Barseltårer/sliten etter fødsel

En tråd i 'Juni 2020' startet av Rog90, 21 Jun 2020.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Rog90 Flørter med forumet

    Baby er ca 2 uker og jeg kjenner jeg er veldig sliten psykisk selv om baby er veldig rolig og fornøyd (heldigvis). Svangerskapet var tøft og fødselen enda tøffere samtidig som jeg opplever overraskende lite støtte fra de nærmeste. Vi har et barn fra før og det var mye mer støtte å få den gang ift nå som vi hadde trengt det mest. Min mann har en alvorlig syk forelder som ikke har lenge igjen. På grunn av korona situasjonen reiste vi hjem så snart vi kunne etter fødsel, noe som resulterte i dårlig samvittighet ift eldste som selvfølgelig også ville være hjemme men vi kjente vi hadde behov for å få et par netter alene for å se hvordan natten ble med babyen. Jeg følte først at min mor prøvde å gi meg dårligt samvittighet for dette, for så å gi meg dårlig samvittighet ift hunden vår som en annen slektning skulle passe på men som på dagen baby ble født ikke orket å ha hunden mer. Hunden ble sendt litt rundt omkring noe som min mor også sørget for å gi meg dårlig samvittighet for. Jeg satt da igjen med en følelse av å bli motarbeidet og at folk nærmest prøvde å gjøre alt vanskeligst mulig for oss uten at jeg har forstått grunnen til det. Nå har situasjonen roet seg veldig med alle på plass i huset men jeg kjenner fremdeles på at jeg er veldig lei meg for at vi fikk en sånn unødvendig tøff start på nye livet som tobarnsforeldre og er spesielt skuffet over min mor som jeg hadde trengt støtte aller mest fra nå. Dette er forøvrig veldig ulikt henne, men hun har ikke vært seg selv i det siste og jeg vet hun sliter. Jeg synes likevel ikke at det skal gå ut over meg i en tid hvor jeg kunne trengt all den støtten jeg kunne fått. Flere som har vært på besøk har også snakket negativt om sine problemer når jeg kjenner vi har nok med alt som vi strever med selv. Alle vet at det står dårlig til med svigerfar og vi hadde håpet på litt mer forståelse og avlastning. Egentligt vil jeg bare glemme hele greia, men desverre får jeg det ikke til selv nå snart 2 uker senere og kjenner tårene presser på når jeg skriver. Håper bare det er barseltårer som gjør det ekstra vanskelig og at det går over.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 5
  2. IngeridElisabeth Elsker forumet Julikulene 2020

    Hei :)
    Under forrige fødsel stod vi midt i et tragisk og brutalt dødsfall blant et av våre søsken. Det var utrolig tøft, og ingenting i forhold til de siste dagene før fødsel, fødselen eller tiden etterpå ble slik vi egentlig hadde tenkt - da alt ble veldig preget av tragedien som hadde skjedd. Jeg følte selv veldig på at alt ble veldig «monotont» for meg når barnet ble født. Altså at gleden av barnet for min del tok bort den verste smerten av dødsfallet - og at det bare gikk i null. Jeg var liksom hverken glad eller lei meg. Det tok noen måneder før det løsnet og jeg fikk grått ut - og jeg kan enda gråte fordi jeg synes det er så urettferdig hvor trist verdenen vår var akkurat da vår største skatt kom til verden. Men det gikk mye bedre etterhvert - det hjalp å finne noen venninner å prate med. Bare blåse ut. Nå når vi venter barn igjen og er svært nær fødsel, blusser mange følelser opp igjen med minner fra sist. Jeg kan til og med gråte over at det er så urettferdig at alle er så glade denne gangen og at alle var så triste sist... men det går seg til med tiden <3
    Jeg anbefaler deg å finne noen utenfor familien å prate med. Bare reis bort til ei venninne du og baby noen timer, blås ut skikkelig. Det er en tøff tid foran dere, men det MÅ være rom for at du kan være barselkvinne i denne perioden. Jeg måtte være stålkvinne å styre alt i en periode rett før og rett etter fødsel. Jeg angrer veldig på at jeg bare holdt ut. Jeg skulle vært flinkere til å si at «nei, nå trenger jeg noen timer til å bare være høygravid» og etterpå «nei nå trenger meg og baby noen timer i babybobla».
     
