Bekymringer

  • Trådstarter Trådstarter Redd1
  • Opprettet Opprettet
R

Redd1

Guest
Hei,

Jeg trenger vel egentlig bare en plass å tømme meg litt på, og å høre om andre har det litt på samme måte. Jeg har vert gjennom mye og har alltid fått høre at jeg er så sterk osv. Fordi jeg holder hode oppe, smiler å tar det som blir sendt min vei med rak rygg. Men selv om jeg smiler er det dager der jeg er utrolig sliten og tenker "nå klarer jeg ikke ta i mot mer". Ikke det at jeg tenker på å gjøre slutt på alt, nei langt i fra. Jeg er bare redd for at livet skal kaste mer min vei, for jeg er redd jeg ikke klarer mer. Jeg levde i ett forhold med mishandling i noen år og måtte samtidig gjennom en hjerteoperasjon, dette var nok det som gjord at det ble litt mye for meg og jeg fikk angst. Det var helt grusomt, men jeg nektet å gi meg og oppsøkte hjelp. Etter 1 år med jobbing var jeg så og si fri fra angsten og har i di siste årene så å si ikke hatt noe. Jeg føler meg heldig som hele tiden har hatt en god jobb med gode kolleger og venner, som har vert der for meg. Det at noen av min nærmeste venner er overleger og advokater, gjør at jeg alltid har vert i beste hender. Jeg har funnet en god mann som jeg ønsker å starte en familie med. Jeg føler meg kjempe heldig og har virkelig ikke noe å klage på. Men jeg redd og har mange bekymringer. Noe av det jeg tenker mye på er om jeg er mer utsatt for fødselsdepresjon...
Jeg er ikke sterk, jeg er redd. Jeg tror mye av det som har fått meg gjennom ting er stahet. Jeg tenker at om jeg blir gravid, så ønsker jeg å snakke med jordmor om dette. Men så blir jeg redd for om hun vil se på meg som uegnet til mor.

Beklager om innlegget er litt rotete eller tråkker på noen tær.
 
Hei,

Jeg trenger vel egentlig bare en plass å tømme meg litt på, og å høre om andre har det litt på samme måte. Jeg har vert gjennom mye og har alltid fått høre at jeg er så sterk osv. Fordi jeg holder hode oppe, smiler å tar det som blir sendt min vei med rak rygg. Men selv om jeg smiler er det dager der jeg er utrolig sliten og tenker "nå klarer jeg ikke ta i mot mer". Ikke det at jeg tenker på å gjøre slutt på alt, nei langt i fra. Jeg er bare redd for at livet skal kaste mer min vei, for jeg er redd jeg ikke klarer mer. Jeg levde i ett forhold med mishandling i noen år og måtte samtidig gjennom en hjerteoperasjon, dette var nok det som gjord at det ble litt mye for meg og jeg fikk angst. Det var helt grusomt, men jeg nektet å gi meg og oppsøkte hjelp. Etter 1 år med jobbing var jeg så og si fri fra angsten og har i di siste årene så å si ikke hatt noe. Jeg føler meg heldig som hele tiden har hatt en god jobb med gode kolleger og venner, som har vert der for meg. Det at noen av min nærmeste venner er overleger og advokater, gjør at jeg alltid har vert i beste hender. Jeg har funnet en god mann som jeg ønsker å starte en familie med. Jeg føler meg kjempe heldig og har virkelig ikke noe å klage på. Men jeg redd og har mange bekymringer. Noe av det jeg tenker mye på er om jeg er mer utsatt for fødselsdepresjon...
Jeg er ikke sterk, jeg er redd. Jeg tror mye av det som har fått meg gjennom ting er stahet. Jeg tenker at om jeg blir gravid, så ønsker jeg å snakke med jordmor om dette. Men så blir jeg redd for om hun vil se på meg som uegnet til mor.

Beklager om innlegget er litt rotete eller tråkker på noen tær.

Jeg hadde mye av de samme tankene som deg. Å var åpen med lege å jordmor om dette fra starten av. Jeg var på første kontroll hos jordmor alt ved 8 uker. Hun var veldig obs. Å spurte masse
Spørsmål når jeg var der for å høre hvordan jeg hadde det. Å det gikk over all forventing. Det var godt med noe positivt som var på vei. Jeg fikk heller ingen depresjon etter fødsel. Men ble fulgt opp av helsesøster og slikt for å se at jeg hadde det bra.

Det gikk veldig bra, å når man er bevist på at man er utsatt for å kanskje bli utslitt/deprimert. Så er det mye lettere å ikke bli det. For man får hjelp og veiledning. Å har verktøy fra før av også til å unngå det :)

Det å få familie er fantastisk og har så mye positivt med seg :) det er slitsomt! Men ikke på en negativ måte :D
 
Hører at det er noen likhetstrekk mellom det du har opplevd og det jeg selv har vært borti. Vært borti både kjiiiipe forhold, fysisk sykdom og fått meg mang en psykisk knekk.
Jeg har ofte følt at jeg heller ikke er sterk. Men jeg skjønner nå (etter 1.5 år som mor) at jeg faktisk er kjempesterk! Jeg ble kastet inn i morsrollen, og jeg var livredd for å få en fødselsdepresjon. Jeg tenkte at jeg av alle mennesker sikkert var mer disponibel for det i og med at jeg har tilbakevendende depresjoner i bunnen fra før. Men fordi jeg var så obs på det så kom det ikke noe depresjon. De tunge følelsene jeg hadde fra tid til annen fikk ikke eskalere, for jeg tok raskt grep hver gang.

