*englefjes*
Forumet er livet
Kan jeg spørre hva som skjedde med englejentene dine?
Bellybutton
- Trådstarter *englefjes*
- Opprettet
*englefjes*
Forumet er livet
Dytt
1rosa+1til?
Elsker forumet
dytte... nyskjerrig jeg oxo. men ikke turt å spørre :S
bellybutton
Forumet er livet
Ja, det kan du selvfølgelig gjøre :-)
Men det er en lang historie da, skal prøve å korte ned.
Jeg var 19 år, og helt uviten om graviditet osv, så var langt på vei før jeg begynte å ane ugler i mosen.
Første kontroll var nok rundt 20 uker for begynte magen å syns.
Jeg hadde akkuratt flyttet for meg selv, slått opp med typen og fått jobb!
Grudde meg til å fortelle det til x'n, men han tok det kjempepent og stilte opp momentant. han var 25.
Skrev et brev å sendte til mamma, som faktisk også tok det helt pent.
Ble sendt på ul ganske raskt i å med jordmor skjønte jeg var kommet langt, og jeg hadde null peil på hvor langt jeg evt kunne være selv...mamma ble med. Vanlig ul på sykehuset, men jordmor stusset så frem og tilbake og opplyste tilslutt om at det er 2 bebiser i magen.
Guuuuud, jeg fikk sjokk!
Men hun roet seg liksom ikke med at det 'bare var 2 foster' der, var mere ugler i mosen.
Hun sa at hun så noe rart ved kraniet på den ene, så hun ville sende oss til en spesialist.
Vi dro rett dit.
Han 'spesialisten' som han kalte seg var en klart talende mann som ikke viste mye hensyn, men han sa ting i klar tale som det var:
" Ja, her ser jeg en baby som er jente, helt frisk...og en babyjente til uten hjerne!"
GULP!
Hva? Tenkte jeg...går det ann......hun lever jo.
Fikk kontroller på rikshospitalet etter dette hvor de forklarte godt rundt dette.
Den ene jenta mi hadde faktisk en underutviklet hjerne, så kranie/hodet var ikke fullvokst som den andre tvillingen...hun vill greie å leve i magen min men ville død rett etter fødsel.
Så merkelig nok, greide jeg å ikke tenke på at det var sånn det var...jeg gjorde det beste jeg kunne i svangerskapet. Sa opp jobben, flyttet hjem til mamma som hadde stort hus, og gikk i permisjon. Tok dagene med ro slik en tvilling gravid skal gjøre.
Jeg fortalte ikke til så mange at jeg ventet 2, så når jeg var på handletur med ei klassevenninne kjøpte jeg bare ett sett med klær. Det føltes litt merkverdig.
Men det var sannheten, jeg ville få bare ett barn med meg hjem.
Ukene gikk, jeg tuslet på hjemme...mamma var på jobb men sa at hvis jeg ble uggen i formen måtte jeg ringe med en gang.
Vi bodde på bygda, 2 timer unna sykehuset på Kongsberg.
Og en dag startet det bare.
Jeg ante jo ikke hva som var i ferd med å skje med kroppen min.
Jeg var 28 uker på vei, hadde termin i beg. av februar, denne dagen var det 17 november.
Da jeg våknet om morran var jeg så stiv og rar i bekkenet, og magen føltes kjeeempe tung. ALT var tungt den dagen.
Jeg hadde vondt i ryggen, og gikk rundt i huset runde etter runde. Gikk etter posten som faktisk var et stykke, men måtte
stadig ta pauser for det kom så vonde tak i ryggen.
Dette var jo rier!!!! Men var ingen som hadde pratet med meg om hvordan de skulle kjennes ut. Og når jeg da attpåtil var aktiv så satte det jo bare mer i gang.
Jeg drøyde helt til mamma kom hjem fra jobb halv 4, sa at jeg var litt uggen i dag.
Når det var middag klarte jeg ikke sitte, følte jeg måtte bæsje hele tida.