    • Hjertelig Hjertelig x 3
  3. T-milla87 Andre møte med forumet

    Hei :happy:
    Jeg kan ikke sammenligne med noe sånt i det hele tatt, og klarer ikke sette meg inn i hvordan dette er for deg. Men med min nummer 1, reiste vi veldig mye rundt og fikk veldig mye besøk. Det gikk bra i begynnelsen, men så begynte veslejenta å sove dårlig, amminga gikk ikke veien, og jeg ble veldig sliten. Jeg sa ikke ordentlig i fra til noen. Det resulterte i at jeg ikke stelte meg selv, fikk ikke dusja eller noe, og alt var bare rot hjemme. Dette varte nesten et halvt år. I ettertid ser jeg jo alt jeg burde gjort annerledes. Som hun over skriver, så er det veldig viktig at man får snakket om det. Jeg burde sagt i fra til mannen, mamma, en venninne eller helsestasjonen hvordan det egentlig var fatt. Man kan få avlastning på HS vet jeg. Det fikk ei venninne tilbud om. I tillegg kan man få samtaler på HS eller gratis psykolog hos familievernkontoret. De prioriterer veldig noen som har små barn.
    Jeg vet ikke hvilket forhold du har til din mor, men det går jo også an å si til henne med ærlighet og med veldig avvæpnende tone hvordan du har og har hatt det. Kanskje hun rett og slett ikke har forstått det helt. Ønsker deg uansett lykke til med alt, og jeg tror nok også at det kjennes litt ekstra for deg så nært siden fødselen. Varme klemmer til deg :Heartred
     
  4. Rog90 Flørter med forumet

    Takk for at du deler din erfaring. Innerst inne vet jeg jo at jeg må prioritere meg selv, og helt klart råd jeg ville gitt andre. I praksis blir det likevel at jeg heller tar mye hensyn til andre. Jeg føler spesielt det er vanskelig å snakke med min mann om hva som jeg synes er vanskelig og dumpe mitt på han når han har mer enn nok selv. Jeg merker også at han blir lettere irritabel nå grunnet alt med sin far både praktiske ting han tar seg av og selvfølgelig det følelsesmessige. Han har tidligere vært min klippe i samme situasjon og nå er det liksom min tur å være klippen. Føler jeg ikke kan være enda en belastning oppi det hele. I forkant før fødsel var jeg veldig redd for å ikke bli like glad i babyen som jeg gjorde med førstemann da jeg grunnet svigerfar sykdom og diverse annet ikke har hatt "tid" til å glede meg og instille meg på nr 2. Heldigvis kom morskjærligheten like etter fødsel Håper bare at dette med tårene som hele tiden ligger rett under overflaten forsvinner snart.
     
  5. Rog90 Flørter med forumet

    Takk for det Jeg prøvde å si fra til min mor. Det resulterte i at hun gikk herfra gråtende. Har også prøvd å få ut av henne hvorfor hun sa det hun sa men jeg får ikke noe klart svar, hun bare ler eller snakker det bort noe som gjør det vanskelig å tilgi det at hun ødela den første tiden vi skulle hatt sammen med begge barna. Nå i ettertid er forholdet våres anstrengt men vi later begge to som ingenting. Kjenner det ikke er noe poeng i det når jeg ikke føler jeg kommer noen vei.
     
  6. SpentPåDette Betatt av forumet Junilykke 2020 ♡

    Har ikke så mange gode råd eller tips, men bare prøv å grin ut❤️Sender mange klemmer og kjenner at jeg blir både lei meg og skuffet på dine vegne❤️❤️❤️
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1

Del denne siden