Som hun over svarer, så var jeg også åpen om dette til jordmor og helsesøster. Jeg snakket om alt jeg lurte på, alt jeg var redd for. Det hjalp å vite at jeg hadde de der.

Jeg tok grep og spurte om hjelp, tok imot den hjelpen jeg fikk. Men etterhvert så ble hjelpen overfladisk fordi jeg skjønte at JEG visste best ang mitt barn, min kropp og hvordan best få det til å fungere. Når jeg kom til det punktet så fikk jeg en veldig boost, for da først skjønte jeg at dette (morsrollen) var noe jeg virkelig kom til å klare. Jeg så at babyen min var meget harmonisk, var lykkelig og alltid trygg, og det vet jeg nå at er fordi jeg faktisk ER en sterk person, en god mor og har kontroll.

Og sånn kan det bli for deg også. Fremtiden kan virkelig overraske. Selv om man er redd, skeptisk og har følelsesmessige arr så trenger ikke det være noe som er negativt. Det kan faktisk bety at du er mere opptatt av å bli en god mor pga at du er redd for å være en dårlig en, og derfor pusher deg til å bli den beste mammaen noe menneske kunne ønske seg. Det kan bli en fordel for deg -om du lar det :) Svakhet og styrke er vage begreper som fort kan gjøres om til hverandre, og det kan man dra nytte av.
Jeg heier veldig på deg og ser ingen grunn til at en som er obs på sin egen situasjon, sånn som du er, ikke vil være en god mor . :)
 
Tusen takk for fantastiske svar! Sitter her med tårer i øynene. Utrolig godt å høre om andres positive erfaringer, og føle støtte :)
 
Tusen takk for fantastiske svar! Sitter her med tårer i øynene. Utrolig godt å høre om andres positive erfaringer, og føle støtte :)
Mange flotte damer her inne ❤️ Godt å snakke med noen som har vært gjennom det samme eller kan komme med gode råd :)
 
Tusen takk for fantastiske svar! Sitter her med tårer i øynene. Utrolig godt å høre om andres positive erfaringer, og føle støtte :)

Stooor klem til deg! Og ikke vær redd for å skrive ned mer du bekymrer deg for :) Det er så mange som sitter på verdifulle erfaringer.
 
Har du vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten rundt angsten?
For det har jeg, og da jeg ble gravid, satte fastlegen min meg i kontakt med dem igjen, sånn at jeg nå har legen, jordmor, psykolog, sosionom og sykehuset å snakke med hvis jeg trenger det.
Jeg får masse ekstra oppfølging, og føler at jeg virkelig blir tatt på alvor når noe bekymrer meg. Og bare det er en stor lettelse i svangerskapet, for jeg slipper å bekymre meg veldig lenge for ting når så mange er villige til å hjelpe meg og svare på ting jeg lurer på.
Nå er vi midt i en flytteprosess, innen samme kommune, så vi bytter helsestasjon. Det sa vi fra om til jordmor på første kontroll ved helsestasjonen vi kretser til nå, og hun sørget da for at vi får gå til jordmor på den helsestasjonen vi skal få helsesøster på når babyen har kommet og vi har flyttet. Og det kun for at jeg skal slippe stresset og styret med ny baby og ny helsestasjon å forholde meg til.

Så min erfaring er at jo mer åpen jeg er til helsevesenet om alt jeg tenker på, jo mer villige er de til å hjelpe. For de kan jo ikke hjelpe med ting de ikke vet at man trenger hjelp med ;)
 
Stooor klem til deg! Og ikke vær redd for å skrive ned mer du bekymrer deg for :) Det er så mange som sitter på verdifulle erfaringer.

Takk :) Jeg er nok en person som bekymrer seg mye. Og det kommer nok av det jeg har vert igjennom, så det hjelper ikke på når folk sier at jeg er en person som "får alt". Da tenker jeg jo enda mer på alt som kan skje med babyen i magen også.
 
Har du vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten rundt angsten?
For det har jeg, og da jeg ble gravid, satte fastlegen min meg i kontakt med dem igjen, sånn at jeg nå har legen, jordmor, psykolog, sosionom og sykehuset å snakke med hvis jeg trenger det.
Jeg får masse ekstra oppfølging, og føler at jeg virkelig blir tatt på alvor når noe bekymrer meg. Og bare det er en stor lettelse i svangerskapet, for jeg slipper å bekymre meg veldig lenge for ting når så mange er villige til å hjelpe meg og svare på ting jeg lurer på.
Nå er vi midt i en flytteprosess, innen samme kommune, så vi bytter helsestasjon. Det sa vi fra om til jordmor på første kontroll ved helsestasjonen vi kretser til nå, og hun sørget da for at vi får gå til jordmor på den helsestasjonen vi skal få helsesøster på når babyen har kommet og vi har flyttet. Og det kun for at jeg skal slippe stresset og styret med ny baby og ny helsestasjon å forholde meg til.

Så min erfaring er at jo mer åpen jeg er til helsevesenet om alt jeg tenker på, jo mer villige er de til å hjelpe. For de kan jo ikke hjelpe med ting de ikke vet at man trenger hjelp med ;)

Jeg gikk til psykolog når jeg hadde angst, men det er en stund siden nå. Men jeg håper at jordmor vet litt hva som skal til, når den tid kommer :) Det virker som du fikk ett godt nettverk rundt deg :)
 
Back
Topp