Barselbesøk

babyliten

Forelsket i forumet
Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre jeg. Har sagt ifra til min familie og til samboer at jeg ikke vil ha noe besøk på sykehuset og den første uka, på grunn av at jeg vil få litt kontroll på ammingen og at datteren skal flettes inn i den nye hverdagen. Men virker ikke som svigermor tåler dette :shifty: Babyen drar jo ingen steder, så jeg skjønner ikke helt dette stresset. Og jeg som får så fort dårlig samvittighet kommer jo til å la de storme ned dørene sikkert :sorry: Kjenner jeg gruer meg allerede, synes at dette er ett ønske alle skulle ha respektert. Jordmor sa det på kontroll i går også at den første tiden er veldig viktig for oss som familie. What to do? Ta passet å dra utenlands?:woot:
 
Det der er ikke lett, spesieltmed masse hormoner etter fødsel. Du får bare prøve å forklare hvorfor og håpe at de forstår. Jeg er av typen som gjerne vil ha besøk da, så vil ikke oppleve det du beskriver. Håper det ordner seg for deg:)
 
Skjønner hvordan du har det:( At ikke folk kan ta et nei for et nei uten å bli sure eller skuffet :( Jeg vil også ha noen dager hvor det ikke kommer besøk men jeg bet at mamma og svigermor blir skuffet om de ikke får møte han rett etter fødsel nesten :( Jeg vurderte nesten å spørre om å få bli på sykehuset med besøksforbud bare for å få litt tid med han og storesøster og mannen ;) Men jeg må vare bite i det sure eplet og få stygge blikk når jeg sier at vi vil ha litt tid for oss selv! Har ingen råd selv annet enn at samvittingheten må lide :( Håper du finner ut av det ;)❤️
 
Vi har begynt å vurdere ingen besøk på sykehuset, etter å ha lest forrige tråd om barselbesøk. Vi hadde ikke tenkt på at vi skulle være der i opptil bare 48 timer, også var det jo vanlig med seks hele dagers opphold i vår mødres tid. Tviler på at de hadde besøk dagen etter! Også kjenner jeg mange som slet med amming de første ukene og da hjelper det jo ikke med besøk. Vil nødig jage de på døra, er nok bedre om vi inviterer på kaffe hjemme hos oss.
 
Babyliten, skjønner godt følelsen!

Men jeg er ikke så snill som deg ;) "heldigvis" for meg, så bor svigers i Danmark, og samboeren min er veldig glad i å være alene/bare oss, så han er enig med meg...

Svigermor proklamerte stolt at hun skulle komme i august og bli til etter mini var kommet. Jeg svarte med å le, og si DÉT kunne hun bare glemme. Jeg sa at hun kunne få lov å komme i oktober, men september var hellig. Ingen langvarige besøk! (de kan jo ikke bare komme og dra igjen, slik alle andre kan. De blir jo minst en uke av gangen, det skjer ikke så tidlig!)

Ble hun fornærmet? Ja. Er det mitt problem? Nei, det er hennes. Vi får en ny baby. Vi vil lære baby å kjenne alene, på egen hånd. Det får de bare akseptere.

På sykehuset tror jeg ikke noen kommer til oss, dessuten er det bare et par dager, så de kan like gjerne vente! :)
 
Skjønner hvordan du har det:( At ikke folk kan ta et nei for et nei uten å bli sure eller skuffet :( Jeg vil også ha noen dager hvor det ikke kommer besøk men jeg bet at mamma og svigermor blir skuffet om de ikke får møte han rett etter fødsel nesten :( Jeg vurderte nesten å spørre om å få bli på sykehuset med besøksforbud bare for å få litt tid med han og storesøster og mannen ;) Men jeg må vare bite i det sure eplet og få stygge blikk når jeg sier at vi vil ha litt tid for oss selv! Har ingen råd selv annet enn at samvittingheten må lide :( Håper du finner ut av det ;)❤️
Ja jeg skal jo helst gjøre alle godt, men akkurat i denne tiden føler jeg at jeg må få tenke på meg og barna mine også. Jeg måtte jo bo sammen med foreldrene mine første gangen på grunn av komplikasjoner i operasjonssåret osv. Så de så hvor utslitt jeg ble da det kom så masse folk de to første ukene. Da tok jo såret mye energi også da. Foreldrene mine sier at de ikke kommer før jeg er klar, og det er betryggende - men synes det er så vanskelig å sette meg opp mot den andre familien :( Off, jeg må nok bare bite i det ja.
 
