Herregud, jeg er så sippete på kveldene at det er til å bli sprø av.. [:(] Da jeg var på sykehuset, trodde jeg at det var pga hjemlengsel, men det har ikke stoppet etter jeg kom hjem.. [8|] Jeg storkoser meg med å være mamma, og får ikke nok av lillegutt. Men samtidig føler jeg meg skikkelig frynsete innimellom. Det kommer som kastet på meg, tårene triller uten at jeg egentlig skjønner hvorfor. Beskytterinstinktet overfor Petter blir til tider litt vel stort.. Men på dagtid føler jeg meg on top of the world, og alt er bare flott. Jeg er ikke vant til å være så utrolig overfølsom, så jeg blir litt frustrert.. Flere som har opplevd disse barseltårene, og eventuelt opplevd at det gir seg? Håååper... [;)]
Jeg gjør hva som helst for gutten min!