Tilslutt tok jeg meg en dusj, tok på pysj å la meg i senga.
Men måtte kaste inn håndkle å rope på mamma, da var kl 19.30 for jeg husker Cæsar gikk på tv.
Da hadde jeg mest sannsynlig gått med rier i 12 timer.
Mamma ble kritthvit i fjeset da hun så meg, hun skjønte tegninga, kledde av meg for å se, ringte legen umiddelbart.
På dette tidspunktet hadde jeg skikkelig vonde rier, og jeg følte jeg ville sprenge i lufta!
Hørte mamma sa at" tror fødselen har startet" til legen...det var helt absurd for meg, var jo 12 uker igjen.
Legen kom, luftambulansen kom.
I det personallet fra lufta. kommer inn å presanterer seg går vannet mitt....det bare flommer utover senga.
Det var så sinnsykt deilig følelse å lette på trykket, men det var jo overhodet ikke bra for nå var jo fødselen virkelig i gang
og kunne ikke stoppes.
Det ble store diskusjoner på hva legene ville gjøre.
Første alt. var: frakte kuvøser hjem til oss, mamma sprengfyra i huset og varma dyner og håndkler.
Andre alt. peise på nedover i rasende fart til Drammen sykehus i håp om å rekke ned.
Det ble alt. nr 2.
Jeg ble pakka inn og fikk rie stillennde sprøyter, mamma, hennes samboer + min bror kjørte bil nedover mens jeg fløy.
Hurra for været denne kvelden, det var tåke i Drammen så der greide dem ikke lande...opp igjen til Kongsberg, greide heller ikke lande der pga tåke.
Det endte med at vi måtte lande litt oppi dalen (Fotball banen i Svene for de som er kjent), der ventet vi på en ambulansebil som kjørte meg ned til Kongsberg sykehus.
ALt dette brukte vi jo tid på.
Endelig inne på sykehuset, ul, fant hjertelyd på begge 2.
Navlesnoren på den ene var på vei ut å lå i klem så ble ikke nok sirkulasjon.
(Barna var små, så navlesnoren skle lett frem mot åpningen før babyen.)
Barnefar var kommet og var med på fødsel, samt min pappa.
De andre var på gangen. Mamma med samboer, bror og en onkel.
Jentene ble født på samme minuttet halv 2 på natten, etter ca 18 timer med rier.
Jeg hørte ikke noe skrik. Bare totalt stillhet.
Jeg var så glad det hele var over. Det eneste jeg tenkte på var at jeg måtte komme meg videre, jeg var besatt av den tanken.
Jeg ble spurt om jeg vill ha de opp til meg.
Jeg svarte nei.
Barnefar og pappa ville se på de, og pappa har sagt i ettertid at de var så store å fine:-)
Selv om jeg var på sykehuset noen dager, ville jeg aldri holde de eller se på de.
Jordmor sa at jeg burde for jeg kom til å angre.
MEN det var det rette for meg der og da....-og det er det den dag i dag. Jeg angrer ikke.
Jeg har bilder av de som jeg ser på, og fotavtrykk :-)
Jeg har ingen minner om lukten dems, huden dems eller slike ting, og det har vært det beste for meg.
Jeg er så overassket hver gang jeg ser på bildene over hvor store og ferdige de var, små mennekser som bare skulle feites opp litt mer.
Tvilling 2 var 1070 gr. 39 cm lang. Perfekt utseende med barnefars lepper. :-) Og heter Emma.
Tvilling 1 var 850 gr. 33 lang. Perfekt kropp, men desverre ikke samme pene utseende i fjeset som
sin søster pga av kraniet avviket. Og heter Maiken. :-)
Vi valgte å ha en vanlig normal 'kristen' begravelse med senking av kiste, de lå sammen, slik som i magen.
Jeg hadde skrevet et brev til de, men orket ikke lese det selv så presten gjorde det...så godt han kunne. Han begynte å grine.
