Ja vet du, jeg skjønner ikke hvorfor jeg bestandig skal ta meg nært av det de sier, for jeg trenger så absolutt ikke å bry meg. Her tåler ikke svigermor at jeg sier i mot eller sier hva jeg mener. Da går hun lenge og er sur før hun snakker til meg igjen. Hun vet jeg er den som sier ifra, men allikevel virker det som hun skal være den som bestemmer. Vi har blant annet bestemt navn, og de står vi for. De er tradisjonelle og fine, men det var de ikke for dem. Hvis det ble jente kunne hun ikke hete det, for det heter ei de vet av og de liker ikke henne. Ble det gutt måtte han jo hete noe annet osv. I tillegg skal ting være sånn og sånn, og vi bør for guds skyld følge disse rådene. Jeg er bokstavelig talt dritt lei, og hvis de kommer med noe etter fødsel, da tror jeg faktisk jeg klikker helt.
Mannen har heldigvis forståelse, men han er dårlig på å si i mot, for han vet hvor mye styr det blir, og akkurat det er veldig slitsomt