Bekymret

Pingo87

Betatt av forumet
Har ligget våken siden kl 2 i natt og burde vel egentlig ikke skrive noe, Men kjenner at jeg trenger å lurte tankene litt..

Har blitt så bekymra i det siste med tanke på fremtiden og hvordan alt vil bli. Ikke så mye i forhold til baby, det blir nok utfordrende nok det, men det skal gå!

"Kort" fortalt-Han jeg er sammen med er veldig snill, Men han klarer å rote det til for seg selv på et vis.. Har kjent han lenge og vi var også sammen for ti år siden- riktignok var det da mye av og på, pga studier og reising. Har visst nå når vi ble sammen igjen at det er ting som ikke er helt på stell økonomisk , men han har full jobb og jobber i tillegg mye ekstra. jeg eier selv huset mitt(vil ikke gå inn på noe lån sammen før han har ordnet opp i sitt), bil etc. Likevel er det stadig mye surr- vet ikke hvor detaljert jeg skal være, men jeg kjenner at det stresser meg. Graviditeten var ikke planlagt, men den lille er veldig etterlengtet nå når han er på vei. Vet han vil få en kjærlig og god far, men usikker på om vi klarer å holde sammen. Jrg har sånn sett tenkt på dette fra starten av, og vet at om ikke det fungerer mellom oss så skal jeg klare det alene. Har også et stort og godt nettverk rundt meg, så blir sånn sett ikke alene heller.
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, følte bare for å klarne hodet.

Er det noen andre som har vært usikre på forholdet eller er det bare meg?
 
Det å kjenne på slike tanker og følelser når man er gravid er for mange helt normalt :Heartred Og skjønner at det kan oppleves stressende... Mange tanker som svirrer i hodet og man vil bare det beste for den lille i magen :)
Er nok ingen garantier uansett for hva som skjer i fremtiden... Men at det er utfordrende å bo sammen med noen som ikke har ting helt i orden kan jeg og relatere meg til.. Beste rådet jeg kan gi er bare at dere blir flinkere til å snakke sammen om dette temaet slik at du også føler deg oppdatert. :Heartred
 
Hvis han bidrar hjemme og alt er bra utenom den økonomiske biten, da ville jeg bedt ham om å dra på (gratis) gjeldsrådgivning i kommunen..
Der kan de snakke med kreditorer, samle lån, forhandle gunstigere renter mot nedbetalingsplan, sette opp realistisk budsjett, etc. [emoji106]

Det er klart du føler deg utrygg når han har rot i økonomien, men det meste skal være overkommelig hvis bare viljen er tilstede [emoji4]

..Strengt tatt ville jeg "forlangt" gjeldsrådgivning [emoji23] Det blir mye angst og stress om man har det slik at postmannen er den skumleste mannen i gata..
 
Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig. Håper dere kan snakke om det. Jeg har budsjett for hele familien og full kontroll på hva han bruker penger på. Har regna ut hvor mye hver skal betale på felles og sånt. Ble veldig viktig da vi fikk barn sammen og skulle samarbeide på en nær måte. Kunne du sagt at du jobber med å få kontroll og oversikt og vil ha hjelp av han til å sette opp budsjett? Sånn at dere må sette dere ned sammen og se nøye på begges økonomi? Om du ikke får til alt, kan du søke rådgivning. Det beste for barnet er jo om dere bor sammen og har det bra sammen.
 
Takk til alle dere som har tatt dere tid til å svare.
Jeg har prøvd å hjelpe han, og har bedt han om å kontakte kreditorer for å få ordnet nedbetalingsavtaler. Noe han forsåvidt har gjort. Men han er forferdelig dårlig på å prioritere. Han skal ta fagbrevet og holder på å skal ta opp fag, men følger ikke opp og ender med at jeg sitter og skal prøve å ordne søknader osv ..
Rett og slett utrolig vimsete og litt for flink til å stikke hodet i sanden hvis det er noe som blir for utfordrende..
Vi kan snakke om Det, men han vrir seg unna og føler at det jeg sier ikke går helt inn. Han skammer seg vel, men det hjelper jo ikke så mye hvis ikke han vil ta imot hjelp.

Jeg håper vi skal få det til sammen, Men akkurat nå er jeg ganske sliten og synes det har blitt litt mye. Skal ikke ta noen drastiske beslutninger nå, men kjenner at jeg ikke klarer å glede meg til en felles fremtid som familie når jeg har det sånn som nå. Uff det føles ikke bra å se det "svart på hvitt"..
 
Takk til alle dere som har tatt dere tid til å svare.
Jeg har prøvd å hjelpe han, og har bedt han om å kontakte kreditorer for å få ordnet nedbetalingsavtaler. Noe han forsåvidt har gjort. Men han er forferdelig dårlig på å prioritere. Han skal ta fagbrevet og holder på å skal ta opp fag, men følger ikke opp og ender med at jeg sitter og skal prøve å ordne søknader osv ..
Rett og slett utrolig vimsete og litt for flink til å stikke hodet i sanden hvis det er noe som blir for utfordrende..
Vi kan snakke om Det, men han vrir seg unna og føler at det jeg sier ikke går helt inn. Han skammer seg vel, men det hjelper jo ikke så mye hvis ikke han vil ta imot hjelp.

Jeg håper vi skal få det til sammen, Men akkurat nå er jeg ganske sliten og synes det har blitt litt mye. Skal ikke ta noen drastiske beslutninger nå, men kjenner at jeg ikke klarer å glede meg til en felles fremtid som familie når jeg har det sånn som nå. Uff det føles ikke bra å se det "svart på hvitt"..
Nå fikk jeg inntrykk av at problemet flyttet seg fra økonomisk etterslep til at barnefaren selv oppfører seg som ett barn..?

Jeg hadde ikke tolerert det bra dersom mannen stakk hodet i jorden, ikke holdt styr på papirer, rotet med økonomi, glemte avtaler, prioriterte dårlig, etc. :/ Det holder å ha foreldreansvar de små, om jeg ikke skulle hatt det for ham i tillegg..[emoji28] i hverdagen trenger jeg også å kunne støtte meg til og stole på at mannen tar gode avgjørelser, og at han er ett godt forbilde.

Høres ut som han må ta seg sammen. Kanskje dere skulle fått noen terapi-timer hos familievernkontoret? Både for å avklare dine forventninger, pluss finne ut hvilke grep han faktisk er villig til å ta (ikke bare hvilke grep han sier at han vil ta).

"Action speaks louder than words."
 
Last edited:
Enig. Terapi høres lurt ut. Han trenger å få orden på seg selv slik at du kan stole på han.
 
Har dere prøvd familievernkontoret? Der har de folk som kan hjelpe til med det meste. :)
 
Back
Topp