Barseltid er et h

[M-40327541]

Jeg er så lei og skuffet over hvordan ting har blitt. Barseltiden er det verste jeg har vært med på noen sinne, og det er mulig jeg er bortskjemt som føler det, men tviler litt for har vært ute en vinternatt før
Hvorfor beskriver ingen med ord hvor ekstremt stor påkjenning det er?

I går var jeg dødstrett og sa jeg kjært at jeg ønsket å sove kl 20.30, men visste jo at det som gjenstod før jeg kunne sove var: Mate hunden,ordne sengen til barnet ( varmeflaske, sovepose fra tørketrommel, smokk klar og strukket madrass), koke opp vann til mme, mate barnet, skifte bleie, ta på ullpysj, måle opp og klargjøre nattens flaskemåltider, tannpuss, vannflaske til sengekanten, gulpeklut klar, pumpeutstyr klart til 2 nattepump som måtte vaskes og en siste pumpeøkt etter mating før legging. Har også behov for skift selv pga. renselsesfasen som aldri tar slutt, og ta vitamtintilskudd samt sjekke at døren er låst. Sjekklisten er lang.

Gjorde alt raskt og siktet meg inn på legging kl 22.15, men da var barnet urolig og det endte med skriking og byssing i en time til
Halv 12 og jeg kunne sove! Kl ett var det mating og pumping, så fikk en time.Ba mannen mate så jeg kunne pumpe. Det var han snurt for, men gjorde sin « plikt» så jeg fikk pumpet. Alt han trengte var å bli vekket av meg, gå til benken og fylle kokt vann på en flaske som står klar med riktig mengde pulver. Pumping og rengjøring av utstyr tar ca 30 min, noe jeg må gjøre
Han la barnet i min seng halv 2. Vi sov en knapp time og påe’n igjen. Barnet var rabiat med luftsmerter, og jeg ble liggende våken og synge.Det var snart mat, så kunne like gjerne bare koke vannet og gi neste måltid.Ba samboer om hjelp. Fikk et grynt. Jeg endte opp med å mate selv og droppet pumpingen, for rekker ikke alt.

Samboer tok barnet litt pga. mye skrik. Det endte med en krangel fordi jeg ba om å få sove litt lenger i dag. Jeg fortalte hvor ille natten hadde vært og sa « kan jeg pls få sove litt på morgenen i morgen. Du har jo fri» Mannen hadde planer om tidlig påskelunsj med en kompis i dag, noe jeg syns er helt på trynet når jeg er på randen til å bryte sammen og ikke har noe liv. Fikk høre at han tross alt hjelper til på natten og at han gjør sykt mye husarbeid. Men han tar jo ikke ansvar for barnet og gjør konkrete oppgaver tilrettelagt av meg. Han sover på eget rom og la seg kl 21 mens jeg ordnet alt til legging og må bysse halve natten. Da jeg ba om litt søvn, fikk jeg høre at å få barnet var det verste valget han har tatt. Vi skrek til hverandre og jeg ba han dra til h.

Jeg fikk maks 3 timer søvn. Samboer klager over mangel på søvn selv.

Jeg har ingen tid til meg selv! Ingen tid til å scrolle tankeløst på mobilen. Selv har han mulighet til å lese bøker innimellom, og jeg tar meg i å be han om hjelp, som om det er meg han hjelper!

Han jobber og kan ha alenetid i bilen. Han handler og har plenty av avbrekk.Han kan jo til og med sove i bilen på parkeringen hvis han vil snike seg unna. Jeg har INGEN tid til meg selv! Jeg har barnet 99,9% av tiden også forstår ikke mannen at jeg gjør en formidabel jobb. Han tror det motsatte, at jeg klager for ingenting og at han er den som skal ha all heder og ærr. Da jeg ba han gå tur med barnet istedenfor å jogge i dag slik at jeg kunne få time out, tok han det som kritikk og sa jeg kunne begynne å handle om det han gjør ikke er bra nok. Det ble mye krangling i natt. Alt jeg vil ha er bitte litt tid for meg selv og søvn.

Nå later jeg som jeg sover for å kunne få litt tid for meg selv. Må velge mellom egentid eller søvn og søvn er på en måte tillat så får jeg sneket meg unna litt.

Grusomt. Det er som om han forventer at jeg som mor skal ta hånd om barnet 100% og at han kun avlaster ved helt ekstreme behov.

På hs har de utttykket bekymring fordi jeg er utmattet. Jeg sier alt er bra, for orker ikke en gang tanken på en timeavtale.