Ettepå hadde vi en sammenkomst med familie og venner hjemme hos oss.
Jeg velger å ikke legge ut bilde av de, for det er for sterke bilder for oss gravide damer,
selv om de er verdens søteste små babyer......-men legger ved fotavtrykkene dems...søte da :-)
Jeg og barnefar ble sammen igjen i denne tunge tiden etterpå, og 11 mnd senere kom ei vakker jente til verden
uten komplikasjoner:-)
DET var den beste terapien for meg :-)
Jeg har aldri vært flink til å prate om dette, holdt det for meg selv, valgte å ikke bruke terapi av noe slag.
DET angrer jeg på i dag.
Å få riktig terapi er mer viktig enn man kanskje tror.
Men å skrive om det er godt.
Takk for at du spurte 'englefjes' og for at du ville lese. :-)
Mulig jeg ikke har fått med alle detaljer etc, men det er bare å spørre.
Som dere ser på tickern min er Emma og Maiken snart 11 år <3
Mange klemmer fra meg :-)
Emma's fotavtrykk.
Men det er en lang historie da, skal prøve å korte ned.
Jeg var 19 år, og helt uviten om graviditet osv, så var langt på vei før jeg begynte å ane ugler i mosen.
Første kontroll var nok rundt 20 uker for begynte magen å syns.
Jeg hadde akkuratt flyttet for meg selv, slått opp med typen og fått jobb!
Grudde meg til å fortelle det til x'n, men han tok det kjempepent og stilte opp momentant. han var 25.
Skrev et brev å sendte til mamma, som faktisk også tok det helt pent.
Ble sendt på ul ganske raskt i å med jordmor skjønte jeg var kommet langt, og jeg hadde null peil på hvor langt jeg evt kunne være selv...mamma ble med. Vanlig ul på sykehuset, men jordmor stusset så frem og tilbake og opplyste tilslutt om at det er 2 bebiser i magen.
Guuuuud, jeg fikk sjokk!
Men hun roet seg liksom ikke med at det 'bare var 2 foster' der, var mere ugler i mosen.
Hun sa at hun så noe rart ved kraniet på den ene, så hun ville sende oss til en spesialist.
Vi dro rett dit.
Han 'spesialisten' som han kalte seg var en klart talende mann som ikke viste mye hensyn, men han sa ting i klar tale som det var:
" Ja, her ser jeg en baby som er jente, helt frisk...og en babyjente til uten hjerne!"
GULP!
Hva? Tenkte jeg...går det ann......hun lever jo.
Fikk kontroller på rikshospitalet etter dette hvor de forklarte godt rundt dette.
Den ene jenta mi hadde faktisk en underutviklet hjerne, så kranie/hodet var ikke fullvokst som den andre tvillingen...hun vill greie å leve i magen min men ville død rett etter fødsel.
Så merkelig nok, greide jeg å ikke tenke på at det var sånn det var...jeg gjorde det beste jeg kunne i svangerskapet. Sa opp jobben, flyttet hjem til mamma som hadde stort hus, og gikk i permisjon. Tok dagene med ro slik en tvilling gravid skal gjøre.
Jeg fortalte ikke til så mange at jeg ventet 2, så når jeg var på handletur med ei klassevenninne kjøpte jeg bare ett sett med klær. Det føltes litt merkverdig.
Men det var sannheten, jeg ville få bare ett barn med meg hjem.
Ukene gikk, jeg tuslet på hjemme...mamma var på jobb men sa at hvis jeg ble uggen i formen måtte jeg ringe med en gang.
Vi bodde på bygda, 2 timer unna sykehuset på Kongsberg.
Og en dag startet det bare.
Jeg ante jo ikke hva som var i ferd med å skje med kroppen min.
Jeg var 28 uker på vei, hadde termin i beg. av februar, denne dagen var det 17 november.
Da jeg våknet om morran var jeg så stiv og rar i bekkenet, og magen føltes kjeeempe tung. ALT var tungt den dagen.
