Bizarre
Glad i forumet
Lillegutt bestemte seg for at han var klar for å møte verden 10dager før termin, og vi måtte haste avgårde til sykehuset da jeg ikke kjente antydning til rier før fødselen var kommet godt igang.
Kom inn på sykehuset klokka halv8 på kvelden og da hadde jeg 5cm åpning.
En time etter hadde jeg full åpning og kunne starte med å jobbe for å få han ut.
23.17 var den lille skatten vår født og det var en helt utrolig opplevelse å få han på brystet for første gang, og endelig få se det vakre, lille mennesket som hadde bodd i magen min så lenge!
Jordmora mi var helt fantastisk, og jeg hadde en fin tid på fødeavdelingen.
Fikk overnatte på fødestua og hadde mamma hos meg hele tiden [:)]
MEN.... så snart jeg ble flytta over til barsel brøt helvete løs!!!!
Det første som møtte meg da jeg kom opp dit var et ammeskjema og gnål om at jeg måtte legge han til ofte og vekke han hver 3time for mat hele døgnet, dag og natt.
Jeg hadde ikke fått igang melkeproduskjonen og slet med å legge han til, lillegutt tok ikke skikkelig tak heller så han fikk ikke i seg mat på 5dager og skrek så han ble hes og sov kun når han sovnet av utmattelse.
Til tross for dette ga de han ikke noe erstatning, så han fikk omtrent ikke mat under hele oppholdet på sykehuset.
Jeg fikk kjeft den dagen jeg skulle reise hjem for han hadde gått altfor mye ned i vekt, og jeg fikk ikke reise likevel.
Jeg bare gråt og gråt for jeg ville bare vekk derfra, men det fikk jeg altså ikke.
Jeg fikk IKKE reise før jeg hadde fått til ammingen var det jeg fikk beskjed om.
Jeg prøvde alt jeg kunne å få han til å ta skikkelig tak, la han til ofte og pumpa meg for å få opp produskjonen, drakk ammete og tok nesespray som skulle hjelpe på utdrivningsrefleksen - INGENTING hjalp!!!
Jeg fikk aldri sove å samle krefter og jeg var konstant stressa, ikke fikk jeg i meg noe særlig med mat heller så sånn sett er det jo ikke rart at melka uteble [&:]
Pleierne prøvde å "hjelpe" meg med amminga, men det var alltid noen nye som skulle vise meg hvordan det skulle gjøres, og alle hadde forskjellig måte å gjøre det på.
Jeg fikk det rett og slett ikke til, og det gjorde forsåvidt ikke de heller!
Til slutt ble det rett og slett for mye for meg og jeg begynte å strigråte og sa at jeg heller ville gå over til å pumpe meg og gi på flaske.
DA fikk jeg endelig reise hjem, men virka som om de ble sure fordi jeg "ga opp for lett".
Barseltiden var et mareritt for meg, og jeg gruer meg allerede til neste gang!
I starten var jeg inne på tanken at jeg kanskje ikke skulle ha flere barn, selv om jeg alltid har hatt et ønske om å iallefall ha to.
Nå har jeg gått over til å tenke at kanskje en hjemmefødsel vil vere det rette for meg neste gang [:)]
Jeg kom aldri igang med amminga hjemme heller og føler at det er pga den tøffe starten vi fikk på barsel, jeg pumpa meg og ga på flaske en periode og la han til innimellom, men han klarte ikke ta skikkelig tak og jeg var mye stressa.
Etter 2uker ga jeg opp og gikk over på mme og da ble det mye bedre med tanke på maten iallefall.
Da visste jeg iallefall at han ble mett, og han la godt på seg [:)]
Vi har hatt mye trøbbel medbåde kolikk, magevondt, forstoppelse og det som er, men det ser endelig ut til at det løser seg også nå, så nå krysser jeg fingre for at vi skal få tid til å slappe av og kose oss sammen som familie - ENDELIG!!!
Synest det er sårt at vi har mista så mye av denne tiden, en fødsel og det å få et lite barn skal jo vere noe av det største man kan oppleve i livet... jeg føler mye av den tia ble ødelagt på sykehuset, og at mange av problemene vi møtte på da vi kom hjem er en følge av dette.