 

[Snorkfrøken85]

Dette høres ikke bra ut! Dere er to om den lille, selv om det er vi damene som er hjemme i permisjon! Men som jeg har sagt til mannen, jeg har permisjon fra jobb 8-16. Resten av tiden er min fritid også, så selv om han er på jobb må vi dele denne. Jeg tar nettene slik at han får være uthvilt til jobb, så deler vi ettermiddag og kveld. Han må jo tross alt lage bånd til barnet han også.

For så vist, når det kommer til luft. Hvilke flasker og erstatning bruker du? Vi gir konsekvent Hipp, prøvde Nan men det ble skrik og luftsmerter! Dette gikk over med en gang vi byttet tilbake til Hipp. Vil også anbefale Mam sine anti-kolikk flasker, patenten her gir veldig lite luft inn i systemet til lille!

Gi sambo et spark bak, han får vokse opp og bli mann og pappa til barnet han har vært med på å lage!

 

[T-40401679]

Oy, dette er ikke slik barselperioden skal være.

Prøv å ta en rolig prat med din mann. Valider de oppgavene han gjør, han føler nok han har fått mye ekstra, men fortell også hva du trenger, og hvordan du føler…

Å få en liten en er ekstremt mye jobb, og særlig når amming ikke går, med pumping og erstatning! Er nok også lett for han å tenke «jammen du er jo hjemme hele dagen og kan slappe av».

Sender varme tanker og lykkeønskninger hilsen en som sitter å pumper på natten etter å ha gitt flaske med morsmelk og skiftet bæsjebleie kl 2 på natten

 

[HCS]

Jeg er så lei og skuffet over hvordan ting har blitt. Barseltiden er det verste jeg har vært med på noen sinne, og det er mulig jeg er bortskjemt som føler det, men tviler litt for har vært ute en vinternatt før
Hvorfor beskriver ingen med ord hvor ekstremt stor påkjenning det er?

I går var jeg dødstrett og sa jeg kjært at jeg ønsket å sove kl 20.30, men visste jo at det som gjenstod før jeg kunne sove var: Mate hunden,ordne sengen til barnet ( varmeflaske, sovepose fra tørketrommel, smokk klar og strukket madrass), koke opp vann til mme, mate barnet, skifte bleie, ta på ullpysj, måle opp og klargjøre nattens flaskemåltider, tannpuss, vannflaske til sengekanten, gulpeklut klar, pumpeutstyr klart til 2 nattepump som måtte vaskes og en siste pumpeøkt etter mating før legging. Har også behov for skift selv pga. renselsesfasen som aldri tar slutt, og ta vitamtintilskudd samt sjekke at døren er låst. Sjekklisten er lang.

Gjorde alt raskt og siktet meg inn på legging kl 22.15, men da var barnet urolig og det endte med skriking og byssing i en time til
Halv 12 og jeg kunne sove! Kl ett var det mating og pumping, så fikk en time.Ba mannen mate så jeg kunne pumpe. Det var han snurt for, men gjorde sin « plikt» så jeg fikk pumpet. Alt han trengte var å bli vekket av meg, gå til benken og fylle kokt vann på en flaske som står klar med riktig mengde pulver. Pumping og rengjøring av utstyr tar ca 30 min, noe jeg må gjøre
Han la barnet i min seng halv 2. Vi sov en knapp time og påe’n igjen. Barnet var rabiat med luftsmerter, og jeg ble liggende våken og synge.Det var snart mat, så kunne like gjerne bare koke vannet og gi neste måltid.Ba samboer om hjelp. Fikk et grynt. Jeg endte opp med å mate selv og droppet pumpingen, for rekker ikke alt.

Samboer tok barnet litt pga. mye skrik. Det endte med en krangel fordi jeg ba om å få sove litt lenger i dag. Jeg fortalte hvor ille natten hadde vært og sa « kan jeg pls få sove litt på morgenen i morgen. Du har jo fri» Mannen hadde planer om tidlig påskelunsj med en kompis i dag, noe jeg syns er helt på trynet når jeg er på randen til å bryte sammen og ikke har noe liv. Fikk høre at han tross alt hjelper til på natten og at han gjør sykt mye husarbeid. Men han tar jo ikke ansvar for barnet og gjør konkrete oppgaver tilrettelagt av meg. Han sover på eget rom og la seg kl 21 mens jeg ordnet alt til legging og må bysse halve natten. Da jeg ba om litt søvn, fikk jeg høre at å få barnet var det verste valget han har tatt. Vi skrek til hverandre og jeg ba han dra til h.