Jeg hadde vondt i ryggen, og gikk rundt i huset runde etter runde. Gikk etter posten som faktisk var et stykke, men måtte
stadig ta pauser for det kom så vonde tak i ryggen.
Dette var jo rier!!!! Men var ingen som hadde pratet med meg om hvordan de skulle kjennes ut. Og når jeg da attpåtil var aktiv så satte det jo bare mer i gang.
Jeg drøyde helt til mamma kom hjem fra jobb halv 4, sa at jeg var litt uggen i dag.
Når det var middag klarte jeg ikke sitte, følte jeg måtte bæsje hele tida.
Tilslutt tok jeg meg en dusj, tok på pysj å la meg i senga.
Men måtte kaste inn håndkle å rope på mamma, da var kl 19.30 for jeg husker Cæsar gikk på tv.
Da hadde jeg mest sannsynlig gått med rier i 12 timer.
Mamma ble kritthvit i fjeset da hun så meg, hun skjønte tegninga, kledde av meg for å se, ringte legen umiddelbart.
På dette tidspunktet hadde jeg skikkelig vonde rier, og jeg følte jeg ville sprenge i lufta!
Hørte mamma sa at" tror fødselen har startet" til legen...det var helt absurd for meg, var jo 12 uker igjen.
Legen kom, luftambulansen kom.
I det personallet fra lufta. kommer inn å presanterer seg går vannet mitt....det bare flommer utover senga.
Det var så sinnsykt deilig følelse å lette på trykket, men det var jo overhodet ikke bra for nå var jo fødselen virkelig i gang
og kunne ikke stoppes.
Det ble store diskusjoner på hva legene ville gjøre.
Første alt. var: frakte kuvøser hjem til oss, mamma sprengfyra i huset og varma dyner og håndkler.
Andre alt. peise på nedover i rasende fart til Drammen sykehus i håp om å rekke ned.
Det ble alt. nr 2.
Jeg ble pakka inn og fikk rie stillennde sprøyter, mamma, hennes samboer + min bror kjørte bil nedover mens jeg fløy.
Hurra for været denne kvelden, det var tåke i Drammen så der greide dem ikke lande...opp igjen til Kongsberg, greide heller ikke lande der pga tåke.
Det endte med at vi måtte lande litt oppi dalen (Fotball banen i Svene for de som er kjent), der ventet vi på en ambulansebil som kjørte meg ned til Kongsberg sykehus.
ALt dette brukte vi jo tid på.
Endelig inne på sykehuset, ul, fant hjertelyd på begge 2.
Navlesnoren på den ene var på vei ut å lå i klem så ble ikke nok sirkulasjon.
(Barna var små, så navlesnoren skle lett frem mot åpningen før babyen.)
Barnefar var kommet og var med på fødsel, samt min pappa.
De andre var på gangen. Mamma med samboer, bror og en onkel.
Jentene ble født på samme minuttet halv 2 på natten, etter ca 18 timer med rier.
Jeg hørte ikke noe skrik. Bare totalt stillhet.
Jeg var så glad det hele var over. Det eneste jeg tenkte på var at jeg måtte komme meg videre, jeg var besatt av den tanken.
Jeg ble spurt om jeg vill ha de opp til meg.
Jeg svarte nei.
Barnefar og pappa ville se på de, og pappa har sagt i ettertid at de var så store å fine:-)
Selv om jeg var på sykehuset noen dager, ville jeg aldri holde de eller se på de.
Jordmor sa at jeg burde for jeg kom til å angre.
MEN det var det rette for meg der og da....-og det er det den dag i dag. Jeg angrer ikke.
Jeg har bilder av de som jeg ser på, og fotavtrykk :-)
Jeg har ingen minner om lukten dems, huden dems eller slike ting, og det har vært det beste for meg.
Jeg er så overassket hver gang jeg ser på bildene over hvor store og ferdige de var, små mennekser som bare skulle feites opp litt mer.