Babyliten, skjønner godt følelsen!

Men jeg er ikke så snill som deg ;) "heldigvis" for meg, så bor svigers i Danmark, og samboeren min er veldig glad i å være alene/bare oss, så han er enig med meg...

Svigermor proklamerte stolt at hun skulle komme i august og bli til etter mini var kommet. Jeg svarte med å le, og si DÉT kunne hun bare glemme. Jeg sa at hun kunne få lov å komme i oktober, men september var hellig. Ingen langvarige besøk! (de kan jo ikke bare komme og dra igjen, slik alle andre kan. De blir jo minst en uke av gangen, det skjer ikke så tidlig!)

Ble hun fornærmet? Ja. Er det mitt problem? Nei, det er hennes. Vi får en ny baby. Vi vil lære baby å kjenne alene, på egen hånd. Det får de bare akseptere.

På sykehuset tror jeg ikke noen kommer til oss, dessuten er det bare et par dager, så de kan like gjerne vente! :)
Skulle ønske jeg var like tøff som deg på akkurat den biten :joyful: Foreldrene mine bor ett stykke unna, så enten kommer jo de på dagsbesøk eller overnatting. Og de sier de venter til jeg er klar. Svigers, de bor rett "borti gata" og skjønner at de kommer til å løpe ned dørene her. Jeg ser liksom ikke helt hvorfor dette ikke kan respekteres, for babyen drar jo ingensteder, og hvis de kun skal være så gira den første tiden så kan de bare glemme det tenker jeg. De driver ikke å besøker oss nå heller, så synes faktisk de kan vente.

Jeg er helt enig i at man skal lære seg å kjenne, og man skal gå inn i nye rutiner. Og for meg så er det så yderst viktig at den kommende storesøsteren blir prioritert før alt annet. For hun er tross alt såpass gammel at det blir en stor omveltning for henne som har vært enebarn i syv år :(
 
Er bare å ikke ta imot besøk, du må stå opp mot svigermor! Hva andre føler/vill i barselperioden spiller ingen rolle, kun egentlig hva du vill!
Jeg har innstilt alle på at det ikke blir besøk de 3-6 første dagene, blir det før får det heller være en positiv overraskelse!
Og sakt til mannen at det kan hende min nærmeste familie får komme før hans pga jeg er mye mer komfortabel med min enn hans hvis jeg er veldig sliten
 
Hva med om mannen og baby kan møte nærmeste familie i "lobbyen" på sykehuset? Slik får de som ønsker sett bebis og du får ro :-)

Selv er jeg motsatt og synes at 1 time besøkstid er alt for lite! Har kun svigerfamilie i nærheten også, så får dessverre lite besøk. Men om jeg formodning skulle være i dårlig form (f.eks hvis det blir ks eller tøff fødsel) så ville jeg nok sendt ut mannen fra rommet for å la de nærmeste hilse på. Det er jo ikke akkurat meg de helst vil hilse på :D
 
Ja jeg skal jo helst gjøre alle godt, men akkurat i denne tiden føler jeg at jeg må få tenke på meg og barna mine også. Jeg måtte jo bo sammen med foreldrene mine første gangen på grunn av komplikasjoner i operasjonssåret osv. Så de så hvor utslitt jeg ble da det kom så masse folk de to første ukene. Da tok jo såret mye energi også da. Foreldrene mine sier at de ikke kommer før jeg er klar, og det er betryggende - men synes det er så vanskelig å sette meg opp mot den andre familien :( Off, jeg må nok bare bite i det ja.
Kan ikke mannen din si i fra til sin egen mor da? Folk er så egoistiske. Hvorfor må man på liv og død besøke rett etter fødsel når mor trenger å få hvilt og bli kjent med babyen? Jeg ville tatt med mannen på neste time hos jordmor og sagt at jeg ønsker å snakke om dette dersom mannen allerede ikke skjønner at han må ta en alvorsprat med moren sin.
 
Uff jeg skjønner deg godt :-( vil heller ikke ha folk på besøk på sykehuset eller hjemme før jeg er trygg med babyen og den nye situasjonen. Men svigers bor 200m unna og er helt spinnville etter at babyen skal bli født.... De ble sjokkerte og vantro når jeg sa at det ikke var sikkert de fikk beskjed om at vi var på sykehuset før alt var overstått. Mine foreldre respekterer det, så jeg må få gubben til å ta en prat. Han forstår heldigvis!
 