Jeg fikk maks 3 timer søvn. Samboer klager over mangel på søvn selv.

Jeg har ingen tid til meg selv! Ingen tid til å scrolle tankeløst på mobilen. Selv har han mulighet til å lese bøker innimellom, og jeg tar meg i å be han om hjelp, som om det er meg han hjelper!

Han jobber og kan ha alenetid i bilen. Han handler og har plenty av avbrekk.Han kan jo til og med sove i bilen på parkeringen hvis han vil snike seg unna. Jeg har INGEN tid til meg selv! Jeg har barnet 99,9% av tiden også forstår ikke mannen at jeg gjør en formidabel jobb. Han tror det motsatte, at jeg klager for ingenting og at han er den som skal ha all heder og ærr. Da jeg ba han gå tur med barnet istedenfor å jogge i dag slik at jeg kunne få time out, tok han det som kritikk og sa jeg kunne begynne å handle om det han gjør ikke er bra nok. Det ble mye krangling i natt. Alt jeg vil ha er bitte litt tid for meg selv og søvn.

Nå later jeg som jeg sover for å kunne få litt tid for meg selv. Må velge mellom egentid eller søvn og søvn er på en måte tillat så får jeg sneket meg unna litt.

Grusomt. Det er som om han forventer at jeg som mor skal ta hånd om barnet 100% og at han kun avlaster ved helt ekstreme behov.

På hs har de utttykket bekymring fordi jeg er utmattet. Jeg sier alt er bra, for orker ikke en gang tanken på en timeavtale.

Sniker. Skjønner deg så godt dessverre! Jeg får barn nummer to nå, men det er på tross av barseltiden og ikke pga for å si det sånn.

Først praktisk, det er lov å slutte å pumpe. Mamming foran amming. Jeg forstår veldig godt at du ønsker det, men er lov å si at alt det andre holder denne gangen og at du holder deg til flaska. Hvis du gjør det kan du også overlate lille til mannen en dag i helgen feks, så han får kjenne på hvor mye jobb det faktisk er. Jeg tror mange av de ikke skjønner det før de får kjenne på det dessverre. Ang luft har jeg også hørt mye fra om Dr. Browns flasker. Og så kan du jo høre om fastlegen vil gi deg henvisning til barnespesialist for å sjekke for melkeallergi. Det hadde nemlig vår første. Ble et nytt barn når jeg gikk over på melkefritt. Hun hadde ikke andre symptomer enn ekstreme luftsmerter og problemer med soving, men var melkefritt som skulle til. Kan det være en idé å kjøpe sånn flaskesterilisator? Kanskje det finnes noen på Finn eller Tise til en god pris? Evt. kjøpe flere flasker så dere kan ta storbank en eller to ganger i døgnet. Jeg tenker i hvert fall at det er lov å prøve å gjøre ting enklest mulig nå i denne fasen.

Så det andre, når man er utrolig sliten så klarer man ikke ta seg sammen. Da blir det ofte mye mer krangling. Jeg ville i hvert fall ha snakket med han om det, og også at dette er en periode av livet, men det kommer til å gå over. Nå handler det om å få ting til å funke. Så kan dere snakke sammen helt konkret om hva det vil si. F.eks at når du har natten, så må han ta morgenen. I helgen kan dere feks ta annenhver natt hver så lenge lille får flaske. Husarbeid er langt ned på prioriteringslista. Kan dere ta dere råd til matkasse? Så slipper dere handling, og å planlegge måltider. Ja, noen forslag der, men tror i hvert fall det kan være lurt å forsøke å gjøre det konkret.

Føler virkelig med deg, men jeg lover at det blir bedre

 

[M-40327541]

Sniker. Skjønner deg så godt dessverre! Jeg får barn nummer to nå, men det er på tross av barseltiden og ikke pga for å si det sånn.

