Signerer veldig denne.
Vi stressa mye med storebror her i huset og maten, og han fikk nermest angst for mat til slutt.
Er redd for å smake på ting, og sier ofte at han ikke liker før han har smakt.
Det er blitt mye bedre, men vet at vi ødela mye med stressingen med spising, og at vi gjerne prøvde å putte i ham mat.
Vi har heldigvis lært å bli mer avslappa nå, men sliter enda med ham og maten.
Har bare måttet innse at han spiser om han er sulten.
Ser nå at han smått begynner å komme seg, og erklærer faktisk innimellom at han er sulten.
Men skjønner bekymringene deres.
Erlend var smått så tynn at magen var innhult, og buksene nermest datt av ham fordi han var så tynn
Men selvsagt skal dere passe på ja.
Om det blir for ille måe dere søke hjelp.
Man vet jo aldri om det er noe i veien.