Kan ikke mannen din si i fra til sin egen mor da? Folk er så egoistiske. Hvorfor må man på liv og død besøke rett etter fødsel når mor trenger å få hvilt og bli kjent med babyen? Jeg ville tatt med mannen på neste time hos jordmor og sagt at jeg ønsker å snakke om dette dersom mannen allerede ikke skjønner at han må ta en alvorsprat med moren sin.
Han har nok prøvd tror jeg, men det virker ikke som det er så viktig hvordan jeg føler det. Slik har det bestandig vært, så kjenner litt på det at det begynner å bli slitsomt. Ja, jeg tenkte på det i dag at han skal få være med neste gang så han får høre at det faktisk ikke er bare noe jeg finner på :p Han forstår jo at jeg vil få alt til å fungere her hjemme først, men han kjenner nok sin mor like godt som det jeg gjør.

Uff jeg skjønner deg godt :-( vil heller ikke ha folk på besøk på sykehuset eller hjemme før jeg er trygg med babyen og den nye situasjonen. Men svigers bor 200m unna og er helt spinnville etter at babyen skal bli født.... De ble sjokkerte og vantro når jeg sa at det ikke var sikkert de fikk beskjed om at vi var på sykehuset før alt var overstått. Mine foreldre respekterer det, så jeg må få gubben til å ta en prat. Han forstår heldigvis!
Nei blir det slik at datteren må være til ei vennine når fødselen starter så tror jeg faktisk ikke vi kommer til å informere noen om hva som holder på å skjer. Jeg gidder ikke at telefonen til meg eller samboeren skal ringes ned eller motta flere sms bare for å høre om jeg er ferdig eller what so ever.
 
Ja jeg skal jo helst gjøre alle godt, men akkurat i denne tiden føler jeg at jeg må få tenke på meg og barna mine også. Jeg måtte jo bo sammen med foreldrene mine første gangen på grunn av komplikasjoner i operasjonssåret osv. Så de så hvor utslitt jeg ble da det kom så masse folk de to første ukene. Da tok jo såret mye energi også da. Foreldrene mine sier at de ikke kommer før jeg er klar, og det er betryggende - men synes det er så vanskelig å sette meg opp mot den andre familien :( Off, jeg må nok bare bite i det ja.
Du må nok bare sette ned foten! Du skal jo ikke bli utslitt pga andre har lyst til å komme, de må bare akseptere at du/dere ønsker å bli kjent med barnet først og så kan man avtale å møtes! Håper du får det som du ønsker og tenker litt mer på deg selv etter du har født ❤️
 
Det er viktig å ikke stresse for å tilfredsstille alle andres behov rett etter fødsel. Du må gjøre det som føles trygt og riktig for deg. Selv har jeg sagt til mine foreldre som i utgangspunktet forventet å komme på sykehuset, at jeg må ta det som det kommer. Jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere eller hvordan fødselen blir. Hvis jeg vil ha dem på besøk kan de komme, hvis jeg ikke orker eller ønsker besøk får de treffe barnet senere hjemme hos oss.
Det er så utrolig sårbart de dagene rett etter, og gudene vet om man vil være ekstatisk, deprimert, redd eller harmonisk eller noe helt annet eller alt på en gang. Men hvis jeg feks ikke føler det man "skal" føle eller får en psykisk reaksjon eller noe annet uforventet skjer, skal jeg iallefall ikke påta meg noe ektra stress ved å måtte ta i mot besøk av foreldre og svigerforeldre. Svigers bor i Sverige og har heldigvis selv tatt initiativ til å komme i oktober. De har vett nok til å ikke forvente noe sykehusbesøk, og har vel heller ikke noe behov for det. Det viktigste for dem er at vi får en god fødsel og at alt går bra. Det bør jo være det viktigste for alle og enhver.
 