Først praktisk, det er lov å slutte å pumpe. Mamming foran amming. Jeg forstår veldig godt at du ønsker det, men er lov å si at alt det andre holder denne gangen og at du holder deg til flaska. Hvis du gjør det kan du også overlate lille til mannen en dag i helgen feks, så han får kjenne på hvor mye jobb det faktisk er. Jeg tror mange av de ikke skjønner det før de får kjenne på det dessverre. Ang luft har jeg også hørt mye fra om Dr. Browns flasker. Og så kan du jo høre om fastlegen vil gi deg henvisning til barnespesialist for å sjekke for melkeallergi. Det hadde nemlig vår første. Ble et nytt barn når jeg gikk over på melkefritt. Hun hadde ikke andre symptomer enn ekstreme luftsmerter og problemer med soving, men var melkefritt som skulle til. Kan det være en idé å kjøpe sånn flaskesterilisator? Kanskje det finnes noen på Finn eller Tise til en god pris? Evt. kjøpe flere flasker så dere kan ta storbank en eller to ganger i døgnet. Jeg tenker i hvert fall at det er lov å prøve å gjøre ting enklest mulig nå i denne fasen.

Så det andre, når man er utrolig sliten så klarer man ikke ta seg sammen. Da blir det ofte mye mer krangling. Jeg ville i hvert fall ha snakket med han om det, og også at dette er en periode av livet, men det kommer til å gå over. Nå handler det om å få ting til å funke. Så kan dere snakke sammen helt konkret om hva det vil si. F.eks at når du har natten, så må han ta morgenen. I helgen kan dere feks ta annenhver natt hver så lenge lille får flaske. Husarbeid er langt ned på prioriteringslista. Kan dere ta dere råd til matkasse? Så slipper dere handling, og å planlegge måltider. Ja, noen forslag der, men tror i hvert fall det kan være lurt å forsøke å gjøre det konkret.

Føler virkelig med deg, men jeg lover at det blir bedre

Takk for svarUtfordringen er at jeg kjenner på en bitterhet på grunn av holdningene hans. Hans innstilling før barnet ble født var at det var lite han kunne gjøre de første 6 månedene og at han skulle ha « fri» i 2 uker etter fødsel. Han skrev fra seg mye ansvar før fødsel og har fokus på antall arbeisoppgaver, men ser ikke feks. det tredje skiftet som er alt av koordinering og bekymring. Alt er en kamp. Vi kranglet mens jeg gikk gravid. Han syns han er flink fordi han lager mat, vasker klær, handler, rydder, tar oppvask og løper rundt for å ha et presentabel hjem, en presentabel bil, rene sko, osv. Han jobber inherdifg med husarbeid og blir fornærmet om jeg kritiserer. Jeg anerkjenner og skryter, men sier også at jeg må ha egentid så barnet må vi dele på, men da får jeg bare høre « ja, så du kan ta all klesvasken du da?». I dag dro vi på tur slik at han kunne jogge mens jeg gikk med vogn. Dette var hans forslag. Han jogget forbi meg flere ganger, men stoppet ikke, for han trente jo faktisk.

Jeg sa at jeg også vil trene og at han kan ta en trilletur en dag. Jeg tenker i grunn at han kunne tatt trilleturen med meg eller for meg i dag. Med en gang vi kommer hjem, er barnet på nytt i mine hender mens han går for å støvsuge bilen ( nok en oppgave han vil ha poeng for).

Han er også potte sur fordi jeg spurte om han kunne ta barnet en dag slik at jeg kan fikse neglene. Jeg må jo ikke det, men føler meg så stygg, så noe sånt hadde jeg virkelig satt pris på. Dette refererer han da til som at jeg har bedt om fri for å dra på byen. Jeg har ikke følt meg fresh på det jeg vet. Har ikke trent på ett år!

Barseloppholdet på sykehuset ble også preget av at jeg ikke fikk noe søvn. Har forstått at menn avlaster der. Min var mye ut og inn. Han hadde ikke med seg tøfler og trillet ikke barnet en eneste gang. Det angikk liksom ikke han det som foregikk på sykehuset. Han kjøpte mat til meg og hentet ting og skrev 100 meldinger om « når passer det at jeg kommer med ditt og datt» « hvor lenge varer legebesøket?» « skal jeg ta med frukt» « sender du melding før legebesøket» « når skal du amme» « ringer du når du vet» og når han omsider var tilstede gikk det i « parkeringen er dyr. Jeg står ulovlig» « nå løper parkeringen min ut» « jeg vil ikke være til bry» « tror jeg sover hjemme, blir så mye frem og tilbake» Han slo seg ikke til ro

Alt han gjorde var godt ment, men ekstremt stressende. Personalet lurte flere ganger på hvor han var, og min dumme unnskyldning var hunden, selv om hunden var hos naboen.

Kommentar fra han i går var « visste du virkelig ikke hva du gikk til? Dette vil vare i 18 år» Selvsagt visste jeg ikke det. Hvem vet noe de ikke har prøvd. Han visste vel heller ikke det.

