvd/eller vært igjennom. Men jeg kan si noe om hvordan dette har vært for meg. Jeg har vært meget aktiv prøver i 5,5 år, hvor det raskt ble påvist flere "mangler" med både meg og mannen. Vi fikk ganske raskt behandling, og lyktes heller ikke da. Vi har kjent på utrolig mye vonde følelser, gode følelser/glede i forhold til at andre slipper å gå igjennom dette marerittet, sinne, frustrasjon, stor sorg, livskrise - ja, alle mulige følelser... Det er en prosess, som man må igjennom som ufrivillig barnløs, og den vil på en måte involvere alle som kjenner til situasjonen. Jeg har snakket åpent med mine venninner, og har i mange tilfeller valgt å holde meg borte. Det beste rådet mitt er å være der for henne, lytte, gi en klem, og ikke gi gode råd... Som ufrivillig barnløs har man ofte mer kunnskap om problematikken enn fastlegen, og mye kan allerede være prøvd. Men dette er jo min opplevelse da, og jeg har vært lenge i gamet Heldigvis gravid på siste, og 8. IVF-forsøk.

 

[SpinnVill]

Jeg takker så veldig mye for alle svar jeg har fått. De har hjulpet meg mye med å skjønne litt mer, og også hvordan jeg skal kunne være der for henne samtidig som at jeg ikke mister meg selv i det hele!

 

[SpinnVill]

Nå vet ikke jeg hvor lenge, og hva hun har prøvd/eller vært igjennom. Men jeg kan si noe om hvordan dette har vært for meg. Jeg har vært meget aktiv prøver i 5,5 år, hvor det raskt ble påvist flere "mangler" med både meg og mannen. Vi fikk ganske raskt behandling, og lyktes heller ikke da. Vi har kjent på utrolig mye vonde følelser, gode følelser/glede i forhold til at andre slipper å gå igjennom dette marerittet, sinne, frustrasjon, stor sorg, livskrise - ja, alle mulige følelser... Det er en prosess, som man må igjennom som ufrivillig barnløs, og den vil på en måte involvere alle som kjenner til situasjonen. Jeg har snakket åpent med mine venninner, og har i mange tilfeller valgt å holde meg borte. Det beste rådet mitt er å være der for henne, lytte, gi en klem, og ikke gi gode råd... Som ufrivillig barnløs har man ofte mer kunnskap om problematikken enn fastlegen, og mye kan allerede være prøvd. Men dette er jo min opplevelse da, og jeg har vært lenge i gamet Heldigvis gravid på siste, og 8. IVF-forsøk.

Gratulerer så mye og håper spiren sitter! og tusen takk for en dypere innsikt i dette også