Bekymringer

S

Silje1982

Forumet er livet
Hei hei:)
Jeg tenkte og lette hjerte mitt litt. Vi jenter har den stygge uvanen for å bekymre oss for mye. Ikke alle da. Men jeg er nok dessverre en av dem som bekymrer seg en god del. Forferdelig plagsomt og til tider ganske slitene. Jeg tror egenlig at grunnen til bekymringene mine er at ting har forandret seg så raskt og drastisk. Jeg har vært sammen med min kjære i 1 år og 8 måneder. Jeg ble gravid når han studerte i haugesund. Et stykke vekke fra meg i og med at jeg bor i stavanger. Da han endelig flyttet ned hit i juni ble det store forandringer veldig raskt. Vi fant oss et lite hus som vi leier,han fikk jobb på sjøen og jeg ble sykemeldt. Alt kom liksom på en gang. Jeg må ærlig innrømme at jeg bodde hjemme så det var uvant å flytte ut og klare seg selv. Da tenker jeg økonomisk. Det er mye utgifter m hus,bil og andre lån. Og ikke minst baby. Det er så mye og handle inn. Føler aldri at jeg får kontroll. Ikke misforstå. Jeg er kjempe glad for at jeg er gravid i uke 33 og vi klarer oss greit økonomisk. Alikevel tenker jeg mye på det. Og så tenker jeg vel mye i og med at jeg bare går hjemme sykemeldt og har en mann som er på sjøen aen hver uke. Det er også mange andre ting som svirrer i hodet som hvordan det skal gå når han er på sjøen og lignende. Det er vanskelig å forklare og jeg hører vel ut som den sutrekoppen:)
Er det noen andre som føler noe lignende som meg? Bekymringer og slike ting? Noen gode råd som kan få meg til å slappe av?
Til slutt vil jeg bare si at det står stor respekt av dere som må igjennom dette alene uten en god mann. Og til studenter som virkelig klarer å få det til økonomisk samtidig som dere får en utdannelse. Kjempe flott:)
 
Det er helt naturlig å bekymre seg. Jeg våknet flere ganger på natten med bekymringer. Hadde panikkangst for barnet og om jeg skulle takle det å bli mor. Den dagen lille Frida så dagens lys forsvant all bekymring, usikkerhet og panikkangst. Alt falt liksom på plass. Du skal se at når du får den lille på brystet, er alt ok. Du får noe annet å tenke på en regninger og slikt. Dessuten har du oss her i forumet. Lykke til, prøv og tenke positive tanker.[:D]
 
heisan! føler med deg, er lett å bekymre seg for mye, ja...
særlig siden du er sykemeldt! er ganske sikker på at dere klarer dere økonomisk, siden du er opptatt av det. er alt for mange som bruker mye mer penger enn de har, uten egentlig å måtte det!
de siste ukene av mitt svangerskap var jeg også sykemeldt, og bekymringene presset seg på. jeg fant da hjelp i å lese en god bok, for å "rømme" litt unna tankene mine. eller andre ting som aktiviserte meg.. hvis du er i form til det, hjelper det visst å gå en tur, evt dra en tur på vindus shopping, eller liknende.
bekymringene dine fordufter nok når du får nurket ditt i armene, skal du se!
 
Hei jente23,

du har nok helt rett i at vi jenter går rundt og bekymrer oss mye unødvendig. Jeg bekymrer meg også mye, ikke nødvendigvis om mitt liv og kjærlighetsliv. Jeg bekymret meg hele tiden i svangerskapet om at ikke alt var som det skulle, og da snakker jeg om alt. Om jeg kjente liv, om jeg gikk opp så mye/lite som jeg skulle, om han hikket mye eller lite, rett og slett alt jeg kunne sette fingeren på. Også, dumme meg, leste mye om andres svangerskap, og ble bekymret da ikke mitt var slikt. Jeg bekymret meg til og med for at jeg ikke kastet opp eller var kvalm, og for at jeg ikke fikk "cravings" for noe. Rare meg!

Og nå som gutten min er født blir det vel ikke noe bedre. Jeg er så redd for at han skal bli syk (feber, forkjølet etc), tenk om jeg ikke klarer å hjelpe han... tullete, ikke sant??

Jeg tror vi jenter må leve litt mer i nuet, og iikke tenke så mye (hvis du skjønner hva jeg mener). Tenke litt mer positivt. Jeg er egentlig en positiv og optimistisk jente, men...

Hvordan er det forresten å ha en mann som jobber på sjøen? Min mann har nemlig kontakter, og vurderer å søke jobb i nordsjøen. Han mener det vil være bra for oss, i og med at han får så mye tid når han først er hjemme...???
 