Og nå som prikken over i’en rev han barnet av brystet mitt under ammingen fordi jeg lurte på hvorfor det var så vanskelig å bare ta barnet litte grann så jeg kan få litt søvn på dagtid

Beklager å belaste deg, men hjelper å skrive

 

[Veivalsa]

Oi, det virker her som at partneren din er litt overrasket over at hele hans fritid (alt utenom faktisk reisetid til jobb pluss arbeidstid) skal gå UTELUKKENDE til babyen og å ta vare på barnet sammen med deg

Det er er lite sjokk for en del, men det er ytterst få som i barseltida kan unne seg noe sånt som en joggetur ALENE i helga mens den utslitte partneren sitter hjemme og holder på å ramle fra hverandre!!!!!!!!! Jeg blir litt oppgitt på dine vegne, men jeg tenker en eneste ting og det er at du får en time på helsestajsonen som han blir med på. Ring gjerne helsesøster på forhånd og forklar utfordringen. Så sier du til mannen at dette er en felles del av oppfølging som det er forventet at han er med på. Helsesykepleier er ofte gode på å legge frem litt skjenne/oppfordringspreken til partner uten at det blir kjeft osv.
Ja, det ER kjipt at han ikke kan ha fritida si om
Før og at han må hjelpe deg på nettene selv om
Han skal på jobb dagen etter. Men det er jo dessverre litt en del av pakka da!
Også er du litt uheldig med et barn som ikke er megachill og litt styr rundt mating, da må partner bare delta litt mer til stormen roer seg.
Det kommer enklere og mer utfordrende faser i bølger særlig de første 2-3 årene av småbarnslivet og dere er avhengig av samarbeid, kommunikasjon og forståelse for hverandre om dere skal komme dere gjennom det her SAMMEN
Og det er mulig! Man trenger litt tid for å finne en ny rytme og dynamikk som partnere og familie for hver baby som kommer inn i hjemmet. Jeg synes det var vanskelig også med mitt andre barn - men da hadde vi bedre verktøy til å løse opp i flokene fordi vi hadde noen runder hos familievernkontoret med parterapi da eldste barnet var 7-8 mnd.
Kanskej litt tidlig med familievernkontoret nå, og ikke noe du har energi til heller, men til deg og alle andre som leser tråden - det er et tilbud som kan hjelpe parforholdet og familien, gratis, har ikke noe med barnevernet å gjøre og de ønsker selv å hjelpe par videre FØR konfliktene blir så store at man går fra hverandre.

Men nå i første omgang tenker jeg en samtale sammen på helsestajsonen er nok for dere han trenger nok bare en liten wake up Call og skjønne litt hva som forventes. Og husk - de første månedene og kanskje egentlig særlig det første 1-2 årene med et barn er unntakstilstand. Det blir bedre, og mye bedre enn den litt heftige barseltida.

 

[Janmomjanbaby21]

Sniker jeg også, vil anbefale dere å ha en felles samtale med enten noen på helsestasjonen eller familievernkontoret som kan hjelpe med å belyse den andres side slik at det blir mer forståelse for hverandre. Med det sagt så vil jeg si at du er ekstremt tålmodig overfor partneren din! Vi fikk nr 1 i koronatiden, og var derfor avhengig av å samarbeide med hverandre fordi vi ikke kunne få så mye hjelp av de nærmeste rundt av frykt for smitte.

Jeg ammet og det var derfor naturlig at jeg hadde hovedansvaret for baby gjennom dagen, mens mannen i større grad fikk ansvar for hushold og matlaging. Med det sagt, så var det et tydelig krav fra meg fra før guttungen ble født at han skulle bidra med det han kunne i forhold til guttungen. Det være seg bleieskift, legging til dupp/natten, bading og samspill. Siden mannen også hadde hjemmekontor ble det ofte en løsning at baby var sammen med mannen mens jeg for eksempel dusjet eller gikk på do. Når jeg hadde behov for litt alenetid så tok mannen guttungen i tidsrom hvor det ikke ville bli behov for amming. For meg ble alenetid også å få gjøre husarbeid i fred og ro, men også komme meg ut av huset!

Helt i starten så tok mannen guttungen hver kveld i 2-4 timer slik at jeg fikk sove uforstyrret før det ble ny runde med amming og natt for alle.

Man er i en unntakstilstand med baby og småbarn, og det er som regel en omveltning for alle, men det er noe som mannen din bare må akseptere, og så kan han trøste seg med at det er ikke fulle 18 år en gang hvor et barn legger store føringer for livet. Fra tenårene av vil de fleste ungdommer ikke henge med foreldrene sine uansett.

