Bekymret for nyfødttiden - alle snakker om hvor slitsomt det er..

I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

Jeg har 3 barn og er gravid med nr 4. Nyfødtfasen er ikke sååå slitsom. Ungen sover jo hele tiden og du vil kunne ta flere dupper med barnet. Ikke ha så store forventninger til deg selv. Spis og drikk godt og sov på dagen fremfor å ha besøk.

1-2 år derimot.... det tar mer på det:hilarious:
 
Tenker uansett at det er fint at folk deler sine erfaringer - og det er når det kommer til stykket nok bedre å bli positivt overrasket enn det motsatte :) det er jo fint å være forberedt på at det kan være helt forferderlig mye jobb, og at når du ser små bilder og glimt av nyfødtbobla så er det som regel bare et lite hyggelig øyeblikk og ikke hele sannheten på en måte. For det er jo hyggeligst å dele de koselige øyeblikkene, det har har jeg gjort selv, men også vært åpen om hvor tungt det har vært nå siste gang :)
Men grue deg trenger du altså ikke!
 
Jeg har 3 barn og er gravid med nr 4. Nyfødtfasen er ikke sååå slitsom. Ungen sover jo hele tiden og du vil kunne ta flere dupper med barnet. Ikke ha så store forventninger til deg selv. Spis og drikk godt og sov på dagen fremfor å ha besøk.

1-2 år derimot.... det tar mer på det:hilarious:

Det var nettopp det som var mitt problem i nyfødttiden - hun sov bare hvis jeg gikk rundt og bar på henne. Kunne aldri sove selv. Og sovnet først 23:30 hver kveld, amming hele natten og morgen klokka 08. Fra da skulle hun bæres :hilarious:
Men det er jo nettopp det, at man har så ulike erfaringer fordi man får ulike barn :) jeg har kosa meg skikkelig fra 1-2 år uten det der konstante underskuddet på energi :) men ja, det skjer jo noe hele tiden i den alderen, men på en annen måte.
Også finner man ut av det og alt løser seg med tida ❤️
 
Nyfødttiden er magisk dersom du har realistiske forventninger. Det er masse kos, en egen boble du lever i, en magisk ro i heimen og kroppen når baby sover. Tiden stopper litt opp, og alt handler om baby. Å bli foreldre gjør dere også utrolig sårbar, for livets perspektiv endrer seg over natten, og all din lykke og glede ligger i at baby har det greit. Det fører med seg masse kjærlighet, gode opplevelser og nydelige øyeblikk, men også et helt liv med bekymringer. Spiser han nok? Sover han nok? Fryser han? Er han for varm? Kan noen stjele vognen når baby sover ute? Det er en fulltidsstilling å være mamma.

Oppi denne store omveltningen i livsstil er det viktig å ikke glemme seg selv, behov for mat, søvn, dusje (!!) og noen å snakke med om fine og vanskelige stunder.

Lykke til, jeg misunner deg som skal få oppleve å bli mamma for første gang!
 
I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..
Jeg synes helt ærlig ikke det var noe slitsomt. Fikk ofte kommentarer som: åh du må jo være så sliten!!
Men jeg følte meg egentlig aldri sliten. Føler det var mest slitsomt da barnet bikket 1 år.

Nå som jeg venter nr 2 derimot, tror jeg det blir mer slitsomt..
 
Det er veldig godt å lese at de fleste har en fin nyfødtperiode - for det unner jeg virkelig alle. Det er jo stort sett en koselig tid for de aller fleste. De som klager over småting irriterer meg veldig (klarer ikke ta det så seriøst når noen syns 2 timer søvn i strekk er for lite f.eks :confused005), da jeg hadde drømt om disse normale «problemene» da vår datter var nyfødt. Jeg skal ikke ta ifra dine bekjente ar de kanskje hadde det slitsomt - men det kan høres veldig ut som det er litt en sjargong. Noe man sier på en måte – at «det er så slitsomt».

Før dere leser videre, så er nummer to på vei her også med ankomst i mars. Vi er ikke redde for reprise og gleder oss til en «normal barseltid» (forhåpentligvis), men er også forberedt på at det kan bli krevende som sist. Vår historie er et eksempel på slitsom som de færreste opplever, men som jeg heller ikke mener bør neglisjeres. For der er veldig krevende for noen med en nyfødt. Dessverre. Og det kan skje at man får en frimerkebaby med kolikk og matutfordringer, men da kan man og bør få hjelp. Vi fikk det for sent. Det handler ikke da om hvordan man tar det eller om å ta i bruk «triks» som sov når baby sover - når det åpenbart ikke lar seg gjøre med ekstrem-kolikkbarn som hyler 9 timer i strekk hver dag. Vi hadde en jente som måtte bæres i 8 måneder omtrent døgnet rundt, sov i 20 min av gangen max både på dag og natt til hun var 5 måneder, nektet vogn og bilstol (skrek til hun kastet opp/fikk pusteproblemer). Fikk refluksdiagnose (gulpet ca 10-15 ganger i timen), hadde kronisk forstoppelse og startet livet på nyfødt intensiv på grunn av oppkast og ekstrem vektnedgang. Omveltningen til å bli mamma ser jeg ikke på som slitsom, men som det den er - en omstilling. Det er disse uforutsette utfordringene noen er uheldige og får som er slitsomme.

Får man en baby som sover litt for seg selv, kan trilles i vogn så du får handlet, kanskje noen intervaller på 2-3 timer med søvn innimellom og forbereder seg på omveltning med fryser full av mat og mye tålmodighet - så er det en fin tid. Det ble det ikke for oss, men jeg ble ikke traumatisert nok til å vente med nr 2... og det sier vel sitt etter en barseltid som faktisk var SLITSOM.


For oss var det en drøm da hun lærte seg å gå og bikket 1 år. Nå klager alle andre over hvor slitsomt ting er med ettåringene sine - og vi skjønner ikke hva de snakker om. Det er bare koselig og gøy. Haha! Så man blir herdet da — og tåler virkelig alt
 
Last edited:
I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

Jeg skjønner så godt hva du mener. Skrekkhistorier er gjenganger her også, her om dagen satt jeg bare og gråt til samboer fordi jeg gruer meg sånn! Heldigvis er han roen selv, og fikk overbevist meg om at det kommer til å gå bra. De siste gangene folk har begynt å fortelle meg om hvor slitsomt det blir har jeg vare vært ærlig om hvordan det får meg til å føle. Jeg forstår jo at det ikke er meiningen å ta vekk gleden med svangerskapet, men det har altså vært resultatet, og det har vært vanskelig for meg å innrømme.
 
Jeg opplever nyfødt tiden ikke er strevsom og går helt fint, Jadda noen ganger lite søvn men med å tenke på alternativer så utjevner det seg i løpet av uken… så ikke hør på alle de som vil skremme
 
Hørte også mange skrekkhistorier både om fødsel og nyfødttiden. Men jeg syntes det egentlig gikk over all forventning både med fødsel og den første tiden med baby. Baby våknet stort sett 2-3 ganger om natta for pupp og sovnet igjen med en gang. Før vi fikk barn vil jeg si at jeg hadde en positiv innstilling og tenkte at det ville gå bra. Tenker at ens egen innstilling har veldig mye å si for hvordan det vil gå. Tror nok at det å gå fra 0-1 barn er den største overgangen da alt er nytt og en er usikker på så mye, men en kan jo alltids spørre de nærmeste, helsesøster osv. Det er jo dette vi er skapt til å få barn, så ting kommer naturlig for de fleste. Du kommer til å klare dette kjempebra!:)❤️
 
Sniker. Jeg synes babytiden er den beste alderen! Jeg koser meg sånn! :Heartred De aller første månedene pleier jeg å gå rundt på en rosa sky av baby-forelskelse, og kjærligheten mellom meg og mannen blir også forsterket. Jeg tåler søvnmangel mye bedre når jeg ammer. Tror nesten det må være en hormonell endring i kroppen, for jeg kan sovne omtrent når som helst, noe jeg ikke er i stand til ellers. Mitt beste råd er: aldri, aldri gå på kompromiss med søvn over lang tid! Jeg var supernøye på at jeg fikk totalt 8 timer søvn i løpet av hvert døgn, la sammen timer til jeg var i mål. Og var aldri sliten og trøtt. Trente flere ganger i uka, trillet lange turer, og husker det bare som en kjempefin tid. Husk også at du har permisjon og at du i starten kan dedikere all din tid til å ta vare på dette nye lille mennesket og deg selv. Trenger overhodet ikke å bli utmattende og fælt! Tvert i mot! :Heartred:Heartred:Heartred
 
Tuuusen takk for så mange betryggende svar ❤️ Jeg har lest de flere ganger og det er virkelig en trøst! Prøver å vende tilbake til å glede meg mer igjen, samtidig som jeg er forberedt på at det også blir krevende. Det blir så spennende ❤️
 
Tuuusen takk for så mange betryggende svar ❤️ Jeg har lest de flere ganger og det er virkelig en trøst! Prøver å vende tilbake til å glede meg mer igjen, samtidig som jeg er forberedt på at det også blir krevende. Det blir så spennende ❤️

Godt å høre at du kjenner deg litt beroliget. Jeg vil bare minne på at du nok helt sikkert tåler mer enn du tror også. Før jeg fikk første jeg meg helt ødelagt hvis jeg ikke fikk sove minst 8-9 timer om natten men etter jeg fikk henne var det perioder med max 2 timer sammenhengende. Ja, det var slitsomt men jeg tålte det mye bedre enn jeg hadde trodd i forkant. Det gjaldt forsåvidt flere andre ting også. Jeg tror at når du står i det kommer du til å både tåle og takle mye mer enn det du tror nå :)
 
Det er veldig godt å lese at de fleste har en fin nyfødtperiode - for det unner jeg virkelig alle. Det er jo stort sett en koselig tid for de aller fleste. De som klager over småting irriterer meg veldig (klarer ikke ta det så seriøst når noen syns 2 timer søvn i strekk er for lite f.eks :confused005), da jeg hadde drømt om disse normale «problemene» da vår datter var nyfødt. Jeg skal ikke ta ifra dine bekjente ar de kanskje hadde det slitsomt - men det kan høres veldig ut som det er litt en sjargong. Noe man sier på en måte – at «det er så slitsomt».

Før dere leser videre, så er nummer to på vei her også med ankomst i mars. Vi er ikke redde for reprise og gleder oss til en «normal barseltid» (forhåpentligvis), men er også forberedt på at det kan bli krevende som sist. Vår historie er et eksempel på slitsom som de færreste opplever, men som jeg heller ikke mener bør neglisjeres. For der er veldig krevende for noen med en nyfødt. Dessverre. Og det kan skje at man får en frimerkebaby med kolikk og matutfordringer, men da kan man og bør få hjelp. Vi fikk det for sent. Det handler ikke da om hvordan man tar det eller om å ta i bruk «triks» som sov når baby sover - når det åpenbart ikke lar seg gjøre med ekstrem-kolikkbarn som hyler 9 timer i strekk hver dag. Vi hadde en jente som måtte bæres i 8 måneder omtrent døgnet rundt, sov i 20 min av gangen max både på dag og natt til hun var 5 måneder, nektet vogn og bilstol (skrek til hun kastet opp/fikk pusteproblemer). Fikk refluksdiagnose (gulpet ca 10-15 ganger i timen), hadde kronisk forstoppelse og startet livet på nyfødt intensiv på grunn av oppkast og ekstrem vektnedgang. Omveltningen til å bli mamma ser jeg ikke på som slitsom, men som det den er - en omstilling. Det er disse uforutsette utfordringene noen er uheldige og får som er slitsomme.

Får man en baby som sover litt for seg selv, kan trilles i vogn så du får handlet, kanskje noen intervaller på 2-3 timer med søvn innimellom og forbereder seg på omveltning med fryser full av mat og mye tålmodighet - så er det en fin tid. Det ble det ikke for oss, men jeg ble ikke traumatisert nok til å vente med nr 2... og det sier vel sitt etter en barseltid som faktisk var SLITSOM.


For oss var det en drøm da hun lærte seg å gå og bikket 1 år. Nå klager alle andre over hvor slitsomt ting er med ettåringene sine - og vi skjønner ikke hva de snakker om. Det er bare koselig og gøy. Haha! Så man blir herdet da — og tåler virkelig alt
Wow for en opplevelse det må ha vært!:Heartpink du vil helt sikkert ikke ha noen "creds", men jeg gir det for det om! Det hørtes beintøft ut!
 
Vet du, jeg husker ikke den tiden som slitsom. Jeg mener jeg fikk dusje når jeg trengte det, spise når jeg måtte det, og gå på do når jeg måtte det. Baby var med meg. Det som var "utfordringen" var å stole på at det man gjør er riktig og tilpasse seg livet med en baby ( alltid ha med tre skift til baby og en ren overdel til deg selv, beregne å være ute av døren 30 min. før du må osv). Jeg synes 2- 3 års alderen var mye "verre". Nå er det 7 år siden jeg hadde baby sist, så det kan jo være at jeg har "glemt" det jeg ikke ønsker å huske, men.....
 
Tror mye handler om innstilling! Noen ganger kan man få inntrykk av at barseltiden er å trille rundt, kafébesøk, og være sammen med venner - og for noen kan det være slik. Men det er heller ikke slik at det er noe galt om barselperioden er litt mer overveldende, at man ikke har så mye energi og overskudd, og heller egentlig vil ligge på sofaen. Da jeg fikk min første skulle jeg i alle fall ønske at mine egne forventninger til hva jeg skulle få til var litt lavere, slik at jeg hadde slappet av litt mer. Men jeg ville gjerne «leve opp til» forventningene om å være oppe å nikke rett etter fødsel.

Alle har ulikt energinivå, vondter og behov etter fødsel, så det viktigste tenker jeg bare er å lytte til kroppen og ikke legge lista så høyt. Da tror jeg det er lettere å ha en fin barseltid og nyte det!
Her er nr 3 på vei, og jeg gleder meg til barseltiden!
 
Tror mye handler om innstilling! Noen ganger kan man få inntrykk av at barseltiden er å trille rundt, kafébesøk, og være sammen med venner - og for noen kan det være slik. Men det er heller ikke slik at det er noe galt om barselperioden er litt mer overveldende, at man ikke har så mye energi og overskudd, og heller egentlig vil ligge på sofaen. Da jeg fikk min første skulle jeg i alle fall ønske at mine egne forventninger til hva jeg skulle få til var litt lavere, slik at jeg hadde slappet av litt mer. Men jeg ville gjerne «leve opp til» forventningene om å være oppe å nikke rett etter fødsel.

Alle har ulikt energinivå, vondter og behov etter fødsel, så det viktigste tenker jeg bare er å lytte til kroppen og ikke legge lista så høyt. Da tror jeg det er lettere å ha en fin barseltid og nyte det!
Her er nr 3 på vei, og jeg gleder meg til barseltiden!

Det er gode innspill! Ettersom mange rundt meg har snakket sånn om hvor slitsomt det er har jeg nok lave forventninger til hvordan det skal bli, tenker at all energien kommer til å bli brukt på å overleve tilværelsen med nyfødt :hilarious: men gleder meg masse også, og er jo for så vidt greit å ikke ha så mye forventninger til alt man skal få til. Da er det litt lavere fallhøyde!
 
Jeg skal snart i gang med nyfødtperiode nr 3 og gleder meg sånn! Hadde aldri gjort det igjen og igjen om det var grusomt ;) første gang er overveldende og rar, men folk har en tendens til å hause opp det «verste» akkurat som med fødselshistorier. Også er det veldig fokus på å ikke glorifisere tror jeg, og det er jo bra. Senk skuldrene, forbered deg med lettvint bakst i fryseren som kan nytes med én hånd, spar sesonger av favorittserie og lag deg en babykurv med alt du vil ha innen rekkevidde som du har med over alt der du og baby er ;) ta en dag av gangen og prøv å la andre bidra så mye de kan når du ikke er alene. Aksepter at noen dager aldri kom ut av pysjen og for hver uke som går vil det bli mer og mer koselig! I den første tida er det lett å tenke «shit skal det være sånn i 18 år??» men nei det skal det absolutt ikke ;) man skal sove ut, være alene, ta lange dusjer, slappe av, ha hobbyer og alt man liker med sitt «gamle» liv igjen også! :Heartred
 
Back
Topp