Vet ikke helt om bv er veien å gå.. Har kontaktet de to ganger, siste gangen sammen med helsesøster. Men jeg føler de gjemmer seg litt, men sist gang fikk jeg komme til en samtale ihvertfall. Men de avsluttet fra sin side siden det skulle bli en rettsak, og de måtte forholde seg til dommen der. Og siden faren bor i en annen kommune, er det enda vanskeligere for de å få møter med han.. Men kanskje jeg skal kontakte de samme personene på nytt, og spørre de om veiledning.. Eller har de egen veiledningstjeneste?
Som sagt går det ikke å snakke med faren.. Han blir bare sint og snur på ting, og sier jeg beskylder han for ting som en hevnaksjon, og at jeg ikke tenker noe på femåringen! Han er dessverre veltalende, og overfor de rette instansene som kan hjelpe setter han seg selv i en offerrolle..
Er kanskje litt drøyt å legge ut på nett egentlig, men samtidig er det godt å få skrevet det ned og ut - og få litt tilbakemeldinger fra andre utenforstående!