 

[Augustspire]

Sniker
Det høres ut som om partneren din har hatt et feil syn på hva partner kan stille opp med i barseltid, slik som byssing, bleieskift, mating med flaske, trilleturer osv. Her ammet jeg mye i begynnelsen, og da ble det ofte at så lenge far var hjemme måtte han ta seg av raping og bleieskift.
Skal sies at vi hadde noen konflikter rundt hva jeg trengte fordi jeg mente at det var åpenbart, men vi fikk løst det også.

Håper din partner skjønner at din psykiske helse oppi dette er kanskje litt ustabil fra før av, og med en urolig baby og uten en støttende partner/ avlastning kan dette ende med en fødselsdepresjon

 

[HCS]

Takk for svarUtfordringen er at jeg kjenner på en bitterhet på grunn av holdningene hans. Hans innstilling før barnet ble født var at det var lite han kunne gjøre de første 6 månedene og at han skulle ha « fri» i 2 uker etter fødsel. Han skrev fra seg mye ansvar før fødsel og har fokus på antall arbeisoppgaver, men ser ikke feks. det tredje skiftet som er alt av koordinering og bekymring. Alt er en kamp. Vi kranglet mens jeg gikk gravid. Han syns han er flink fordi han lager mat, vasker klær, handler, rydder, tar oppvask og løper rundt for å ha et presentabel hjem, en presentabel bil, rene sko, osv. Han jobber inherdifg med husarbeid og blir fornærmet om jeg kritiserer. Jeg anerkjenner og skryter, men sier også at jeg må ha egentid så barnet må vi dele på, men da får jeg bare høre « ja, så du kan ta all klesvasken du da?». I dag dro vi på tur slik at han kunne jogge mens jeg gikk med vogn. Dette var hans forslag. Han jogget forbi meg flere ganger, men stoppet ikke, for han trente jo faktisk.

Jeg sa at jeg også vil trene og at han kan ta en trilletur en dag. Jeg tenker i grunn at han kunne tatt trilleturen med meg eller for meg i dag. Med en gang vi kommer hjem, er barnet på nytt i mine hender mens han går for å støvsuge bilen ( nok en oppgave han vil ha poeng for).

Han er også potte sur fordi jeg spurte om han kunne ta barnet en dag slik at jeg kan fikse neglene. Jeg må jo ikke det, men føler meg så stygg, så noe sånt hadde jeg virkelig satt pris på. Dette refererer han da til som at jeg har bedt om fri for å dra på byen. Jeg har ikke følt meg fresh på det jeg vet. Har ikke trent på ett år!

Barseloppholdet på sykehuset ble også preget av at jeg ikke fikk noe søvn. Har forstått at menn avlaster der. Min var mye ut og inn. Han hadde ikke med seg tøfler og trillet ikke barnet en eneste gang. Det angikk liksom ikke han det som foregikk på sykehuset. Han kjøpte mat til meg og hentet ting og skrev 100 meldinger om « når passer det at jeg kommer med ditt og datt» « hvor lenge varer legebesøket?» « skal jeg ta med frukt» « sender du melding før legebesøket» « når skal du amme» « ringer du når du vet» og når han omsider var tilstede gikk det i « parkeringen er dyr. Jeg står ulovlig» « nå løper parkeringen min ut» « jeg vil ikke være til bry» « tror jeg sover hjemme, blir så mye frem og tilbake» Han slo seg ikke til ro

Alt han gjorde var godt ment, men ekstremt stressende. Personalet lurte flere ganger på hvor han var, og min dumme unnskyldning var hunden, selv om hunden var hos naboen.

Kommentar fra han i går var « visste du virkelig ikke hva du gikk til? Dette vil vare i 18 år» Selvsagt visste jeg ikke det. Hvem vet noe de ikke har prøvd. Han visste vel heller ikke det.