Tvilling 2 var 1070 gr. 39 cm lang. Perfekt utseende med barnefars lepper. :-) Og heter Emma.
Tvilling 1 var 850 gr. 33 lang. Perfekt kropp, men desverre ikke samme pene utseende i fjeset som
sin søster pga av kraniet avviket. Og heter Maiken. :-)
Vi valgte å ha en vanlig normal 'kristen' begravelse med senking av kiste, de lå sammen, slik som i magen.
Jeg hadde skrevet et brev til de, men orket ikke lese det selv så presten gjorde det...så godt han kunne. Han begynte å grine.
Ettepå hadde vi en sammenkomst med familie og venner hjemme hos oss.
Jeg velger å ikke legge ut bilde av de, for det er for sterke bilder for oss gravide damer,
selv om de er verdens søteste små babyer......-men legger ved fotavtrykkene dems...søte da :-)
Jeg og barnefar ble sammen igjen i denne tunge tiden etterpå, og 11 mnd senere kom ei vakker jente til verden
uten komplikasjoner:-)
DET var den beste terapien for meg :-)
Jeg har aldri vært flink til å prate om dette, holdt det for meg selv, valgte å ikke bruke terapi av noe slag.
DET angrer jeg på i dag.
Å få riktig terapi er mer viktig enn man kanskje tror.
Men å skrive om det er godt.
Takk for at du spurte 'englefjes' og for at du ville lese. :-)
Mulig jeg ikke har fått med alle detaljer etc, men det er bare å spørre.
Som dere ser på tickern min er Emma og Maiken snart 11 år <3
Mange klemmer fra meg :-)
Emma's fotavtrykk.
Emmely og mamma.
Elsker forumet
ORIGINAL: malii
ORIGINAL: Leyah
[:(]
Takk for at du delte, sitter her med en stor klump i halsen nå
Så fint du skriver!
*englefjes*
Forumet er livet
Åååå, så flott skrevet Bellybutton.
Utrolig trist,men så vakkert skrevet av deg. Tårene renner og jeg har vel egentlig ikke noe fornuftig å si.
Tusen takk for at du ville dele med oss.
Klem til deg
Utrolig trist,men så vakkert skrevet av deg. Tårene renner og jeg har vel egentlig ikke noe fornuftig å si.
Tusen takk for at du ville dele med oss.
Klem til deg
huff[:(][:(]
det er vel noe alle har lurt på, men ingen har tørrd å spørre om...
sitter her å sipper som en annen tulling,
STERK historie... [:(]
det er vel noe alle har lurt på, men ingen har tørrd å spørre om...
sitter her å sipper som en annen tulling,
STERK historie... [:(]
bellybutton
Forumet er livet
Tusen takk jenter, for at dere vil lese og kommentere:-)
Som jeg skriver så er det godt å dele det med dere, og viktig for meg.
Men man er jo aldri sikker på om man bare skal buse ut med slik en historie.
Som jeg skriver så er det godt å dele det med dere, og viktig for meg.
Men man er jo aldri sikker på om man bare skal buse ut med slik en historie.
maltesers
Forumet er livet
Huff, det var en veldig sterk historie![:(]
Vanskelig å vite hva man skal si, men tusen takk for at du delte!
Jeg som er kjent her i området må bare si jeg er litt forbauset over hvordan ting blei gjort,men tanke på avstander, men så klart, gjort er gjort!
Igjen, tusen takk! <3
Vanskelig å vite hva man skal si, men tusen takk for at du delte!
Jeg som er kjent her i området må bare si jeg er litt forbauset over hvordan ting blei gjort,men tanke på avstander, men så klart, gjort er gjort!
Igjen, tusen takk! <3
Gir ikke opp!!
Forelsket i forumet
sitter på jobben med tårer i øynene, takk for du delte med oss, veldig sterkt å lese
bellybutton
Forumet er livet
ORIGINAL: maltesers
Huff, det var en veldig sterk historie![:(]
Vanskelig å vite hva man skal si, men tusen takk for at du delte!