Kom inn på sykehuset klokka halv8 på kvelden og da hadde jeg 5cm åpning.
En time etter hadde jeg full åpning og kunne starte med å jobbe for å få han ut.
23.17 var den lille skatten vår født og det var en helt utrolig opplevelse å få han på brystet for første gang, og endelig få se det vakre, lille mennesket som hadde bodd i magen min så lenge!
Jordmora mi var helt fantastisk, og jeg hadde en fin tid på fødeavdelingen.
Fikk overnatte på fødestua og hadde mamma hos meg hele tiden [:)]
MEN.... så snart jeg ble flytta over til barsel brøt helvete løs!!!!
Det første som møtte meg da jeg kom opp dit var et ammeskjema og gnål om at jeg måtte legge han til ofte og vekke han hver 3time for mat hele døgnet, dag og natt.
Jeg hadde ikke fått igang melkeproduskjonen og slet med å legge han til, lillegutt tok ikke skikkelig tak heller så han fikk ikke i seg mat på 5dager og skrek så han ble hes og sov kun når han sovnet av utmattelse.
Til tross for dette ga de han ikke noe erstatning, så han fikk omtrent ikke mat under hele oppholdet på sykehuset.
Jeg fikk kjeft den dagen jeg skulle reise hjem for han hadde gått altfor mye ned i vekt, og jeg fikk ikke reise likevel.
Jeg bare gråt og gråt for jeg ville bare vekk derfra, men det fikk jeg altså ikke.
Jeg fikk IKKE reise før jeg hadde fått til ammingen var det jeg fikk beskjed om.
Jeg prøvde alt jeg kunne å få han til å ta skikkelig tak, la han til ofte og pumpa meg for å få opp produskjonen, drakk ammete og tok nesespray som skulle hjelpe på utdrivningsrefleksen - INGENTING hjalp!!!
Jeg fikk aldri sove å samle krefter og jeg var konstant stressa, ikke fikk jeg i meg noe særlig med mat heller så sånn sett er det jo ikke rart at melka uteble [&:]
Pleierne prøvde å "hjelpe" meg med amminga, men det var alltid noen nye som skulle vise meg hvordan det skulle gjøres, og alle hadde forskjellig måte å gjøre det på.
Jeg fikk det rett og slett ikke til, og det gjorde forsåvidt ikke de heller!
Til slutt ble det rett og slett for mye for meg og jeg begynte å strigråte og sa at jeg heller ville gå over til å pumpe meg og gi på flaske.
DA fikk jeg endelig reise hjem, men virka som om de ble sure fordi jeg "ga opp for lett".
Barseltiden var et mareritt for meg, og jeg gruer meg allerede til neste gang!
I starten var jeg inne på tanken at jeg kanskje ikke skulle ha flere barn, selv om jeg alltid har hatt et ønske om å iallefall ha to.
Nå har jeg gått over til å tenke at kanskje en hjemmefødsel vil vere det rette for meg neste gang [:)]
Jeg kom aldri igang med amminga hjemme heller og føler at det er pga den tøffe starten vi fikk på barsel, jeg pumpa meg og ga på flaske en periode og la han til innimellom, men han klarte ikke ta skikkelig tak og jeg var mye stressa.
Etter 2uker ga jeg opp og gikk over på mme og da ble det mye bedre med tanke på maten iallefall.
Da visste jeg iallefall at han ble mett, og han la godt på seg [:)]
Vi har hatt mye trøbbel medbåde kolikk, magevondt, forstoppelse og det som er, men det ser endelig ut til at det løser seg også nå, så nå krysser jeg fingre for at vi skal få tid til å slappe av og kose oss sammen som familie - ENDELIG!!!
Synest det er sårt at vi har mista så mye av denne tiden, en fødsel og det å få et lite barn skal jo vere noe av det største man kan oppleve i livet... jeg føler mye av den tia ble ødelagt på sykehuset, og at mange av problemene vi møtte på da vi kom hjem er en følge av dette.