Det er viktig å ikke stresse for å tilfredsstille alle andres behov rett etter fødsel. Du må gjøre det som føles trygt og riktig for deg. Selv har jeg sagt til mine foreldre som i utgangspunktet forventet å komme på sykehuset, at jeg må ta det som det kommer. Jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere eller hvordan fødselen blir. Hvis jeg vil ha dem på besøk kan de komme, hvis jeg ikke orker eller ønsker besøk får de treffe barnet senere hjemme hos oss.
Det er så utrolig sårbart de dagene rett etter, og gudene vet om man vil være ekstatisk, deprimert, redd eller harmonisk eller noe helt annet eller alt på en gang. Men hvis jeg feks ikke føler det man "skal" føle eller får en psykisk reaksjon eller noe annet uforventet skjer, skal jeg iallefall ikke påta meg noe ektra stress ved å måtte ta i mot besøk av foreldre og svigerforeldre. Svigers bor i Sverige og har heldigvis selv tatt initiativ til å komme i oktober. De har vett nok til å ikke forvente noe sykehusbesøk, og har vel heller ikke noe behov for det. Det viktigste for dem er at vi får en god fødsel og at alt går bra. Det bør jo være det viktigste for alle og enhver.
Utrolig fornuftig sagt. Jeg og sa det til mine foreldre for en par dager siden at det er mulig de må vente med besøk en ukes tid, siden jeg ikke vet hva jeg går til og nok har en viss risiko for stressreaksjon/overveldelse. Mora mi ble først snurt og motsa meg, men kom og unnskyldte seg neste dag og sa at de selvfølgelig respekterte mine ønsker og forstod hva jeg mente.
Gruer meg til å droppe bomben til altfor overivrige svigers som bor 200m unna :-S
 
Utrolig fornuftig sagt. Jeg og sa det til mine foreldre for en par dager siden at det er mulig de må vente med besøk en ukes tid, siden jeg ikke vet hva jeg går til og nok har en viss risiko for stressreaksjon/overveldelse. Mora mi ble først snurt og motsa meg, men kom og unnskyldte seg neste dag og sa at de selvfølgelig respekterte mine ønsker og forstod hva jeg mente.
Gruer meg til å droppe bomben til altfor overivrige svigers som bor 200m unna :-S
Her er egentlig ikke svigers problemet, men mannen. Jeg kunne helst tenke meg å vente til fødselen var over før vi sier det til noen som helst, men det kan han ikke skjønne hvorfor... Tipper han kommer til å ringe foreldrene på vei til sykehuset!!! Svigers er ivrige, men respekterer våre (spes mine) valg, tror de hadde forstått... Men han MÅ bare fortelle dem alt! Jeg blir sprø!
 
Her er egentlig ikke svigers problemet, men mannen. Jeg kunne helst tenke meg å vente til fødselen var over før vi sier det til noen som helst, men det kan han ikke skjønne hvorfor... Tipper han kommer til å ringe foreldrene på vei til sykehuset!!! Svigers er ivrige, men respekterer våre (spes mine) valg, tror de hadde forstått... Men han MÅ bare fortelle dem alt! Jeg blir sprø!

Ja litt annen vri på problemet bare:-) lykke til med å banke fornuften inn, heldigvis skjønner gubben meg godt og sier jeg bestemmer alt der, men kan være det hjelper at han jobber med pasienter daglig selv...!
 
Her har jeg sagt klart i fra om at så lenge hvis fødselen starter når datteren ikke er hjemme, så skal ingen vite noe før ungen er ute. Men er datteren hjem må hun kjøres til svigers og da skjønner jeg at det kommer til å bli ett mas, så jeg har krevd av mannen at mobilene skal stå på flymodus. Det vil bli ett mas om ungen har kommet eller ikke, og vi kommer jo til å si ifra når ungen er ute. Men er litt vanskelig å skjønne det tror jeg. De legger seg borti alt for tiden, og jeg holder på å bli sprø. Både navnevalg, utstyr o.l. Det er VÅRT barn, det er JEG som skal føde, og da bør de for gudsskyld høre på hva jeg sier. Og i går tok jeg opp det med å eksponere ungene mine på sosiale media, og det gikk ikke helt i god jord det heller :shifty: Altså... Hoff!
 
Her er egentlig ikke svigers problemet, men mannen. Jeg kunne helst tenke meg å vente til fødselen var over før vi sier det til noen som helst, men det kan han ikke skjønne hvorfor... Tipper han kommer til å ringe foreldrene på vei til sykehuset!!! Svigers er ivrige, men respekterer våre (spes mine) valg, tror de hadde forstått... Men han MÅ bare fortelle dem alt! Jeg blir sprø!
Uffda, jaja han behøver ikke skjønne det spør du meg. Bare han respekterer dine ønsker. Dere er jo to, men det er tross alt du som skal få et liv ut av kroppen din. Hvis man skal få lov til å få sine behov tilfredsstilt og respektert EN gang i livet så bør det hvertfall være den ene gangen. Pappa forstod ikke meg i det hele tatt, og sa at han syntes det jeg følte var feil. Da sa jeg at det ikke går ann å føle feil, og at han behøver ikke forstå. For det er JEG som bestemmer. Og det har jeg null niks dårlig samvittighet for.
 
Back
Topp