Og nå som prikken over i’en rev han barnet av brystet mitt under ammingen fordi jeg lurte på hvorfor det var så vanskelig å bare ta barnet litte grann så jeg kan få litt søvn på dagtid

Beklager å belaste deg, men hjelper å skrive

Du belaster meg overhodet ikke, ikke tenk på det

Hvis du føler det er gått forbi det punktet at du tenker at dere kan snakke om dette på en ordentlig måte, så støtter jeg veldig forslaget til Veivalsa om å ta en telefon til jordmor og få han med dit. Jeg opplever ofte at mannen min tåler ting mye bedre når det kommer fra en tredjepart, selv om jeg har sagt akkurat det samme. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver med verdsetting av oppgaver. Min forventer feks skryt fordi han har ordnet i hagen, men jeg bryr meg fint lite om vi har et fint blomsterbed om jeg går på to timer søvn liksom.. men det blir bedre, så nå handler det om å finne ut hvordan dere kan få dere helskinnet igjennom dette første (til tider grusomme, men også til tider fine) året, uten at dere kaster inn håndkleet. Da er det viktig å komme seg på en samtale før det bitterheten får feste.

Du har all min sympati og støtte. Det er utrolig deilig å kunne tømme seg litt innimellom, og her er det så fint siden alt er så mye eller lite anonymt som man vil. Så bare skriv du

 

[Peeves]

Uff, høres veldig vanskelig ut! Føler med deg og heier på deg! Synes rådet om en felles time på helsestasjonen/familievernkontoret høres lurt ut. Virker som om mannen din ikke helt forstår hva hans rolle er, hva han kan bidra med og hvordan det er lurt å prioritere oppgaver. Å støvsuge bilen er noe som glatt utgår her de neste månedene Vi har første barnet, så er helt annerledes, men vi snakker en del om hva vi trenger og hva vi prioriterer nå. Barselperioden er jo litt unntakstilstand og det kommer til å bli bedre, men høres ikke helt ut som om han har det perspektivet og det kan kanskje helsesykepleier hjelpe med?

 

[Abcdefg000]

Sniker fra juni. Støtter forslaget om å ha en samtale med noen i helsestasjon e.l.
For det første vil barseltiden ikke vare i 18 år. Dette er en spesiell krevende situasjon som varer i noen få måneder. Det blir lettere og lettere for hver uke. Virkelig.
Partneren din burde forstå at du har gått gjennom en graviditet og en fødsel, og det er ekstremt viktig at du har det bra for at babyen skal ha det bra. Husarbeid er ikke like viktig som å passe på babyen... ikke bare for å avlaste deg, slik at du får hvile litt, men også for å knytte bånd til barnet sitt. Jeg får et inntrykk om at han er litt i "sjokk" og ikke helt klar til å bli pappa, men det blir sikkert bedre etter hvert.

Håper situasjonen løser seg snart.

 

[M-40327541]

Kan oppdatere og si at sutuasjonen har blitt bedre! Han tar han netter i helgene og de samsover i en stor seng sånn at jeg kan hente meg inn. Det har gjort underverker selv om jeg har litt vondt i morshjerte av å ikke være nær selv. Priorotrringene er ikke helt på plass, men han forstår mer. I går lagde han middag i 2,5 time for å eksperimentere med noe nytt. Noen kamper tar jeg bare ikke, men ikke en grei priorotering
Takk for svar

 

[HCS]

Kan oppdatere og si at sutuasjonen har blitt bedre! Han tar han netter i helgene og de samsover i en stor seng sånn at jeg kan hente meg inn. Det har gjort underverker selv om jeg har litt vondt i morshjerte av å ikke være nær selv. Priorotrringene er ikke helt på plass, men han forstår mer. I går lagde han middag i 2,5 time for å eksperimentere med noe nytt. Noen kamper tar jeg bare ikke, men ikke en grei priorotering
Takk for svar

Så godt å høre! Mye bedre at du har de timene alene for å hente deg inn så du kan være en god mamma for mini resten av døgnet, enn å gå på 10% hele tiden og i verste fall utvikle barseldepresjon. Masse lykke til videre

 

[Janmomjanbaby21]

Kan oppdatere og si at sutuasjonen har blitt bedre! Han tar han netter i helgene og de samsover i en stor seng sånn at jeg kan hente meg inn. Det har gjort underverker selv om jeg har litt vondt i morshjerte av å ikke være nær selv. Priorotrringene er ikke helt på plass, men han forstår mer. I går lagde han middag i 2,5 time for å eksperimentere med noe nytt. Noen kamper tar jeg bare ikke, men ikke en grei priorotering
Takk for svar

Så fint å høre at han deltar mer med barnet! Lykke til videre, håper det løsner mer og mer for han i farsrollen slik at du får de pausene du trenger!

Ps: kjenner igjen det med mann og matlaging, her ble løsningen etter hvert som mini ble større at han var med faren i vippestol på kjøkkenet eller i bæresele en liten stund mens han serverte meg som lå på sofaen med smaksprøver Og så vil man aldri bli helt enige om prioriteringer, så det er som du sier, noen kamper tar man ikke!