Jeg som er kjent her i området må bare si jeg er litt forbauset over hvordan ting blei gjort,men tanke på avstander, men så klart, gjort er gjort!
Igjen, tusen takk! <3
Ja det er mye man kan tenke på i etterkant.
Luftambulansen kom fra Ål, sykebilen fra Kongsberg. Vi bodde i Uvdal.
Hadde jeg kontaktet lege tidlig på dagen hadde Emma mest sannsynlig blitt tatt med keisersnitt i god tid og overlevd.
Men, KAN IKKE tenke slik!
Cathygirl
Forumet er livet
Sitter egentlig og e helt målløs. Kan ikke forestille meg hvordan d e.
Tusen takk for at du ville dele historien med oss. Synes du hadde skrevet det veldig fint[:)]
Kan forstå deg med terapien. Pga vår datter e syk fikk vi tilbudet om å få terapi om vi ville. Eg ville, men turte ikke si ifra og angrer ofte på d nå. Eg kommer nok til å spørre om å få d en gang når jeg blir tøff nok til å spørre selv, men får se når d blir.
Du e sterk som forteller historien til oss. [:)]
Tusen takk for at du ville dele historien med oss. Synes du hadde skrevet det veldig fint[:)]
Kan forstå deg med terapien. Pga vår datter e syk fikk vi tilbudet om å få terapi om vi ville. Eg ville, men turte ikke si ifra og angrer ofte på d nå. Eg kommer nok til å spørre om å få d en gang når jeg blir tøff nok til å spørre selv, men får se når d blir.
Du e sterk som forteller historien til oss. [:)]
prins07prinsesse11
Elsker forumet
Utrolig sterkt å lese...Sitter her med tårer jeg nå...uff...
Takk for at du ville dele dette <3
Takk for at du ville dele dette <3
bellybutton
Forumet er livet
ORIGINAL: jealie28
Sukk..der kom det en del tårer...for en forferdelig opplevelse...det skulle ikke vært lov å måtte erfare noe slikt..
Jeg taklet det bedre som 19 åring, enn det jeg ville gjort i dag som 30 åring.
Og det at jeg fikk Mia så kort tid etter gjorde at jeg følte tomrommet ble fyllt opp litt.
Gleden ved å høre et barn gråte var helt ubeskrivelig deilig! Den beste lyden i verden... <3
bellybutton
Forumet er livet
ORIGINAL: Cathygirl
Sitter egentlig og e helt målløs. Kan ikke forestille meg hvordan d e.
Tusen takk for at du ville dele historien med oss. Synes du hadde skrevet det veldig fint[:)]
Kan forstå deg med terapien. Pga vår datter e syk fikk vi tilbudet om å få terapi om vi ville. Eg ville, men turte ikke si ifra og angrer ofte på d nå. Eg kommer nok til å spørre om å få d en gang når jeg blir tøff nok til å spørre selv, men får se når d blir.
Du e sterk som forteller historien til oss. [:)]
Det er jo aldri forseint med terapi, men nå har jeg mannen min (han er ikke den pappan til de første, men til de siste) som støtter meg
og har et veldig godt frohold til x'n min som er pappan til englene og Mia. Det hjelper at man ikke er alene.
Og gleden ved å være gravid igjen er stor, selv om ting er som det er der også.
Men at vi får et barn nå med leppe/gane spalte er en bagatell i forhold til mitt første svangerskap.
Det at alle sier til en:
'Du er så sterk! ' Har jeg alltid fått høre...men hva er alternativet?
Er godt å høre, men samtidig blir man for sterk, man pakker følelsene sine inni seg og gråter når man er alene etc.
Det jeg må jobbe med er meg selv og åpenhet, er jo hele svigerfamilien min som ikke vet noe om dette enda....for jeg vet rett å slett ikke hvordan jeg skal fortelle det.