Takk for støtte og gode ord fra dere:) Det er ikke nødvendig å bekymre seg så som jeg gjør men jeg klarer ikke å la være. Jeg er nok litt redd for å mislykkes. jeg er sykemeldt pga at jeg har hatt mye blødninger og det har vel ikke gjort ting bedre. Jeg har vært innom føden 3 ganger for å sjekke om at alt er greit. De har sagt at alt ser bra ut og at det er nok bare sånn kroppen min er men det er ikke kjekt og aldri få skikkelige svar på hva det kan være. Hehe.. Samboeren min er den mest positive personen jeg kjenner. Han ser ikke problem i noe og bekymrer seg aldri. Det er bra han er sånn men jeg føler meg veldig sutrete i forhold til han:) Jeg burde egentlig bare føle meg veldig heldig men jeg tror jeg er inne i et litt dårlig spor.
 
det er da ikke noe rart om du er inne på ett negativt spor, når du har et slikt svangerskap!
fordi om du har fått beskjed om at alt er helt fint, og det sikkert er det også, så vil jo blødningene gjøre deg urolig.. det hadde de hvertfall gjort med meg, om jeg så hadde hatt 10 ultralyder! hehe... du får prøve å finne på noe som får fokuset ditt over på noe positivt, men er sikkert ikke lett...
ønsker deg hvertfall lykke til, og gled deg, det er helt fantastisk med en liten baby i armkroken du vet er din....[:)]
 
Hei Kissaa
Det er helt sant. Alt handler om positiv tenking:) Jeg bekymrer meg også selvølgelig mye om hvordan barnet har det. Om det har det bra i magen. Og det blir helt sikkert mer å bekymre seg for når den kommer ut:)
Vil du ha mitt ærlige svar på hva jeg syns om å ha en mann på sjøen?:) Jeg er veldig glad for at han bare er på en uke om gangen. Hvis mannen din drar ut i nordsjøen blir han vel borte 2-4 uker om gangen? Det er gode penger og hvis du er en veldig sterk person og klarer deg veldig fint alene. Jeg har andre venninner som har menn på sjøen og små unger. De mannfolkene leter etter jobb på land fordi de føler at de går glipp av for mye hjemme og ønsker heller å gå ned i lønn enn å se så lite til familien.
 
Hei igjen,

takk for svar! Ja, det er nok fordeler (lønn, mye fritid når han er hjemme etc), og bakdeler (mange[;)]) med den jobben. Jeg er nok en sterk person, men vet ikke om jeg hadde taklet det i lengden. Men takk for dine erfaringer, jeg skal ta de med meg på veien[:D]
 
Hei solstråle:)
Det er kjekt å ha folk som deg her inne:) Ja bekymringer om hva de blødningene skyldes gjør meg urolig. Heldigvis har jeg en aktiv unge i magen som jeg kjenner mye:) Jeg gå også til spesialist i stedet for fastlege for da får jeg ultralyd hver gang men jeg klarer ikke å slappe helt av før ungen er ute og jeg kan se at den har det bra:) Hvordan føles det å være mor til en liten? Er det så fantastisk som jeg tror? De sier at du vet ikke hvordan det er å elske et barn før du har et eget i armene dine og det tror jeg så absolutt er sant:)
 
Hei kissaa
Ja det jeg ville ha gjort var og fått sjekka opp hvor lenge han må være på sjøen i så fall. Og ikke minst hvor mye han blir hjemme. Hvis jeg skal si en positiv ting så er det at når han har fri så har han fri og da har han jo veldig mye fritid til meg og til ungen når den blir født. Jeg har snakket veldig mye med samboeren min. Det han sier kommer til å bli det verste er å være borte fra den lille og meg når den kommer til verden. Han sier at det kommer til å bli litt tøfft. Han har heller ikke lyst til å være på sjøen. Han har bestemt seg for å ta mer utdannelse for å få seg en god jobb på land.
 
Hei toveli6
Ja da har du vært sykemeldt lenge. Hehe.. Ja det er vel det vi blir:) Husmor altså. Jeg også venter en gutt. Han skal komme 14.oktober så jeg får bare tenke på at det ikke er lenge til:) Begynner du ikke å bli lei når du har gått så lenge hjemme? Har du alt under kontroll?
 
heisann!
jeg og går å tenker hele tiden på:hvis.at,dersom ol.
men det beste er å ta det med ro(vet det ikke er lett) er ikk eflink til å følge mitt eget råd.
slappe av,og tenke det at alt ordner seg tilslutt. jeg er kjempe klar for barn,men har akkurat begynt på skole,men skal alikevek få barn etter endt studie.prøve i vinter[;)]
vet at mange kommer til å si at det er galt gjort av meg,at jeg burde jobbe litt først.men jeg vil ha barn nå,og når samboer har fast jobb så er det jo ikke noe hinder.
vet det blir tøft ,men det er det jo for alle alikevel.og blir litt trangt,men hva så vi skal klare oss fint!
så kos deg med det du har,sett deg ned kos deg selv.unn deg litt glede ikke bare beymring.
masse lykke til[:D]
klemmer fra stine
 
Hei Stine
Jeg ser ikke noe galt i å få barn etter studiene hvis dere føler for det. Hvis dere klarer dere fint med en lønning og du ikke føler behov for å jobbe litt først så syns jeg at dere skal få et barn. Min situasjon blir litt omvendt. jeg tenkte faktisk å si opp jobben min når permisjonen er over og heller begynne å studere. Det også kan bli ganske tøfft. Hehe.. Nå kommer bekymringene igjen. Det er mye å tenke på hele tiden. Kunne bare ønske at jeg slappet litt mer av enn jeg gjør. Det sliter veldig på i lengden. Men for alt i verden. Jeg koser meg også og har avtaler så og si hver dag. Det hjelper på. Men tankene er der...
Klem
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp