Bekymret for nyfødttiden - alle snakker om hvor slitsomt det er..

[Hattifnatt♡]

I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

 

[Phis]

Slenger meg på denne da jeg bekymrer meg av akkurat samme grunn!

Håper noen kan komme med realistiske 'solskinnshistorier'

 

[Orkidé30]

I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

Jeg må bare si med en gang at ja, selvfølgelig er det en omveltning å gå fra 0-1 barn, da alt er nytt osv. Man kan selvfølgelig også få kolikkbarn. Men jeg må ærlig si at det virkelig ikke var aå slitsomt med nyfødt. Det som va slitsomt var å omstille seg i en helt ny situasjon, med bekymringer, usikkerhet osv siden det var første barnet. alle dreiv å skremte meg også. Ble ikke litt som de sa. Første likte ikke å sove, men jeg sov når han sov, for å hente meg inn.
Alle skulle fortelle hvor slitsomt det var med flere også når jeg ventet nummer 2. gruet meg som bare det. Og vet du… det var sååå enkelt å gå fra 1-2. og vil si jeg har «vanlige» barn.
Alle forteller selvfølgelig hvor slitsomt det må bli nå også, siden jeg venter tvillinger. Og ja, kjenner jeg blir påvirka og gruer meg litt, samtidig så blir jeg litt sånn at jeg tror det handler om hvilke forventninger man har til seg selv etter fødsel også. Jeg har ikke planer om å ha alle ferdig stelt kl. 07.00 og alt skal være perfekt, vi får ta dagene som de kommer, sove når babyene sover, osv osv. kommer ikke til å stelle meg fresh hver dag og invitere til masse besøk.
Det kommer nok til å gå helt fint

 

[HCS]

I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

Sniker. Ja, for de fleste er det slitsomt, mer enn man kan forestille seg. MEN, det er hovedsakelig de to første månedene som er overveldende og tiden går altså så fort! Og så veksler det mellom helt fantastisk og slitsomt hele tiden, så det ikke som at man går rundt å konstant har det kjipt. I hvert fall ikke jeg og så er det jo det også at man rett og slett ikke har noe valg. Så da står man liksom bare i det. Vi ble i hvert fall veldig praktiske og løsningsorienterte. Man har liksom ikke tid til å grave seg ned Vil for øvrig tipse om å ha en del middager klar i frysen før fødsel. Det hadde vi enorm glede av!

 

[Junepie]

Med første syns jeg egentlig at det var litt kjedelig de første månedene
Han sov jo utrolig mye mer enn forventet (hadde også bare hørt skrekk historier) følte flere ganger at jeg bare satt å ventet på at han skulle våkne
Livet me baby er mye av hva man gjør det til og forventer av seg selv, babytiden går så altfor fort! Så nyt dagene me lille mirakelet og sov når du kan, sett husarbeid ol i rekke nr2 Så går det helt fint skal du se

 

[Signy-]

Jeg synes det er synd at så mange velger å fokusere på det negative når de skal «forberede» førstegangsgravide på den nye tiden de har foran seg. Klart det er slitsomt og mindre søvn, mere følelser og bekymringer men hvorfor snakker ikke folk mere om den helt fantastiske kjærligheten man har til dette nye lille nurket som virkelig gjør alt 100% verdt det!?
Ingen hadde jo fått flere barn hvis det liksom var så «ille»
Man har selvfølgelig aldri noen garanti, men
er man selv frisk og får et friskt barn er det jo MYE mere glede enn slit i spedbarn og småbarnstiden spør du meg!
Dessuten; hvorfor skremme bort folk fra å ha en positiv innstilling?! Jeg tror at innstilling har veldig mye å si på hvordan man takler eventuell motgang i stedet for at man liksom skal gå og forvente det verste. Så lukk ørene for skremselspropaganda, sett grenser for deg selv og si til de rundt deg at du ikke har bruk for masse negativitet. Gled deg heller til den nye tiden som ligger foran deg så kan jeg love deg at du er bedre rustet for det slitsomme også!

 

[Solaa]

Min gutt er bare 7 mnd så ikke så lenge siden jeg sto midt opp i det.. Frem til han var 2,5 mnd sov han masse, så fikk vi en runde med kolikk der det bare var nærhet som hjalp Hvis han fikk være i bæresjal gikk det dagene veldig greit, det skulle jeg ønske at jeg prøvde ut før jeg gjorde. Da ble alt mye lettere.. livet ble snudd på hodet sekundet jeg ble mamma men jeg hadde aldri i livet byttet det bort Jeg har kost meg så mye i permisjonen, eneste jeg skulle ønske at jeg hadde vært flinkere på er å legge i fra meg husarbeidet.. håper jeg klarer å bare la det ligge denne gangenJeg og mannen pratet på det i går kveld, hvor mye mer slitene vi var når vi hadde valp enn vi er nå med en baby

 

[Veivalsa]

Ha et åpent sinn - det trenger ikke bli helt krise

Her var nyfødttiden med nr 1 ganske fin når vi kom oss over de verste ammeutfordringene. Rolig baby som trivdes i vogn, bilstol, sov for seg selv på dagen og gråt svært lite. Det er klart at det var overgang fra bare å ha seg selv å ta vare på, til plutselig å ha et lite knøtt som trenger deg 24 timer i døgnet - og du innser at man aldri kan tenke bare på seg selv noen gang igjen, ansvar og bekymringer er kommet for å bli livet ut og det er litt overveldende inntil man er vandt til det. Men vi koste oss masse, lange trilleturer og rolige dager. Lite sammenhengende søvn, men sånn er det jo bare for de fleste.
Babytid med nr 2 har derimot vært HELT forjævlig slitsom. Vil absolutt bruke så kraftige ord uten å mene å skremme jeg dropper detaljene for det er slettes ikke sikkert dere opplever akkurat det. Alt går over og blir bedre. Her var den magiske grensen visstnok 6,5 mnd. Da ble ting endelig litt bedre Men babyen våkner fortsatt som regel 5-10 ganger per natt, så alt kan vel ikke ordne seg på en gang heller, haha. Men alt i alt går ting skikkelig bra nå sammenlignet med før og jeg koser meg endelig i permisjon

Og skulle man få en slitsom babytid, så vit at du ikke gjør NOE feil. Babyer er født med ulik form for nærhetsbehov og behov for søvnstøtte. Man trenger ikke slite seg ut for å «lære» eller vende babyen til forskjellige ting, selvstendig soving og lek kommer når de er klare. Noen er klare for vogn, bilstol og å sove i babynestet sitt fra 3-4 uker eller tidligere - andre, ref min lille urokråke behøver et halvt år på å vende seg til livet utenfor livmora.

Det er som regel mange her på forumet som har hatt like opplevelser, så trenger man å høre ulike erfaringer er det bare å spørre her etter fødsel.

Men en ting kan jeg love - du kommer til å få verdens absolutt fineste baby

 

[MammaMia-HereWeGoAgain]

Slenger meg på denne da jeg bekymrer meg av akkurat samme grunn!

Håper noen kan komme med realistiske 'solskinnshistorier'

Uten å ha lest alle sine svar her, så kan jeg fortelle litt om min barseltid med begge mine, som man kanskje kan kalle solskinnshistorier?

Sånn bortsett fra dritvonde nipler noen dager i begynnelsen, samt vondt i puppene av melkespreng når den først kom inn, så var ikke de første månedene særlig vanskelige/slitsomme her i hus i det hele tatt. Så i en av de første kommentarene at bekymringer og nytt ansvar kanskje kan føles slitsom og skummelt, det kan jeg si meg enig i. Være usikker på om baby legger nok på seg, fordi alle har en mening om hvor ofte de skal spise osv.

Jeg tror man kommer langt med å følge magefølelsen/sunn fornuft, og evt høre med fagfolk om man er veldig usikker. Men man kan også være usikker med fagfolk, uten at det er et problem. Fikk nemlig høre av en JM før vi dro fra barsel med første om at vi måtte vekke snuppa hver 2. time for å amme hvis ikke ho gjorde dette selv. Det gjorde jeg altså IKKE! Hverken på dagen eller natta. Ho la veldig greit på seg. Klart hadde det gått mer enn 3-4t, så hadde jeg nok prøvd å vekke henne.

Fra de var rundt 2 uker gamle, sov våre barn 8-9t sammenhengende neeesten hver natt sov også fint på dagtid. (Dette fikk vi litt igjen senere da, da begge begynte å våkne relativt ofte ved 5-6mnds alder men det var helt overkommelig.)Tror det hjelper å senke forventningene til seg selv, og også evt informere andre at de skal senke forventningene til deg dersom de har noen. Om du må sove på dagen istedenfor å ta oppvasken eller ta i mot besøk, ja da får du gjøre det!

 

[Luffa]

Det beste er å ta det som det kommer. Ingen kan si hvordan akkurat din nyfødt tid blir

Det er veldig mye hormoner som ikke hjelper på bekymringer, det gjorde i hvertfall ikke her Med første er det alltid en omstilling, man skal plutselig ikke ta vare på bare seg selv lengre. Det er alltid litt tilpassing i starten da du skal bli kjent med et helt nytt meneske og finne ut av hva som funker for dere. Jeg husker at jeg var veldig stresset i starten med tanke på vekt, utvikling osv, men da har man også helsestasjonen som hjelp. Er ikke å nøle å be om hjelp, men også å kjenne litt selv på hva som funker.
Litt off topic kanskje, men det jeg mener med det er at du for eksempel ikke må føle deg presset til å gjøre noe du kjenner ikke stemmer for dere. Som feks hvis hs mener lille må sove inegen seng, men at det funker for dere og dere sover bedre sånn.
Jeg dro for eksempel innom hs nesten en gang i uken men første for å veie med nr 2 gikk jeg bare på de vanlige kontrollene

Bare husk å ta vare på deg selv også! Bruk gubben/besteforeldre (hvis de er i nærheten) for å få en time eller to ekstra søvn eller bare pust i bakken Jeg syntes også det er dumt at alle fokuserer på det negative fordi nyfødttiden går så fort at man må prøve å nyte det man kan av den. Jeg husker selv ikke så mye av det negative egentlig. Jeg husker bare at samsoving var cluet til søvn med mine unger da sov vi bedre hele gjengen.

 

[Soering]

Min gutt er bare 7 mnd så ikke så lenge siden jeg sto midt opp i det.. Frem til han var 2,5 mnd sov han masse, så fikk vi en runde med kolikk der det bare var nærhet som hjalp Hvis han fikk være i bæresjal gikk det dagene veldig greit, det skulle jeg ønske at jeg prøvde ut før jeg gjorde. Da ble alt mye lettere.. livet ble snudd på hodet sekundet jeg ble mamma men jeg hadde aldri i livet byttet det bort Jeg har kost meg så mye i permisjonen, eneste jeg skulle ønske at jeg hadde vært flinkere på er å legge i fra meg husarbeidet.. håper jeg klarer å bare la det ligge denne gangenJeg og mannen pratet på det i går kveld, hvor mye mer slitene vi var når vi hadde valp enn vi er nå med en baby

Jeg syntes også at valpeperioden var verre enn babytiden

 

[abrakad]

I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

Man kan ikke lyve her og si at alt er en dans på roser. Men å grue seg må du ikke gjøre! Jeg må sitere det min samboer sa da det hadde gått en uke "å bli forelder er som å samle alt fint i hele verden og pakke alt dette i en ball. Så får du slengt den ballen rett i fleisen"
Jeg kan jo tipse deg om noe av det jeg andre på at jeg ikke gjorde: stol på pappaen! Når baby sover hos pappa - gå å ta deg en dusj, selv om du bare vil sitte og ikke gjøre noe, gå å ta den dusjen! Værtfall jeg havnet i et mønster at "jeg kan dusje imorgen, jeg kan bare bruke tørrshampoo" osv. Det baller fort på seg og plutselig hadde det gått en uke
Det angre jeg angrer på at jeg ikke gjorde var å faktisk takke ja til all hjelp familien vår tilbydde oss!

Men det er en helomvending av livet men jeg synes det var en veldig fin og litt slitsom helomvending. Det er også vanskelig å høre på andres erfaringer siden alle babyer er forskjellig og alle hjem er forskjellig. Masse lykke til

 

[MammaMia-HereWeGoAgain]

Man kan ikke lyve her og si at alt er en dans på roser. Men å grue seg må du ikke gjøre! Jeg må sitere det min samboer sa da det hadde gått en uke "å bli forelder er som å samle alt fint i hele verden og pakke alt dette i en ball. Så får du slengt den ballen rett i fleisen"
Jeg kan jo tipse deg om noe av det jeg andre på at jeg ikke gjorde: stol på pappaen! Når baby sover hos pappa - gå å ta deg en dusj, selv om du bare vil sitte og ikke gjøre noe, gå å ta den dusjen! Værtfall jeg havnet i et mønster at "jeg kan dusje imorgen, jeg kan bare bruke tørrshampoo" osv. Det baller fort på seg og plutselig hadde det gått en uke
Det angre jeg angrer på at jeg ikke gjorde var å faktisk takke ja til all hjelp familien vår tilbydde oss!

Men det er en helomvending av livet men jeg synes det var en veldig fin og litt slitsom helomvending. Det er også vanskelig å høre på andres erfaringer siden alle babyer er forskjellig og alle hjem er forskjellig. Masse lykke til

Kjenner meg veldig igjen i det å takke ja til de som tilbyr hjelp! Om det er å bysse en gråtende baby for at du skal kunne spise varm middag, så si ja! Alt står ikke på oss. Jeg hadde det veldig sånn med særlig første, men også andre, at jeg hadde ansvaret eller skulle klare selv. Vet ikke om vi føler vi har noe å bevise, eller hva det er...!

Og tro meg, det slår ALDRI feil. Skal du sette deg og spise et varmt måltid, da gråter baby og vil ha pupp/bleie/bysses

 

[Frozar]

Det er litt spesielt at ja alt det negative kommer frem ja,og ikke alt man kan glede seg til.


Et tips jeg vil komme med til dere som skal oppleve dette for første gang; fortelle mannen/partner hva de skal hjelpe til med. Ikke forvent at de vet det Og vær ærlig om hvordan du har det hvis du synes det er tungt.

Jeg følte meg så fanget å innestengt med baby på puppen hele dagen. Og irriterte meg grønn over mannen som ikke bidro med en dritt(var veldig hormonell,så dette stemmer nok ikke helt)
Men han stakkar visste ikke helt hva han skulle gjøre,å hadde ikke erfaring med barn fra før,så tok ikke baby i starten om han ikke måtte. Og jeg sa ikke hvilke behov jeg hadde,så da ble det jo til at jeg satt der og ikke fikk gjort noe annet enn å ha baby .

Og baby tar ikke skade av å ligge å gråte litt til du har blitt ferdig med å ta ut av oppvasken,hentet deg noe å drikke osv. Trenger ikke kaste fra deg alt du har med en gang du hører et lite knirk.

Eneste jeg gruer meg til er lite søvn,men man overlever fint det også
Ellers gleder jeg meg bare til en nytt lite barn å være glad i

Dette klarer dere helt fint!

 

[Hmsbaby]

Jeg tror nok at den største emosjonelle omveltningen skjer fra 0 til 1 barn, men det er ikke noe man egentlig kan forberede seg på. Det vet man ikke hvordan er før det skjer, både på godt og på vondt. Deretter vil jeg si det har mye med hvordan baby er..vår nr 1 var litt utfordrende mens med nr 2 var nyfødt tiden en drøm. Han sov 21-22t i døgnet og generelt var veldig rolig. Tenker derfor at det ikke er noen grunn til å prøve å forberede seg på det verste for man vet ikke hva man går til egentlig

 

[TigerTrine]

Jeg venter mitt 3 barn nå. Og jeg har alltid forklart barseltiden som herlig slitsom for de som ikke hadde barn. Jeg er et skikkelig B menneske.. nesten mer C menneske. Kan gjerne sove 14 timer pr natt. Så jeg gruet meg også helt sykt når jeg ventet førstemann. Men man får på en snodig måte en rutine rundt det. Mye går på autopilot mens man venter på at man skal «våkne» he he. Og som de andre sier her. Sov når baby sover. Man blir fort ekspert på slike power naps.
Førstemann hadde kolikk. Og noen ganger satt jeg med han i fanget og vugget han med bena mens jeg småsov..

Jeg er helt sikker på at dette får du til. Og du vil finne dine egne knep og rutiner.

 

[Emmeli]

Jeg må bare si med en gang at ja, selvfølgelig er det en omveltning å gå fra 0-1 barn, da alt er nytt osv. Man kan selvfølgelig også få kolikkbarn. Men jeg må ærlig si at det virkelig ikke var aå slitsomt med nyfødt. Det som va slitsomt var å omstille seg i en helt ny situasjon, med bekymringer, usikkerhet osv siden det var første barnet. alle dreiv å skremte meg også. Ble ikke litt som de sa. Første likte ikke å sove, men jeg sov når han sov, for å hente meg inn.
Alle skulle fortelle hvor slitsomt det var med flere også når jeg ventet nummer 2. gruet meg som bare det. Og vet du… det var sååå enkelt å gå fra 1-2. og vil si jeg har «vanlige» barn.
Alle forteller selvfølgelig hvor slitsomt det må bli nå også, siden jeg venter tvillinger. Og ja, kjenner jeg blir påvirka og gruer meg litt, samtidig så blir jeg litt sånn at jeg tror det handler om hvilke forventninger man har til seg selv etter fødsel også. Jeg har ikke planer om å ha alle ferdig stelt kl. 07.00 og alt skal være perfekt, vi får ta dagene som de kommer, sove når babyene sover, osv osv. kommer ikke til å stelle meg fresh hver dag og invitere til masse besøk.
Det kommer nok til å gå helt fint

Sniker…

det kommer til å gå helt fint.
eller, det trenger ikke ha noe å si om man får tvillinger eller ikke for hvor sliten man blir. En unge med kolikk er mye tøffere enn feks tvillinger som ikke sliter med noe.
Jeg skjønner ikke hvorfor alle skal komme med skremselshistorier hele tiden. Blir det tøft så blir det tøft. Da må man ta tak i det da. Men man trenger ikke gå å grue seg mener jeg. Jeg hadde gjerne fått tvillinger på nytt jeg.

 

[Emmeli]

I det siste har jeg begynt å bekymre meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg er selvfølgelig klar over at å ha en nyfødt er krevende, og sikkert mer krevende enn man kan forestille seg før man opplever det. Den siste tiden har det vært sååå mye snakk fra venner og bekjente om hvor slitsomt det er (de deler gladelig sine erfaringer for å opplyse meg som er førstegangsgravid), og jeg begynner å bli bekymret og grue meg skikkelig.. er redd for at det skal bli altfor slitsomt, at hver dag vil være et slit og med underskudd av søvn, at jeg ikke skal klare det osv..

Av og til skulle vi hørt mer på timon og pumba, ta livet som det faller seg!

ja, nå sitter meg og baby i stua. Hun vil ikke helt finne roen.. men, jeg kunne gått på rommet og lagt meg med henne så hadde hun sovnet. Det er jeg som har lyst å se på serie på kvelden. Så ofte er det vi som kompliserer ting, fordi vi skal bare. Alt i fra ting vi bør/må gjøre til de tingene vi har lyst til å gjøre.
Det går nok mye bedre enn du frykter. Og skulle baby få kolikk og skrike masse, så går det også over. Og da får man sove når man kan så man har ekstra energi når baby er urolig.

 

[Orkidé30]

Sniker…

det kommer til å gå helt fint.
eller, det trenger ikke ha noe å si om man får tvillinger eller ikke for hvor sliten man blir. En unge med kolikk er mye tøffere enn feks tvillinger som ikke sliter med noe.
Jeg skjønner ikke hvorfor alle skal komme med skremselshistorier hele tiden. Blir det tøft så blir det tøft. Da må man ta tak i det da. Men man trenger ikke gå å grue seg mener jeg. Jeg hadde gjerne fått tvillinger på nytt jeg.

Så fint å lese takk!

 

[Emmeli]

Så fint å lese takk!

Fikk selv tvillinger som nummer tre og fire. Og sitter her med baby nummer 5.. så tydligvis ikke avskrekkende her. Kos deg masse, misunner deg litt.