 

[Sistesjanse]

altså jeg hører ikke til her, men måtte bare dele noen ord..

Da jeg fikk mitt første barn, hadde jeg nøyaktig samme tanker som deg. Jeg var helt rystet og sjokkert over at ingen skrev i "gravidbøkene" eller snakket om hvor jævlig den første tiden KAN være.. Hvor mørbanket og ekkel man føler seg. Eller hvor sliten og lammet og umenneskelig man faktisk blir av å ikke få nok søvn... Greit, det står litt, men det er ikke mye.. Det er mest om babyen og fødsel og om amming og nærhet og rosenrøde dager.... Det er faktisk ikke slik.. Jeg var helt i sjokktilstand de første 2 månedene av min datters liv. Jeg blødde, sov ikke, klarte ikke amme, hadde kjøttkakebrystvorter og en mann som viste seg å være ganske ego.. Greit vi hadde avtalt på forhånd at han skulle få sove på nettene, siden han skulle på jobb, og jeg kunne trossalt sove på dagtid med babyen. Men så fikk vi et barn som ikke sov på dagtid og jeg klarte ikke amme, og det ble liksom ikke sånn som "bøkene" sa.. alt ble liksom omvendt enn det vi hadde lest og forberedt oss på.

Da andremann kom, var jeg alene fra fødselen av, storesøster var 5 og jeg visste at ting kom til å bli tøft.. Gikk tidlig til innkjøp av bæresjal og vippestol, flasketerilator, og ting som kunne avlaste meg.. og det gikk seg til etterhvert.. jeg la listen veldig lavt, slik at ting var oppnåelig og gjorde at vi hadde det bra.

Håper dagene deres også blir lettere.. snakk sammen.. det er så viktig. fortell hvordan du har det til mannen din. Selv om han jobber, så må han også hjelpe til. Noen ganger er det å være hjemme med en baby, en fulltidsjobb det også.. Det må han forstå. La mannen din ta kveldsoppgavene innimellom slik at du kan få sove fra 20 til første mating. dere må dele. Klem til dere.

 

[M-40327541]

altså jeg hører ikke til her, men måtte bare dele noen ord..

Da jeg fikk mitt første barn, hadde jeg nøyaktig samme tanker som deg. Jeg var helt rystet og sjokkert over at ingen skrev i "gravidbøkene" eller snakket om hvor jævlig den første tiden KAN være.. Hvor mørbanket og ekkel man føler seg. Eller hvor sliten og lammet og umenneskelig man faktisk blir av å ikke få nok søvn... Greit, det står litt, men det er ikke mye.. Det er mest om babyen og fødsel og om amming og nærhet og rosenrøde dager.... Det er faktisk ikke slik.. Jeg var helt i sjokktilstand de første 2 månedene av min datters liv. Jeg blødde, sov ikke, klarte ikke amme, hadde kjøttkakebrystvorter og en mann som viste seg å være ganske ego.. Greit vi hadde avtalt på forhånd at han skulle få sove på nettene, siden han skulle på jobb, og jeg kunne trossalt sove på dagtid med babyen. Men så fikk vi et barn som ikke sov på dagtid og jeg klarte ikke amme, og det ble liksom ikke sånn som "bøkene" sa.. alt ble liksom omvendt enn det vi hadde lest og forberedt oss på.

Da andremann kom, var jeg alene fra fødselen av, storesøster var 5 og jeg visste at ting kom til å bli tøft.. Gikk tidlig til innkjøp av bæresjal og vippestol, flasketerilator, og ting som kunne avlaste meg.. og det gikk seg til etterhvert.. jeg la listen veldig lavt, slik at ting var oppnåelig og gjorde at vi hadde det bra.

Håper dagene deres også blir lettere.. snakk sammen.. det er så viktig. fortell hvordan du har det til mannen din. Selv om han jobber, så må han også hjelpe til. Noen ganger er det å være hjemme med en baby, en fulltidsjobb det også.. Det må han forstå. La mannen din ta kveldsoppgavene innimellom slik at du kan få sove fra 20 til første mating. dere må dele. Klem til dere.

Takk. Du beskriver bra det jeg føler på. Det er et sjokk for meg også. Et forferdelig sjokk. Føler at jeg sitter i en bil som har mistet bremser som går i 120 i nedoverbakke på ubestemt tid.Må bare tviholde i rattet og styre så godt jeg kan.
Takk for tips